Den lange leken.

I dag har jeg hatt fri sammen med jentene igjen. Og mamma'n min. En ordentlig jentedag. Rolig og koselig har det vært. Vi har opplevd mye. Gjort mye. Lekt, spist, lest, rydda, kosa, og til og med vært turister i egen by. Det er så deilig å ta den tida man trenger til å gjøre det man vil. Hvilken luksus. Og jeg kjenner at det trengs. Både for store og små. 

De to jentene spretter rundt omkring og leker gjerne sammen. De løper, de roper, de pusler med leker, de ler. De ble stadig bedre kjent, og utvikler sitt eget sterke vennskap. Når de ser barne-tv ligger gjerne mini over fanget til storesøstra. Fanget til mamma'n er ikke å foretrekke.

Men av og til kommer Ella bort til meg. Kanskje står jeg på kjøkkenet, igjen, og lager, eller rydder bort etter, mat, igjen. Hun ser innstendig på meg. "Ikke kom inn på rommet mitt mamma. Bare rop hvis det er noe. Jeg går og leker den lange leken jeg". Så forsvinner hun. Som en forfriskende vind. Døra lukkes bak henne. Og jeg kan høre latter, stemmer, kanskje en lydbok eller musikk, jeg hører lyden av lek og føler stemningen fra ei jente som trives i sitt eget selskap. Hvis vi har hatt det travelt, med lange barnehagedager og sosial fritid, trenger hun ekstra lang tid for seg selv på rommet. Hun trenger ro, og å ha bare seg selv å forholde seg til. 

Roen ligger i huset. Kanskje ligger mini og sover i vogna si på verandaen. Alt blir stille. Da lar jeg stort sett alt ligge. Jeg kryper opp i sofaen og finner fram boka mi. Jeg forsvinner inn i en annen historie, et annet liv, for en liten stund i alle fall. Selv om jeg leser om andre, har jeg også bare meg selv å forholde meg til akkurat nå.

Etter en stund kommer hun ut fra rommet sitt igjen. Hun vil være sammen igjen. Hun har fått det hun trengte. Tid til den lange leken. Den leken som hun ikke må avslutte fordi den voksne sier det. Den leken hun styrer helt selv, uten å skulle involvere andre. Hun kommet ut fra rommet sitt og har overskudd og lyst til å forholde seg til omverden igjen. Jeg smiler mot henne, og kjenner at jeg gleder meg til det vi nå måtte finne på.

Mot til Change.

For over et år siden fikk jeg et godt råd fra ei venninne om å kjøpe undertøy fra butikkenkjeden Change. Jeg trengte sårt spesielt BHer som på en helst noe elegant måte kunne bære tyngden  av ,og kanskje også forme, bryst som nå har vært i bruk et par ganger. Nå henger de jo bare og slenger. Strekkmerkbefengte og formløse. Neppå knærne nesten. Jeg glemmer jo rent at de er der. De henger bare på nå.

Så jeg tenkte at det kunne være greit å få litt hjelp til å finne noe som virkelig passet. Og som kanskje kunne få meg til å føle meg mer feminin, og fin.

Så jeg la i vei. Jeg var fremdeles i permisjon, så jentene ble satt i tvillingvogna, og vi susa ned til byen. Svett og sliten stod jeg der, og så på alt det fine undertøyet som hang der så delikat. Jeg så de unge, tynne kvinnene som arbeidet der svinse rundt og fikk smilende beskjed om å si i fra hvis jeg trengte hjelp. Jeg kjente svetten klø på ryggen. Jeg kjente skuldrene stramme seg sakte, men sikkert. Jeg snudde og gikk ut igjen.

Vel et år etter var jeg tilbake. Denne gangen uten tvillingvogn. Bare med meg selv. Men skuldrene trakk seg like mye sammen denne gangen også. Vanligvis synes jeg at jeg ser helt grei ut. Nå kjente jeg så alt for godt den myke magen, de slappe brystene, det trøtte ansiktet, som ekspeditrisen ikke kan sies å dele med meg. Så jeg snudde og gikk ut igjen. Men det blir for dumt. Jeg er jo over 30 år. Og har jo bare en helt vanlig kropp, som ikke vitner om annet enn levd liv. Jeg må jo tørre såpass som å prøve en BH.

Så jeg trakk pusten dypt og gikk inn en gang til. Denne gangen, uten å nøle, rett bort til de to unge, snasne damene som jobbet der, så de rett i øynene og sa at jeg trenger hjelp til å finne noe som passer. Og hjelp fikk jeg. God hjelp. Ikke lo de åpenlyst av noen som helst kroppsdel. Og jaggu hadde de BHer som passa gitt. Sett på makan.

Så neste gang jeg står på terkselen og ikke tror at jeg tør, så vet jeg at det ikke er så skummelt alikevel. Og jeg kan godt anbefale Change.   

En skatt.

Mitt i en travel hverdag smelter snøen og viser at det finnes skatter under den. Som sikkert har ligget der lenge. Siden sjørøverne var her kanskje. Gullmynter. Hvilken lykke! Hvis man går forsiktig, ser nøye etter, plukker de forsiktig opp og legger de varsomt ned, så kan man få plass til mange av dem i spaden. Den blir ikke tung engang. Lette gullmynter. Tenk det du.

Det unge barneansiktet ser opp mot meg, med et salig uttrykk. Rundt gutten går livet sin vante gang. Vi, de voksne, har tatt oss friheten til å planlegge helt andre aktiviteter enn gullmyntsamling. Vi maser om vårt. Alle må følge med, gjøre som de får beskjed om, holde timeplanen. Vi lever jo i tiden. Vi forventer effektivitet. Men han ser på oss med helt andre forventninger. Og når jeg ser på han går tiden saktere. Stemmene til de andre rundt meg blir utydelige. Jeg registrerer bevegelsene deres som i sakte film. Blikket mitt glir over gresset og jeg tar meg selv i å plukke opp en gullmynt jeg også. Selv om jeg vet at jeg burde ha oppmuntra gutten til å gå nå. Han skal jo på tur. De andre begynner å vente på han.

Jeg legger myten forsiktig i spaden. Blikkene våre møtes og jeg må smile. For blikket hans varmer. Og leken føles så meningsfull. De små papplatene han har funnet virker som en skinnende skatt. Men så må vi se mot de andre også. Vi må avslutte. 

Nå er det mange dager siden allerede. Men når jeg tenker på han og den verdifulle skatten hans blir jeg glad langt ned i magen og får en sterk følelse av at han ga meg en viktig pause i livet. Noen få minutter der fantasien fikk ta overhånd, alle krav fra omverden glemt og de sakte bevegelsene våre fikk bestemme. En aldri så liten påminnelse av hva som er virkelig viktig. Jeg kan fremdeles kjenne energien jeg fikk av dette lille møtet, energien som varmet hele kroppen min.

Takk skal du ha, lille skatt.