For seint.

Jeg går før henne nedover gangen. Sakte, jeg støtter meg til veggen, biter tennene sammen. Det verker i bekkenet. Og tankene kverner rundt den samme tanken. Den jeg ikke vil kjenne på. Den jeg hadde håpet å unnslippe denne gangen. Den jeg har jobba så knallhardt for å unnslippe denne gangen.

For over en uke siden var det mye slim og noe blod, og optimismen min var på topp. Jeg følte meg klar, på alle vis, og tenkte at dette var et sikkert tegn, nå kommer han snart og alt skal gå så bra så! Dette skal jeg klare, som en sterk og god mamma!

To dager seinere var jeg på sykehuset med så sterke kynnere. Jeg gikk langt korridorene og kjente på smerten som glødet i korsrygg og mage. Jeg smilte. Jeg var så klar. Jordmødrene undersøkte meg og sa at her så alt klart ut ja, han kommer sikkert i løpet av helga, i alle fall før termin, helt sikkert.

Nå ser jeg på henne med slitne øyne. Jeg lener meg tilbake i stolen. Jeg prøver å puste. Prøver å tenke at det må jo uannsett bare være snakk om et par uker igjen. Termindagen er i morgen. Og alt jeg klarer å tenke på er de som kommer ut etter termindagen, og er helt stille. Helt perfekte, ferdig laga, skulle være klare for verden, men er likevel helt stille. Jeg ser på henne med slitne øyne og nå er det bare en tanke jeg har igjen: "hva om han dør nå?". Ingen av oss har noen garanti for at det ikke vil skje. Hun kan si at det er lite sannsynlig, men vi vet begge at det ikke vil hjelpe, så hun sier det ikke. 

Og nå sitter jeg på stua. Jeg trenger egentlig å gå på do, men jeg klarer ikke tanken på å gå ut i gangen og se bagen som står klar for et sykehusbesøk. Jeg vil egentlig bare legge meg i senga og gjemme meg under dyna, men jeg klarer ikke gå inn på soverommet og se vugga som står der, klar til han. Jeg vil ikke gå ut i gangen og se vogna. Eller gå inn på badet og la hånda stryke over de små klærne som ligger klare. Hva om han aldri kommer til å bruke dem likevel? Bilder flimrer gjennom tankene min. Bilder, forberedelser jeg tenkte at jeg skulle få slippe denne gangen. Kroppen min har jo liksom vært klar for fødsel i en evighet nå, med sterke kynnere i to måneder, med smerter som jager gjennom kroppen, men det blir ikke til rier. Det blir ikke til rier. Og i morgen er termindatoen. Og alt jeg klarer å tenke er at da blir det vel ikke rier da. Da må de vel sette i gang fødselen da, når han har blitt helt stille.

Jeg kjenner at han rører på seg. Han er der, rett under huden min. Men jeg kan ikke se han. Jeg aner ikke hvordan han har det. Har han navlestrengen rundt halsen? Er det knute på den? Har han nok fostervann? Kommer han til å puste når han kommer ut?

Ja, jeg er hysterisk. Det er ingen grunn til at det ikke skal gå bra. Jeg har født jo velskapte jenter før, på overtid begge to. Det gikk bra. Så hvorfor skal jeg være så heldig å få oppleve det en gang til? Jeg, som bare klarer å sitte her og gråte, presse hendene min mot ansiktet, slik at det blir helt svart, slik at jeg ikke ser den bilstolen som står på verandaen. Den bilstolen som jeg så desperat vil at han skal sitte i. Sitte i, og puste. 

Jeg lar Richard Ashcrofts stemme gli over meg, stryke ved meg. Selvfølgelig kunne ting vært mye verre. Jeg er en av de heldigste menneskene i verden. Men nå er bare angsten igjen. Den rå, hensynsløse angsten som får tankene til å kverne på tanker jeg ikke vil ha. Jeg snapper etter pusten. Prøver å bare høre på den kjente stemmen til Richard. Prøver å ikke tenke. Prøver å puste. Men jeg vil ikke puste. Jeg vil ikke være i kroppen min lenger. Jeg er bare flau over den. Synes den er ekkel, ubrukelig. Nå, når jeg trenger at den er sterk, klarer jeg ikke annet enn å sitte her og være redd. Nå er den ikke nyttig for noen. Nå er ikke jeg nyttig for noen. Nå er jeg bare skuffa og flau over meg selv. Jeg skal ikke føde mitt barn som en sterk og god mamma likevel. For nå er bare angsten igjen.

