Hverdagslig slangefobibehandling.

Da jeg var liten en gang, kanskje bare fire år eller noe, i alle fall en gang før jeg fylte fem, hadde jeg et mareritt. Jeg drømte at jeg våkna, satte meg opp på sengekanten, skulle til å gå over gulvet og bort mot døra da en slange kom og kveila seg rundt beina mine. Jeg datt framover, og kjente slangen krype oppover langs beina mine. Så våkna jeg. Og etter det kan jeg ikke huske annet enn at jeg har vært utrolig redd for slanger. I perioder verre enn ellers. Slik at jeg har måttet sett etter under senga mi hver gang jeg skulle legge meg, eller titta ned i do og nesten ikke turt å sitte på skåla, eller fått panikkangst og vært overbevist om at nå dør jeg når jeg så en slange på TV, eller ligget våken på natta og sett for meg slanger over alt slik at jeg ikke har fått sovet, men bare hatt nok med å puste normalt og prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke har noen grunn til å være redd. Fobi altså. Ugrunnet frykt. En vond, altoppslukende fysisk smerte og en sterk tro på at jeg har all grunn til å være redd, uannsett hva andre sier. Slitsomme greier.

Sånn ca sommeren 2004 ble stoffskiftet mitt i ulage. De to neste årene som fulge var slangefobien ekstra ille. Jeg synes at jeg så slanger over alt, fobien tok rett og slett over hverdagen min og fikk en sentral plass i livet mitt. Slik kan man jo ikke ha det. Så jeg fortalte det til legen min. Som sendte henvisning til en psykriater. Kort tid etterpå troppa jeg opp på Brøset. Iført alt for mye klær og med en stor nervøs klomp i magen. Psykriateren brukte lang tid på å overbevise meg om at ingen hittil har dødd av et angstanfall. Jeg er fremdeles ikke helt overbevist kjenner jeg. Når jeg er på det reddeste får jeg jo ikke puste. I alle fall kjennes det slik ut. Så ble jobben min å utsette meg for angstanfall, slik at jeg fikk se da, at jeg ikke døde. 

Jeg øvet på å se på bilder og korte filmsnutter av slanger og samtidig puste normalt. Jeg gikk til og med ut i skogen, på jakt etter en hoggorm, for å se på den, og fant en, og klarte å stå i mange minutter og se på at den krøyp rundt. Det er det ekleste. Måten de beveger seg på. Slik de kveiler seg rundt, kryper, uten armer eller bein, uforutsigbare, usannsynlige. Ekle rett og slett. Jeg får nå en sterk trang til å snu meg, for å forsikre meg om at det ikke ligger en slange på sofaryggen bak meg. Men jeg vet jo at det ikke er en slange der. Jeg skal ikke snu meg.

For et par år siden var vi i barnehagen til jentene, det var salg av leker og ting der inntekten fikk til Forut. Ella ville ha en grønn treslange. Jeg så hardt på den og sa ja. Egentlig aller mest for min egen del. Egentlig aller mest fordi jeg fortsatt trenger å bli vant til å plutselig se en slange, og når det er den grønne treslangen vet jeg jo at det bare er tre. Jeg øver meg på å bare la den ligge rundt og slenge. Jeg øver meg på å ta i den og selv rydde den bort. Jeg øver meg på å si greit ifra når barna vil leke med den og vil ha den for nærme meg. Jeg øver meg på mine egen grenser, og på å lære barna å respektere andres grenser. Jeg øver meg. 

Men den er fortsatt ekkel synes jeg. Selv om den er av tre.

Noen venner.

