Mot til Change.

For over et år siden fikk jeg et godt råd fra ei venninne om å kjøpe undertøy fra butikkenkjeden Change. Jeg trengte sårt spesielt BHer som på en helst noe elegant måte kunne bære tyngden  av ,og kanskje også forme, bryst som nå har vært i bruk et par ganger. Nå henger de jo bare og slenger. Strekkmerkbefengte og formløse. Neppå knærne nesten. Jeg glemmer jo rent at de er der. De henger bare på nå.

Så jeg tenkte at det kunne være greit å få litt hjelp til å finne noe som virkelig passet. Og som kanskje kunne få meg til å føle meg mer feminin, og fin.

Så jeg la i vei. Jeg var fremdeles i permisjon, så jentene ble satt i tvillingvogna, og vi susa ned til byen. Svett og sliten stod jeg der, og så på alt det fine undertøyet som hang der så delikat. Jeg så de unge, tynne kvinnene som arbeidet der svinse rundt og fikk smilende beskjed om å si i fra hvis jeg trengte hjelp. Jeg kjente svetten klø på ryggen. Jeg kjente skuldrene stramme seg sakte, men sikkert. Jeg snudde og gikk ut igjen.

Vel et år etter var jeg tilbake. Denne gangen uten tvillingvogn. Bare med meg selv. Men skuldrene trakk seg like mye sammen denne gangen også. Vanligvis synes jeg at jeg ser helt grei ut. Nå kjente jeg så alt for godt den myke magen, de slappe brystene, det trøtte ansiktet, som ekspeditrisen ikke kan sies å dele med meg. Så jeg snudde og gikk ut igjen. Men det blir for dumt. Jeg er jo over 30 år. Og har jo bare en helt vanlig kropp, som ikke vitner om annet enn levd liv. Jeg må jo tørre såpass som å prøve en BH.

Så jeg trakk pusten dypt og gikk inn en gang til. Denne gangen, uten å nøle, rett bort til de to unge, snasne damene som jobbet der, så de rett i øynene og sa at jeg trenger hjelp til å finne noe som passer. Og hjelp fikk jeg. God hjelp. Ikke lo de åpenlyst av noen som helst kroppsdel. Og jaggu hadde de BHer som passa gitt. Sett på makan.

Så neste gang jeg står på terkselen og ikke tror at jeg tør, så vet jeg at det ikke er så skummelt alikevel. Og jeg kan godt anbefale Change.