Enklere.

Jeg står nederst i trappa og ser opp. Ser opp på alle de trappetrinnene jeg må gå opp før jeg er i riktig etasje. Det er ikke så mange da. Men innvendig legges raskt en plan, bevegelsene jeg må gjøre for å komme meg opp trappa blir organisert, tenkt igjennom, og på vaklende vis kommer jeg meg til toppen. Bekkenet er vondt nemlig. Noe bekkenløsning og nærmest konstant tilstedeværende kynnere gjør bekkenet, magen og ryggen til smertefulle områder. Det er vondt å bevege seg. Det er et tiltak å gjøre noe. Flere netter er det vanskelig å sove, uannsett hvordan jeg plasserer kroppen så er det noe som verker. Jeg lengter etter at alle disse ubehagelighetene skal gå over i ordentlige rier. Rier som skal ta hardt grep om kroppen min, gjøre meg nummen av smerte, gjøre meg ute av stand til å ha kontroll over det som skjer med meg, gjøre meg klar for å føde mitt tredje barn. Rier som i mitt tilfelle mest trolig vil betyr slutten på smerter i bekkenet. Selv om jeg vet at det er en overhengende fare for at jeg får panikk i det riene virkelig begynner å ta tak, så gleder jeg meg sånn til å møte dem nå. Jeg vil at de skal slå innover meg, ta over styringa, og få en slutt på all denne smerten som ikke fører til noe annet enn nattevåk og irritabilitet. 

Men samtidig er det som om et tungt slør har blitt dratt av meg, forlatt meg, blitt liggende igjen i søla. På legekontoret sitter jeg og venter. Rastløs. Som om undersøkelsen hennes av meg vil kunne få fødselen igang. Men skuldrene mine er senket nå. Alarmberedskap og besyttelsesmur er lagt igjen et annet sted. Hun smiler til meg. "Du glitrer jo!" sier hun og ler. For nå har jeg bare vondt i kroppen. Jeg har ikke vondt i tankene. Jeg gleder meg til fødselen. Jeg gleder meg over forandringene i kroppen min. Jeg føler meg trygg på at han kommer til å ligge i armene mine om bare få dager, levende, sterk, frisk. Jeg fryser til inni meg når jeg sier det høyt, men jeg tør å si det nå. Jeg er ikke redd. Jeg gleder meg. 

Liktorn kan skrapet bort, kynnere kan bli bedre i et varmt bad, bekkensmertene mine er periodiske, halsbrann kan dempes med tabletter. Det er fantastisk! Energien jeg bruker på å organisere hverdagen min med fysiske plager gjør meg ikke sliten. Den tynger meg ikke ned. Nå jeg står nederst i trappa og ser opp, og tenker; "hmm, ja, hvordan skal jeg bevege meg for å komme meg opp uten at det innvolverer unødvendig mye smerte?" må jeg smile. Det er så mye enklere enn å stå utenfor porten til barnehagen og tenke; "ja, hvordan skal jeg møte blikkene til andre mennesker uten å begynne å gråte? Hvordan skal jeg klare å lytte til det de har å si, for så å gi et forståelig og høyt nok svar?". Så enormt mye enklere. 

Det er til å smile av. Det er til å skru opp lyden på radioen og danse sammen med jentene av. Det får meg til å glitre.

For meg er de fysiske plagene jeg har nå plager som jeg med stor sannsynliget vet at vil gå over. For mennesker med kroniske smerter må det være helt annerledes. Jeg er glad for at jeg slipper det, enn så lenge. For meg er det enklere å be om hjelp når jeg har vondt i kroppen, og ikke i tankene. Det er enklere å organisere en hverdag som er preget av fysisk smerte, enn av lammende, vonde tanker. Jeg klarer å be om hjelp nå. Og de jeg spør tar imot spørsmålene mine og gjør det de kan for å imøtekomme mine ønsker. Praktiske ting som nå er vondt og slitsomt kan andre gjøre. Jeg kan bruke energien min på å smile, på å ta ting i mitt eget tempo. Jeg bruker lang tid på å kle på meg om morgenene nå. Fordi det er tungt og slitsomt å bevege kroppen. Ikke fordi jeg gråter og gråter, og ikke har trua på at jeg skal kunne klare noe konstruktivt i dag, ikke klare noe annet enn å være redd, sliten og liten. 

Det er deilig. Jeg er klar. Nå kan du bare komme, lille venn.