Noen venner ser jeg ofte. Vi får mange opplevelser sammen. Ler, prater, lager mat, drar på turer, deler tanker, deler øyeblikk, deler dager. Fordi vi bor nærme hverandre kan vi avtale å møtes nesten når som helst. Vi kan møtes selv om dagen er tung, vi kan komme inn i hverandres hjem selv om rotet flyter og det er ikke så vanskelig å spørre om hjelp. Eller kanskje kommer hjelpen uten at jeg spør, uten at jeg egentlig forstår at jeg trenger det. Som i dag da jeg åpnet døra for et par venner av oss. I det jeg vrei på låsen til døra husket jeg at jeg ikke hadde sminka meg, at klærne ikke akkurat var de jeg ville valgt hvis jeg skulle ha beveget meg utendørs, at håret var som et reir. Akkurat da hadde jeg så vondt i hodet, var svimmel, følte at det var uoverkommelig å holde orden i hus, og i meg selv. Så da kom de inn, lagde middag sammen med oss, tok del i dagen vår og gjorde den god, gjorde den morsom, gjorde den behagelig.

Andre venner tar del i hverdagen min på en annen måte.Vi møtes ikke bare når vi vil, men når vi må også. På jobb for eksempel, eller gjennom skolen og barnehagen til barna. Og akkurat derfor blir hverdagen god. Akkurat derfor blir barnehagen, skolen, jobben noe å glede seg litt ekstra til.

Noen venner må jeg nesten møte litt ofte, for å bli godt kjent, fordi vi ikke har kjent hverandre så lenge ennå og har mye å snakke om. Mye å fortelle hverandre. Noen andre venner har jeg reist sammen med, besøkt nye steder sammen med, delt spesielle dager sammen med, dager som jeg sent glemmer. Selv om vi ikke møtes så ofte så føles det som om vi møtes hver dag. Kanskje fordi vi har sett hverandres gode sider, men også de litt mer irriterende. Kanskje fordi vi har vært med i situasjoner som var vanskelig for den andre. Kanskje fordi vi vet, uten at vi trenger å si det. Kanskje fordi vi kan si det meste og spørre om nesten alt, men også ikke behøve å si så mye. 

Noen venner har jeg hatt allerede før de ble født. Jeg har sett de utvikle seg fra bare ord, bare et intenst blikk som bringer et budskap, bare som en mage, til små mennesker som tar plass og er her, selvfølgelig. Helt selvfølgelig er ikke verden den samme uten dem. Måtte det ligge mange morsomme felles opplevelser å vente på oss. Måtte vi ha god tid til hverandre. Måtte vi kjenne at vi trives best sammen, uansett.

Flis kan være skumle greier.

På torsdag var vi ute, i mangfoldige timer. Ca fire timer faktisk. Med en litt for liten sykkel, en gressklipper, litt matpakke, vannflasker som ble tomme så alt for fort, tvillingvogn som fikk punktert dekk mot slutten og et noe varierende pågangsmot. Vi gikk og sykla rundt, og fant postkassene til alle barna som skal begynne i gruppa til Ella til høsten. Da skal hun nemlig begynne på skolen, og hun kjenner bare så vidt til to av barna som skal gå i gruppa hennes. Jeg har meldt meg som foreldrekontakt, og skulle nå altså invitere alle barna med på leking ved skolens uteområdet nå i dag. Vi foreldrekontaktene tenkte at det ville vært gøy å gi barna muligheten til å bli litt bedre kjent.

På turen vår stoppa vi ved noen lekeplasser. Ved en av dem fikk Ella en flis i en finger. Da vi kom hjem prøvde vi å få den ut, men den satt godt. Jeg fikk bare tak i deler av den. Det ble for vondt og slitsomt, så vi bestemte oss for å la den være og se det an. I går prøvde vi å få ut resten, men til ingen nytte.

I dag var det verk rundt flisen, og jeg fikk dytta den ut. Men fingeren var blitt vond, rød og hoven, og kort tid etter at flisen var borte hadde hånda til jenta vår fått røde flekker på seg. Hun lå slapp og blek i senga si. Det gjør hun aldri. Da er det godt å ha lagra telefonnummeret til legevakta på telefonen, og at en hyggelig stemme gir rolig beskjed om at vi bør komme en tur.

