Tanker på en valgdag.

Jeg holder den lille kroppen tett inntil meg. Han er passe varm, passe trøtt, helt trygg, bare litt forkjøla og så uendelig søt og god. Jeg kjenner varmen fra han. Jeg kjenner pusten hans. Jeg får lov til å passe på han. Jeg får lov til å gå hjemme med han i 13 måneder, jeg fikk gratis oppfølging under svangerskap, fødsel og barseltid. Fordi iherdige politikere har diskutert, tenkt, jobba og stått på for å lage de lover og regler som trengs for at jeg nå kan sitte helt stille på sofaen og bare kjenne at han puster. Politikk angår oss, alle sammen, hele tida. Det er fundamentet i hverdagen vår, det legger rammer for samfunnet vårt, og for våre liv, for hvordan vi kan leve våre liv. Alt jeg trenger å gjøre er å gå til et valglokalet, annenhvert år, og stemme. Så fikser i grunn politikerne resten. Rimelig enkelt i grunn. Men utrolig viktig. Jeg får lov til å delta. Jeg får lov til å være med på å bestemme hvem som skal bestemme. 

Det er med æresfrykt at jeg nærmer meg valglokalet. Gang på gang stanser jeg tvillingvogna og ser inn i et par knallblåe øyne. "Hvem skal jeg stemme på?", spør jeg det lille barnet som ser tilbake på meg og sukker, lettere oppgitt: "Det kannj ikke æ (be)stemme, Mamma", sier hun. Jeg vet det. Det er mitt valg. Flagget breier seg ut i vinden, det flagrer over oss, lyden av det, fargene, alt viser stolt fram at i dag er det valgdag, og at det er en høytidsdag, en viktig dag, fordi vi har demokrati, fordi vi som bor i Norge faktisk får lov til å være med på å bestemme vi også. Vi har påvirkningskraft på egne liv. Jeg ser mot dørene. En blid og koselig valgfunksjonær smiler til meg. Jeg er velkommen.

Inne i avlukket ser jeg på stemmeseddlene. Det er jo rimelig enkelt. Men vet jeg nok? Klarer jeg å argumentere godt nok for mitt valg? Det er jo så viktig, at det er fornuftige folk som sitter på Stortinget, og i Regjeringen. Vet jeg virkelig hvem jeg vil sende dit? Jeg sukker. Tar ned den ene stemmeseddelen. Ser på den og setter den tilbake. Jeg velger et annet parti. Et annet parti enn jeg bruker å stemme ved stortingsvalg. Jeg ser for meg de blåe øynene hennes. Jeg kjenner den lille kroppen hans i armene mine. 

For hennes skyld, for lillebroren, for storesøstra, og for alle de barna som blir født her i dette landet, og for de som kommer hit for å søke ly, tilflukt eller et bedre liv. Det er snakk om miljøet, om verden vår, som skal bestå, som skal være fruktbar for generasajoner etter oss. Det er snakk om en velferdsmodell som er bygd opp, møysommelig, som vi aldri et sekund må ta forgitt, for da kan den faktisk bli borte, det er snakk om å se at det vi gjør i Norge påvirker resten av verden også, og snart er det kanskje for sent. Luft og rent vann er viktigere enn penger. Tid til hverandre er viktigere enn et stort forbruk. Å delta, og å gi ly til de som ikke var så heldige å bli født i et rikt, fredelig land, er viktigere enn det aller meste for meg. Det er faktisk ikke først og fremst på grunn av sin meget omtalte miljøpolitikk at de får min stemme. Men egentlig aller mest på grunn av de verdier de legger til grunn for sin politikk, for sin asylpolitikk, for hvordan de tenker om barns oppvekstvilkår. 

Jeg blir varm i hjerterota når jeg leser arbeidsprogrammet deres. Det er et slikt Norge jeg vil ha. Det er en slik verden jeg vil at mine barn skal vokse opp i. 

