En kveldstur

Endelig er det yppelige forhold i akebakken! I går lava snøen ned, ga oss enda mer å ake på. Da lillebror skulle sove formiddagsduppen sin snødde det så tett, vi gikk ikke ut, vi ble sittende i sofaen og lese bøker i stedet, så laga vi kakao og spiste appelsin og lata som om vi hadde vært ute i snøen. Men 3-åringen ble utålmodig og ville ut og leke på ordentlig.

Jeg håpa at lillebror skulle sovne igjen da vi skulle hente storesøstra på skolen, men han gjorde ikke det. Han satt pling våken i vogna og hvis jeg gikk unna han kjempa han for å komme seg ut, han ville se hva vi gjorde, han ville være med. Men han kan ikke gå ennå og jeg synes at det ble for tungt å bære rundt på han i snøen. 3-åringen ble lei seg, snudde ryggen til meg. Hun ville ha meg med på kjelken og jeg ville bli med, men nå kom broren i veien. Kjiper'n!

Så, da storesøstra skulle på fotballtrening lot vi lillebroren få alenetid med Pappa og så tok vi på oss uteklær igjen. Vi tok med kjelken. For gymsalen der storesøstra trener ligger like ved verdens beste akebakke. Hvilken flaks!

En liten time fikk vi. Vi to og akebakken. Vi fikk se på skyene som fløyt over himmelen. Vi fikk se kvelden sakte bre seg over byen vår. Vi fant fotspor i snøen. Hvem var de sine? Kanskje et spøkelse? kanskje en bjørn? Kanskje et skolebarn? Vi fikk høre på bare hverandre. Vi fikk suse nedover bakken. Vi fikk snø i ansiktet. Vi fikk gli sakte nedover bakken. Vi fikk kjenne på kvelden som kom.

En liten lomme av tid, til bare oss to. Av og til er det så godt å være mange sammen. Av og til er det deilig å bare være to.

Leggerutine.

Jeg pusler på kjøkkenet, med oppvask og rydding. Jeg kan så vidt høre Anne-Cath. Vestly's stemme fra barnerommet der hun leser for eldstejenta vår. Jeg har også lest for henne og nå ligger hun i mørket og koser seg med nok en fortelling. Det er fortsatt stille på rommet til lillebror. Jammen meg sovna han til igjen, selv om jeg tenkte at nå var det vel kjørt, nå kom han vel til å styre på i timesvis, han som sov en time og så begynte å gråte akkurat da jeg skulle lese ferdig for storesøstra. Men han sovna han, mens jeg leste for den andre storesøstra, i sofaen, slik at hun eldste fikk ha rommet for seg selv, med lydbok, uten lys. 

Det er ikke bestandig like enkelt å dele rom, når en vil ha lys og en ikke, når en vil ha lydbok og en ikke, når en vil ha døra helt åpen og en vil ha den nesten helt igjen. Da er det stort sett den eldste som får det som hun vil. Det er tross alt hun som skal tidlig opp i morgen, vi andre kan ta det med ro, vi har lite vi skal rekke, vi kan ta ting i eget tempo, vi kan være litt trøtte i grunn. 

Nå kjenner jeg at det blir stille på stua. Der ligger hun, midtiguri, som slettes ikke vil sovne i senga slik helt alene, som heller vil ligge på sofaen mens jeg er inne hos lillebror eller bare skal ordne litt på kjøkkenet mens vi ser om han virkelig har sovna, slik at jeg kan bli med å ligge ved siden av deg altså. 

Hun har noen lekehester med seg i sofaen. Hun snakker lavt for seg selv, gjesper, legger seg godt til rette, er trygg og avslappa. Jeg vet at den rådende retningslinjen er at hun skal finne søvnen selv, i egen seng. Men der ville hun vært utrygg, og hvis jeg la meg ned sammen med henne ville jeg blitt så trøtt, så trøtt. Nå er hun nære meg, hun har kontroll på hva jeg gjør og jeg får gjort unna den lille oppvasken. Jeg kjenner roen som brer seg, den deilige følelsen av å dele rom med et sovende barn. 

Jeg kikker bort på henne og tenker at slik kan det også gjøres. Så greit det gikk i kveld da! Så godt, når det går så greit, når vi finner løsninger som alle kan trives med. Jeg bærer henne til senga. Jeg holder den varme, slappe kroppen i armene mine, kysser henne på håret og ønsker oss alle en god natt. Jeg gleder meg til å se henne og de to søsknene igjen i morgen, og lurer på hva slags løsninger vi finner da. Det er ikke sikkert at de er så tatt ut av læreboka de heller.

Til lykke med dagen!

Gratulere med dagen til alle kvinner! Og til alle de som jobber for at likeverdighet og respekt skal prege forholdet mellom kvinner og menn. Til alle de som har bidratt til et lovverk som styrker rettighetene til kvinner, her til lands og i verden for øvrig. 