Nå ligger hun i senga. Blek, kvalm, småvarm, slapp og sliten. Hun vil bare sove. Det vil hun aldri. I alle fall ikke slik midt på dagen. Foreldrene ser på henne med bekymra mine og kjenner at vi har fått en støkk. Vi som trodde at en flis ville orden seg selv. Etter flere forsøk med å få den ut slo vi oss til ro med at det ville vel gå bra. Nå står det en flaske med antibiotika i kjøleskapet, og vi ser nervøst på hverandre. Mange tanker raser gjennom hodet. Tenk om det skjer noe alvorlig med noen av barna våre en gang. Tenk om vi ikke hadde bodd i Norge, og ikke bare kunne svippa innom et godt utrustet sykehus og fått profesjonell hjelp. Tenk om vi var kommet dit hvor antibiotika ikke fungerer lenger. Tenk hvis vi bare hadde sendt ut sms'er, i stedet for å gå rundt med disse invitasjonene til lekinga som Ella nå ikke kan være med på fordi vi valgte å gå rundt med disse invitasjonene. Sjebnens ironi kan man vel si.

Nå håper vi bare at hun blir frisk og rask igjen, og at de som møtte opp ved skolen fikk en koselig stund sammen. Vi gleder oss til å bli kjent med barna og familiene deres utover sommeren og høsten. Når Ella bare har blitt frisk igjen.

Fremdeles hjemme.

Eldstejenta mi svinser rundt i blomsterbutikken. Hun har bestemt seg for hvilken blomst hun synes vi skal kjøpe. Skrittene hennes er lette, stemmen høy. Hun setter øynene i ekspeditrisa: "Vi skal besøke Bestemor Solveig vi". Ekspeditrisa svarer: "Så koselig da", og forventer nok ikke svaret: "Ja, hun er død altså".

Vi planer blomstene ved grava hennes og gjør det fint for henne. Barna leker rundt grava. Eldstejenta mi lurer på om jeg tror Bestemor Solveig er i himmelen, og om jeg tror at hun kan se oss nå. I tilfelle tar vi bilde av skyene som er over grava hennes. I tilfelle hun er der. Men vi er mest enige om at hun er i hjertene våre.

I huset hennes lever hun ennå. Klærne i klesskapet lukter som Bestemor. Knappene, sykmaskina og sytråene på sømmerommet minner oss om kreativiteten hennes, om arbeidsgleden hennes. På kjøkkenet kan jeg høre latteren hennes, ved pianoet kan jeg møte blikket hennes. Det er i huset at vi er på besøk hos deg. Det mest naturlige hadde vært om du kom gående ned trappa. Eller inn på soverommet for å vekke oss, urimelig tidlig etter vår mening.

I vinterstua leker jentene, de lever i dine rom. Minstejenta mi har en banan som for øyeblikket fungerer som telefon. Vi hører den kvikke stemmen hennes: "Hei Bestemor Solveig, er du død?". Og så snakker dere videre. For henne er du også levende. Det er i huset ditt at vi møter deg. Det er her vi savner deg aller mest. Det er her vi glemmer at vi må savne deg. Fordi det er her vi er nærmest deg.

Nå har verden måtte være deg foruten i ett år. Jeg forstår fortsatt ikke at du er borte. Du er i tankene mine hver dag. Du er en del av leken til jentene fra tid til annen. Doktor Proktor har blitt en kjenning i huset vårt. En kveld fikk ikke Ella Leona sove. Hun tenkte på noe. Hun stod ved sofaen og så på meg: "Jeg skulle ønske at vi hadde en tidsmaskin, slik som Doktor Proktor. Så kunne vi reist og besøkt Bestemor Solveig. Men vi er heldige som har møtt henne da. Lillebror får bare se bilder av henne, han".

Ja, vi er heldige som har møtt deg. Som fortsatt har deg i livet vårt. Og som fremdeles kan besøke deg, i huset ditt, og ikke bare ved en grav.