Det er med æresfrykt at jeg nærmer meg stemmelokalet. Jeg får lov til å delta. Jeg håper at mine barn også får det. Jeg håper at de får vokse opp i en velferdsstat er alle mennesker er like mye verdt og har like muligheter, uansett hvor mye penger de har på konto. 

Jeg har tatt mitt valg. Det føles riktig. Tror jeg. Selv om jeg var i tvil. Jeg har fått lov til å delta. Tenk det du! 

En tråring tar bilder av det hun liker.

Jeg synes det er spennende å se verden gjennom øynene til små barn. De ser detaljer som jeg overser, og de tenker så anderledes om ting jeg tar for gitt. Treåringen vår elsker å få låne fotoapparatet mitt og ta bilder. Jeg synes det er gøy å se på bildene etterpå, og se hva hun synes det er viktig og morsomt å ta bilder av.

 Alle tre er med!

 Det fine duplotårnet som Pappa'n har bygd.

 Hestene er fine de.

 En hånd er god å ha.

 Bilde av Bill må det jo være.

 Alle de andre bilene må også bli fotografert.

 Lampa er jo også fin.

 Lillebror er så søt!

Smil som du kan, Mamma!

Fortsatt bare sammen.

Vi lever det glade permisjonsliv. Vi tre. Babyen, treåringen vår og jeg. I mange måneder ennå. Så langt fram i tid at vi ikke har begynt å tenkte på å skulle begynne å tenke på at det en gang vil bli et annet liv. Et liv med grytidlige morgener, der familien skal opp og ut av huset og leveres hit og dit og rekke forskjellige jobber og være borte fra hverandre i timer i strekk og møtes igjen og nærmest kun rekke middag, lekser, barne-tv og legging. Åh, det er så lenge til. Men dagene flyr av sted. Livet går så fort synes jeg nå. 

Det er ikke det at jeg ikke liker jobben min. Men den overgår ikke mine egne barn. Dette er mest trolig siste gang jeg er i permisjon. Siste gang i livet at vi kan ha mange dager i vårt eget tempo og i hverandres selskap. I den store sammenhenen er det bare snakk om noen dager, noen timer av et liv egentlig. Jeg tviholder i dem, mine tre små, og prøver å legge bort tanker om husarbeid, system, orden, trening, spennende romaner, cafebesøk, strikking, tidkrevende matlaging, rene vinduer, alt dette som jeg kommer til å få mer enn nok tid til, seinere i livet. Da eldstejenta vår var baby venta jeg, på at hun skulle lære seg ting, på at hun skulle bli eldre. Det var spennende å se utviklingen hennes, men av og til virket dagene lange. Nå flyr de bare forbi. Mai, det er jo bare noen timer unna.

Nå, nå ligger vi i senga, selv om vi kanskje burde ha stått opp. Nå ser hun på meg med rolige, blå øyne og snakker lavt om ting hun tenker på. Vi ler sammen. Vi ser på hverandre der i halvmørket, og vet at vi kan ligge litt til, selv om vi kanskje burde stått opp nå. 

Vi kan godt kle på oss hvis vi vil. Til og med uteklær. Da kan vi for eksempel ta med oss lillebror og gå ut i skogen, og finne skolen hennes. Hun har diktet den opp, den er i et skogholt. Der kan vi se på blomster, insekter, blad på bakken, blad på trærne som vokser tett og lager et slags tak over oss. 

Lillebror ler og smiler, setter blikket i henne og vifter med armer og bein for å få henne til å se på han. Hun smiler tilbake, sier tulleord så han hikster og ler. Av og til gråter han når hun går ut av rommet. Han vil gjerne kunne løpe etter henne, men har mer enn nok med å lære seg å rulle og krype enn så lenge.