Dette er en dag hvor vi må løfte blikket fra vår egen sofa og se de endringene som har skjedd i Norges historie som har ført oss til det samfunnet vi har i dag. Vi har ikke bestandig hatt det så trygt og godt. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hva som gjenstår for å få en enda større grad av likestilling i vårt lille land. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og tenke at nå er vi i mål, for det er vi ikke. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hvordan kvinner lever i andre deler av verden. Ikke alle har det som oss. 

I år forventes det stor oppslutning rundt 8. mars-togene her til lands. Det blir spennende å se hvor mange vi blir i Trondheim. Jeg har vært med i 8.mars-toget i byen i mange år og håper å se en positiv forandring i forhold til antall deltakere. Og at det kan holde seg også i årene som kommer. I år er det forventa at mange vil stille for å kjempe for at en rettighet ikke skal bli vanskeligere tilgjengelig for oss. Men slik er det bestandig. Rettigheter kan vi ikke ta for gitt. Vi må kjempe for å få dem, og for å beholde dem, både i lovverk og i tankene til våre medmennesker.

For meg er 8.mars en viktig dag. En dag jeg verdsetter. En dag jeg går i tog for å markere takknemlighet for de som kom før meg og banet vei for kvinner i Norge og i verden forøvrig. En dag jeg går i tog for å vise solidaritet med kvinner i andre deler av verden der arbeidet med likestilling ikke har kommet like langt. 

Når jeg skal forklare for mine barn hvorfor jeg synes at de skal være med i 8.mars-toget vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Historiene rundt nødvendigheten av en Kvinnedag er mange, lange og ofte voldelige. Jeg nøyer meg med å si at vi feirer alt som er bra i Norge og forklarer at det ikke er slik i alle andre land. Jeg sier at i Afghanistan, f eks, så får ikke jenter lov til å gå på skole. Førsteklassingen min ser uforstående på meg. Det er en helt utenkelig situasjon for henne. Og jeg er dypt takknemlig for at vi begge tilfeldigvis ble født i et land der det er utenkelig at ikke kvinner skal ha like rettigheter som menn. La oss holde det slik! Om det så gjelder utdanning, jobbmuligheter, lønn, beskyttelse fra vold og overgrep, bestemmelse over egen kropp. La oss jobbe for å gjøre og beholde Norge trygt, for alle. La oss jobbe for å stadig ha et Norge der det er likeverd og respekt som preger forholdet mellom kvinner og menn. Det er ikke noe vi kan ta for gitt at vi har. La oss ikke jobbe mot hverandre, men sammen. Det er så mye mer konstruktivt å se etter det beste i hverandre, å se etter det beste i forskjeller, enn å se etter hvordan forskjeller kan bidra til å få makt over hverandre. 

I går så eldstejenta mi på meg med et forventningsfullt blikk. "Vi kan vel feire litt også?" Ja, så absolutt! I dag er en festdag! En dag hvor vi skal feire alle de rettighetene som kvinner har i Norge, alle de gode møtene som skjer mellom kvinner og menn i landet vårt hver dag, og alt det som er bra med å være kvinne. Jeg bruker litt fleipete å si at 8.mars er en dag for å spise kake og feire de kvinnelige former! Det ligger en tung, stor, alvorlig debatt under. Men i dag skal i alle fall ingen tanker om at magen og puppene mine er stygge fordi de henger og slenger få innpass i hodet mitt. De er i all hovedsak løse og ledige fordi jeg har fått bære fram tre friske barn, i et land der et solid og profesjonelt helsevesen har vært der for meg og barna mine mens de var i magen, da de kom seg ut og etter at de var født. 

I dag er dagen for å gå i tog og vise takknemlighet, ydmykhet, stolthet, gjensidig respekt, glede og ikke minst kampvilje! Til lykke med dagen!

En bil til å le av.

Midt oppi en alvorlig verden, der krig, sult, forfølgelse, oppgjør, maktkamper og intriger preger nyhetsbildet og tanker finnes et lite barnerom. På barnerommet står en bilkasse og i bilkassen ligger en liten gul bil som jeg ikke kan la være å le av. 

Jeg tar den opp av og til for å se på den. For å kjenne på den, vri litt på den og for å skjekke at jeg ikke har lest feil. Det har jeg ikke. Og jeg lurer sånn på om de som laga den noen gang gjorde det samme. I så fall, hva tenkte de? At det var rett? At det vel ikke var så farlig, ingen legger vel merke til det læll sikkert? At de skulle gi andre en god latter? At de skulle skjekke om vi andre fulgte med i timen? Eller at de kunne godt gjøre en feil og legge lista litt lavere for oss andre?

For hva har det å si? Bilen funker den. Triller bortover gulvet gjør den, og i tillegg er den gul, favorittfargen min! Og når jeg tenker at jeg har dumma meg ut, gjort noe helt bak mål, da er det godt å gå i bilkassen og finne eksempelet på at andre også kan ha en dårlig dag på jobben. Hvis det var det det var da. Arti læll!