"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 7. november 2013

Mitt Trondheim.

Jeg går i min egen verden for tida. Kroppen mangler søvn, hodet mangler konstruktive tanker. Midt oppe i all nattevåken som lillegullet vårt står for skal hverdagen fungere også. Jeg får ikke helt tak i hva nyhetsfolka snakker om, eller hva som diskuteres på sosiale medier. Det er noe om kors, flagg og selvfølgelig muslimer. Ordene svever rundt meg, og jeg skulle gjerne ha tatt tak i dem, men så var det middagslaging, klessvask, en glidelås som det trengs assistanse til, bleieskift, ja, det meste annet enn nyhetssendinger i grunn. 

Og så var det tur til helsestasjonen. Med friskt mot, i nydelig novemberlys, med rim på bakken, med en ivrig sparkesyklist og en noe utålmodig vognpassasjer suser vi avsted. Vi må stoppe og diskutere litt av og til, eller justere en vott, eller se på et blad som kanskje ser ut som en snegle, eller se, der kjører jo bussen! Når vi nærmer oss helsestasjonen kommer en kvinne imot oss. Hun skal den andre veien. Jeg kjenner hennes ikke. Men jeg smiler og sier hei. Hun smiler tilbake. Jeg er usikker på om hun vet hvem jeg er, men jeg er rimelig sikker på at hun er mamma'n til en gutt som er like gammel som eldstejenta vår. De har gått i barnehagen sammen og går nå i samme trinn på skolen. Han er en herlig gutt. En slik gutt som man blir glad av å være sammen med, en gutt med humor, smittsom latter, imøtekommende, smart, koselig er han. De er opprinnelig ifra Somalia. Jeg vet ikke om han har bodd i Norge hele livet sitt. Jeg vet ikke om han føler seg norsk, eller somalisk. Jeg vet bare at han er en koselig gutt som jenta mi liker å være sammen med.

Helsesøstra tar imot oss. Det veies, måles, snakkes, smiles. Hun tar som vanlig godt imot oss. Vi går letta ut ifra kontoret hennes og gjør oss klare for å gå. Men så må jeg bare amme litt før vi skal gå. På venterommet sitter et par i fra Venezuela. de har med seg en liten baby og en meget stolt bestefar. Jeg kan dessverre ikke spansk, men med litt engelsk og litt kroppsspråk kan man alltids snakke sammen. Vi smiler imot hverandre, snakker om barna, om Venezuela, om at jeg har bodd i Karibia og at det nok er det nærmeste jeg har kommet deres hjemland. Jeg tenker at jeg kan flaut lite om Venezuela. Den stolte bestefaren synes lillegullet vårt er søt. De smiler til hverandre. Han vil gjerne holde gutten min og jeg har ingenting imot det. Vinjar trives på fanget til den fremmede mannen, han smiler og babler i vei. Jeg hadde forventa at han skulle bli litt utrygg, men det blir han ikke. Mannen er tydelig glad i barn og barn føler seg tydelig trygg hos han. 

Vi går ut i den kalde dagen. Sola er på vei opp. Den lyser for oss. Vi vil ikke inn. Vi vil til en lekeplass. Vi vil være ute i den klare lufta, vi vil leke. Vi er hjemme. Hjemme i landet vårt, hjemme i byen vår, hjemme i bydelen vår. Den bydelen som vi valgte å kjøpe leilighet i, fordi det var greit nok nære jobbene våre, fordi det er en bydel som ligger midt imellom by og land, fordi det er rolig og greit her, og fordi her finner man mennesker fra mange forskjellige land. Vi ville at våre barn skulle vokse opp i et miljø der man kan møte mennesker med ulike etniske bakgrunner, der mangfold er normen, der man blir vant til at mennesker er forskjellige. 

For meg er denne bydelen slik. Andre ser sikkert på sine omgivelser med andre innstillinger, andre briller, men for meg er mitt nabolag perfekt. Her kan jeg gå på bussen som skal ta meg ned til byen, og på turen møte en bekjent fra Palestina og få høre hvordan det går med dem. På vei opp igjen fra byen kan jeg bli litt bedre kjent med ei dame fra Somalia, som har barn i samme barnehage og skole som oss. Når jeg går til butikken kan møte ei som kommer ifra Nigeria, vi kan slå av en prat, oppdatere hverandre på hva som har skjedd siden sist og bestemme oss for å møtes oftere. I gangen i barnehagen til barna har jeg blitt helt vant til å høre flere forskjellige språk. På skoletrinnet til eldstejenta vår er det barn som har foreldre med bakgrunn fra mange forskjellige land. Et av de første flaggene eldstejenta vår lærte seg var det somalske. Når det skal være barnebursdager hjemme hos oss kokes det selvfølgelig også kyllingpølser.

Jeg synes det er spennende. Jeg skulle gjerne likt å vite mye mer om landene de kommer ifra og om hvordan og hvorfor de har kommet til Norge og om hvordan de synes det er å bo her. Men sånn i hverdagen er det andre ting vi snakker om. Jobb, utdanning, barna våre, det bursdagsselskapet, den fotballtreningen, hvor har du kjøpt den vogna? Fjernt unna diskusjoner om politibetjenter iført hijab, smykker med kors, lukkede asylmottak, diskusjoner som går på nasjonal nivå, diskusjoner som jeg gjerne skulle ha satt meg bedre inn i og sagt noe vettugt om, der jeg skulle ha lagt fram mine synspunkter slik at andre også kunne blitt enig, der går hverdagen, der møtes folk, på bussen, i gangen i barnehagen eller på skolen, på butikken, på fortauet. Og vi kan gå rett forbi hverandre og tenke at vi er jo så forskjellige, så fjerne fra hverandre. Eller vi kan se, smile, si "hei", kanskje til og med mer, og så finne ut at jammen har vi noe felles også, jammen var det givende å snakke med deg. 

Mitt Trondheim er fargerikt. Og jeg setter stor pris på det.  

2 kommentarer:

  1. Du skriver så godt, Silje. du er flink til å sette ord på tankene dine..og mine også.. kjenner meg ofte igjen i det du skriver.. :)
    -nå har du jammen meg klart å inspirere meg også til å blogge.. :)
    Fortsett å skrive.. Jeg liker å lese det.. :)

    SvarSlett
  2. Takk, takk :) Gøy å være til glede og inspirasjon! Lykke til som blogger!

    SvarSlett