Vi skal være sammen helt til langt utti neste vår. Hver dag. Helt uten barnehage. Først var jeg litt nervøs. Litt nervøs for om det var riktig. For om det kom til å bli kjedelig for henne. For om hun kom til å gå glipp av noe, bli utenfor slik sosialt sett, eller på noe annet vis som kanskje ble dumt for henne. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på, bare at de fleste andre treåringer går i barnehage, det er liksom det de skal, og da var jeg nok redd for at det på et eller annet vis skulle bli feil å ikke ha et barnehagetilbud for henne. Hun snakker litt om barnehagen sin. Men hun snakker mer om skolen sin egentlig.

Hverdagen vår er passe travel nå. Vi legger inn sosiale møter slik vi selv vil det. Snakk om luksus. Møte med gode venner står i høysete, det blir prioritert og organisert så ofte som mulig. Hun ler sammen med en god venninne, i det rosa teltet som står på verandaen. De leker sammen. De bryner seg på hverandre. Bare de to. De snakker om hverandre når de er fra hverandre. Slik hun gjør med andre venner hun også møter så ofte vi kan.

Ellers drar vi på turer. Enten bare vi tre, eller sammen med storesøstra også, eller sammen med storesøstra og venner. Vi drar til steder vi ikke har tid til å besøke i hverdagen ellers. For eksempel Sverresborg, Teisendammen, Musikkmanesjen, Ilaparken, Vitenskapsmuseet. Vi kan bruke timer der. Vi har lite annet å rekke. Jeg vet fortsatt ikke helt hvor klokka mi er. Jeg tror den ligger på kjøkkenet. Vi skal stort sett bare rekke å hente storesøstra på skolen hver dag. Og det har vi hittil klart helt fint.

For oss blir dette helt riktig kjenner jeg. For andre kan det bli feil. For andre kan det bli mer stress enn avslappning. Men for oss blir dette rolig, morsomt, greit, spennende. Konfliktnivået mellom oss to er sterkt redusert. Vi har tid til å snakke ferdig begge to nå, til å høre på hverandre, til å si ferdig setningene våre, til å virkelig bli kjent med hverandre. Midt oppi svangerskap, jobb, en snakkeglad storesøster og en liten baby mista jeg henne litt. Jeg følte ikke at jeg kjente henne så godt som jeg gjerne ville. Jeg rakk ikke å oppleve så mye sammen med henne som jeg gjerne ville. Likevel tvilte jeg. Jeg var redd for at hun ville kjede seg sammen med meg og lillebroren. Jeg var redd for at det skulle bli feil for henne. 

Men vi lever det glade permisjonliv. Og jeg gleder meg til i morgen. Jeg håper at vi stort sett kommer til å ha det slik, helt til jeg går tilbake til jobb igjen. Slik som dette, med lommer av tid til å bare være sammen, oss to, jeg og lillebror, jeg og midtiguri, jeg og størstesøstra, lommer av tid som vi i all hovedsak synes er givende. Jeg gleder meg til i morgen.

Ny Levaxin.

Det piper i telefonen. Det er en melding fra legen min. Seint på kvelden som vanlig. Jeg har vært der og tatt blodprøve samme dag, og nå får jeg svar, beskjed om hva jeg nå skal gjøre. 

Kroppen har vært sliten. Tankene har vært så vonde. I ukevis. Det har vært tankefloker jeg ikke har visst hvordan jeg skulle håndtere. Jeg har prøvd så godt jeg kan, å se på alt det fine rundt meg, å kjenne duggen i gresset under føttene mine, kjenne varmen fra solstrålene som har nådd meg, kjenne det lunka badevannet som har omringet kroppen min, smakt ferske blåbær fra skogen, sugd til meg smilene og latteren til barna mine. Men likevel har det ligget tunge skyer i hodet. Kranglene har fortonet seg sterkere for meg enn alt det fine som vi har opplevd, det har vært kaldt synes jeg, selv om sommeren faktisk kom i år. Lillemann har gitt meg få sammenhengene timer søvn, men selv når han har sovet har ikke kroppen min villet falle til ro. En urolig kribling i muskler, ledd, mareritt, tanker jeg forgjeves har prøvd å holde på en armlengdes avstand har banket seg inn i hodet mitt, hva gjort det vondt å puste. 

Og nå ser jeg altså på meldingen jeg har fått. Levaxindosen min trenger å reguleres, igjen. Det er nå 4 1/2 måned siden fødselen og kroppen har ennå ikke landet helt. Stoffskiftet mitt spiller fortsatt ikke helt på lag med amming og nattevåk. Det står at jeg skal begynne på en ny type Levaxin. Ikke annet innhold da, bare annen styrke. Tidligere har jeg tatt 100 mg, nå skal jeg ta 75 mg, en tablett hver dag. Og jeg tar meg selv i å tenke; "hå, så spennende!". Jeg rett og slett gleder meg til å gå til apoteket og hente den nye Levaxinen min. Den har en annen farga på stripa på etiketten og greier. Gult er kult. Så morsomt! Kjæresten min ser på meg med et blikk som sier at nå er jeg litt lattelig, ler av meg og sier at det er jo også noe å gleder seg over her i verden. 

Men, tenkt, det er det faktisk! Jeg kan ikke leve en dag uten Levaxin. Jeg er helt prisgitt at legen min tolker verdiene de finner i mitt blod, og sier til meg hvor mye medisin jeg skal ta og når. Meldingene jeg får fra henne gir grunnlag for at jeg kan leve et vanlig liv. Til at jeg kan sove godt om natta, klare å stå opp om morgenen, ha matlyst, klare å gå over gulvet, klare å snakke med de jeg møter, forstå hva de har å si til meg, le av det som er morsomt, klare å ikke ta vonde ting alt for mye til meg, klare å henge opp klær og gå ut med søpla på en og samme dag. 

Når dosen ikke er riktig, når stoffskiftet svinger og ikke er under kontroll gjør det vondt. Over alt. For meg gjør det også mye vondt i tankene og følelsene. Hvor mye ville det gjort vondt selv med en frisk skjoldbruskkjertel?  Hvor mye har egentlig stoffskiftesvingningene å si for min mentale helse? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg bare vet at når dosen er riktig så er livet enklere å leve. På alle vis.

Jeg holder den lille boksen i hånda mi. Min livslinje. Den hvite tabletten i hånda mi. Hver kveld. Heldigvis. Det vil ta noen uker før denne dosen gjør seg gjeldende i kroppen min. Jeg venter i spenning og håper på en god høst.   

Enkel banankake.

I anledning en 3-årsdag ville jeg prøve meg på en banankake. Jeg blanda sammen noen oppskrifter slik jeg fant det for godt, og det ble til en kake som var enkel å lage og god å spise. Anbefales altså.

Ingredienser:

100 g smør
150 g sukker
3 egg
150 g hvetemel
1 ts bakepulver
½ dl melk
3 bananer

Slik gjør du:

Rør smør og sukker hvitt. Tilsett ett og ett egg. Bland mel og bakepulver. Tilsett det tørre og melken vekselvis mens du rører. Mos til slutt bananene inn i røren.

Stekes midt i ovnen på 175 grader i ca 40 minutter. Pynt som du vil og kos deg. Kaka smaker best varm og gjerne med vaniljeis.

Ett bokbad...

...rett og slett. Eller bokseng, kanskje, for å være mer presis. Kos var det visst i alle fall.

Bare sammen.

Jeg lever det glade pemisjonslivet. Det livet som er litt saktere, der vi kan ta tida til hjelp, der vi ikke trenger å løpe for å rekke noe, eller planlegge og organisere for å få hverdagen til å gå ihop. Det livet der vi bare er sammen. Dager, uker, måneder der det er bare oss. Det er så deilig!

Siden 1. mai har vi levd det glade permisjonslivet sammen, alle fire. Jeg og barna altså. Eldstejenta mi ble tatt ut av barnehagen da for å få ekstra lang sommerferie før skolestart, og yngstejenta fikk permisjon fra barnehagen, for å ha ekstra lang sommerferie før hun skal starte på storbarn. Det er sikkert den siste gangen jeg har muligheten til det, å ha fri sammen med dem alle tre i 3 1/2 måned. Dagene har flydd avsted. Nå er det knapt to uker igjen. To uker før hverdagen er her, i alle fall litt. Når skolen starter må vi være hjemme i alle fall, og sørge for at matpakker og klær er i orden, og yngstejenta vår vil kanskje begynne i barnehagen igjen. Hun skal bruke den tida hun trenger på å bli kjent på storbarnsavdelingen, og hvis hun trives skal hun være der nok til at hun blir godt kjent, men hun skal også være hjemme nok til at jeg får noen stunder sammen med henne, bare vi to.

Jeg tenkte egentlig at dette var et slags prosjekt. Nå når vi skulle ha fri så lenge sammen alle fire. Jeg tenkte at vi kanskje måtte finne på litt, ha en del planlagte aktiviteter liksom. Men dagene har kommet og gått. Det har vært intenst, selvfølgelig. I perioder når lillebroren har sovet dårlig og stoffskifte mitt har vært på en snurr har det vært slitsomt og til tider vanskelig å vært mamma. Men stort sett har vi kosa oss. Vi har besøkt familie, venner, bada, lekt sammen, blitt kjent med nye mennesker, men aller, aller mest har vi bare vært sammen. Vi har skjeldent hatt planer for dagen som skal komme. Den har bare kommet, og så har vi funnet på noe. Vi har langt ifra rukket å gjøre alt det vi kanskje tenkte at vi skulle gjøre. Tiden går i ett med amming og byssing på lillemann, måltider, samtaler, soving, stell, alle disse små tingene i hverdagen som vi må gjøre.

Jeg elsker slike stunder, tid vi bare deler sammen. Når vi ikke skal gjøre noe spesielt. "Men må du ikke finne på noe sammen med barna da?", er det mange som spør. Men de kjeder seg sldri. De har alltid noe å gjøre, noe å snakke om, noe å tenke på. Av og til er det vankselig å høre på alle tre samtidig, jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg skulle hatt mer tid med hver enkelt, at jeg skulle hatt litt tid til bare meg også. Men så vet jeg at det er bare snakk om noen dager, noen timer av livet, der ingenting annet enn hverandre venter. 

De leker og ler sammen. De blir godt kjent, de tar hensyn til hverandre, men vet også godt hvilke knapper de skal trykke på for å irritere hverandre. De fniser og legger planer. De er søsken, og venner. Hvilken lykke i livet, å bo under samme tak som sin beste venn. Lillebror er også med. Jentene har fått tid til å bli kjent med han, langte kosestunder i senga mi om morgenen, de ser at han krever tid og energi, men også at han må tilpasse seg oss noen ganger. Når han gråter rekker han knapt å lage lyd mer enn et par sekunder før en av søstrene roper: "Mamma, Vinjar gråter! Ta han da!". Han er ikke bare lillebror. Han har et navn også, og han må passes på. Selv om jeg ser at det er slitsomt å bestandig måtte dele mamma med nok et søsken så er det uaktuelt at han skal måtte gråte og være lei seg.

Av og til trenger vi andre. Av og til har vi villet ha kontakt med venner, for å være sammen med dem, men også for å ikke bare bestandig være oss fire. Aller mest er det Ella som trenger å møte vennene sine og å leke med andre barn som er ca like gamle som henne selv. 

Nå, når det bare er igjen to uker tenker jeg at tiden har gått så fort. Jeg er så glad for at jeg fikk denne sommeren sammen med barna mine. Jeg er så glad for at jeg har fått sett dem, har fått delt lange sommerdager sammen med dem. Om to uker må vi ha leggetid igjen, vi må ha matpakker, klær med navn i, vi må forholde oss til tempoet der ute i verden igjen, ikke bare vårt eget. Det blir godt det også. Ekstra godt når vi har så mange felles sommerminner i kroppen.