Tanker på 8. Mars

(Jeg tenkte egentlig å starte denne bloggen på 8. Mars, men jeg kom aldri så langt. Jeg skrev imidlertid et innlegg den dagen, og her kommer det)

Helt ved det nederste trappetrinnet står jeg. Beina føles tunge som bly. Jeg ser ned på den våkne babyen som titter forventningsfylt opp på meg. Hun ligger godt innpakket i voksiposen sin. Jeg holder vognbagen i den ene hånda. Over skulderen hviler stelleveska, en stor pose og i den andre hånda holder jeg barnehagesekken til hun som nå løper rundt i etasjen over meg.

Jeg har hatt en rolig formiddag. Fått sovet litt, kost med babyen min. Hun er syk, har feber og dårlig mage. Jeg har passet på henne så godt jeg kan. Jeg har fått lest litt i en roman jeg begynte på i går. Den er god. Jeg vil aller helst bare sitte i sofaen og lese hele dagen. I dag har jeg latt støvet ligge, selv om det er en god del vasking jeg skulle ha gjort i leiligheten. Kroppen har føltes så tung. Tankene har føltes så slitne.

Og nå står jeg altså her, ved det nederste trappetrinnet, og forstår ikke helt hvordan jeg skal komme meg opp. I 6 ½ år har jeg hatt diagnosen lavt stoffskifte, og det kjennes ut som om sykdommen har slått til igjen. Den blir nøye holdt øye med av legen min, og jeg tar medisin hver dag. Men av og til er det ikke nok. Av og til må jeg gå krokrygget opp trappa, og lene meg tungt mot rekkverket.

Jeg kunne ha bitt tennene sammen og gått rakrygget opp trappen, men akkurat i dag lar jeg det være. Jeg kaver meg opp, og når jeg begynner å nærme meg toppen kommer min 3 ½ år gamle datter løpende mot meg. Smilet stråler opp trappeoppgangen, og de raske trinnene hennes sender lengselsfulle bølger mot den slitne kroppen min. Jeg vil også orke å løpe. Men jeg dytter raskt bort depressive tanker. Skal man først ha en kronisk sykdom skal man takke og bukke for å ha fått lavt stoffskifte, og mange dager kan jeg også løpe.

Jentene mine ser på meg, vi ler sammen. Jeg sier at jeg er så sliten i dag. Eldstejenta mi får nøklene til leiligheten vår. Hun klarer fint å finne riktig nøkkel og sette den i låsen. Sammen klarer vi å vri den om. Alene har jeg bare spagettiarmer. Jeg ser ned på babyen vår, som nå begynner å bli utålmodig. Hun vil opp. Jeg har nok med å prøve å få til å ta av meg jakka mi.

Rosa sherroxer farer opp og ned trappa like ved inngangsdøra vår. ”Noen ganger er du liten, og noen ganger er du stor, Mamma”, sier jenta mi og ser på meg med et tankefullt uttrykk i øynene. ”Ja, noen ganger er jeg sterk og klarer alt jeg vil, og noen ganger er jeg så svak at jeg ikke en gang klarer å ta av meg jakka mi”, sier jeg, og jenta ler imot meg. ”Ja”, sier hun bare. For henne er det bare slik det er. For henne har det vært slik bestandig.  

Jeg klarer å ta av meg jakka mi, og henger den på knaggen i gangen. Jeg går inn i leiligheten, og setter meg på krakken ved vognbagen. Jeg finner fram telefonen min og ringer mannen min. Spør om han kan tenke seg å komme hjem snart. Jeg sier at jeg er så kraftløs i dag. Den vennlige stemmen hans gir meg styrke. Jeg legger på for å løfte opp babyen vår. Det verker i armene mine. Vi blir sittende på krakken og se på hverandre i speilet. Hun har feberblanke øyne, og et alvorlig drag over panna. Jeg lener meg mot veggen bak meg, og smiler svakt til oss. Håret mitt er bare vasket i dag, ikke ordna på noe vis. Jeg har kjedelige, praktiske klær på meg. Ingen sminke. Mange dager ville jeg ikke vist meg utenfor huset mitt slik. Mange ganger vil jeg se fin ut, ordne meg litt, slik at jeg føler meg presentabel. Jeg er ikke så flink til det. Min kjennskap til sminke strekker seg i grunn ikke lengere enn til mascara, og jeg aner ikke hvilke klær som er moderne nå. Men likevel synes jeg stort sett det er gøy å kunne være fornøyd med mitt eget speilbilde før jeg går ut av huset.

I dag ser jeg bare tilbake på mitt slitne, alminnelige speilbilde, og smiler svakt.

Denne dagen er viktig for meg. Jeg synes det bør være en dag som skal diskuteres, utfordres. Jeg synes man skal bruke den til å lære om likestilling mellom kjønn, og hvordan man som samfunn kan jobbe for å kunne gi jenter/kvinner og gutter/menn de samme mulighetene. Jeg synes det bør være en dag hvor vi feirer oss selv, og alt det gode i verden, ekstra mye.

Jeg sender meldinger til kvinner jeg er glade i. Jeg kjenner at jeg flyter inn i en tankeverden, der debattinnlegg jeg har lest og opplevelser jeg har levd dytter på hverandre og konkurrerer om oppmerksomheten. Jeg ser på de to jentene mine, og på meg selv. Et samfunn skal prege dem, skal påvirke dem. Eldstejenta vår går i barnehage, og er veldig opptatt av kjønn for tida. Hvordan er det greit at gutter er, og hvordan bør jenter oppføre seg? Hun deler verden opp i prinsesser og riddere, rosa og blått. Og blikket mitt finner mitt eget ansikt. Hvordan kommer jeg til å påvirke henne i dette virvaret? Hvordan kommer jeg til å forme hennes tanker om kjønn, om hvordan en kvinne, en mamma, kan være?

Jentene mine blir kjent med meg på godt og vondt. Jeg deler gjerne mine gode stunder med dem, men jeg ser dem også i øynene når jeg står krokbøyd over øverste trappetrinn og trenger en pause for å komme helt opp. Av og til tenker jeg at det er synd på dem som har en syk mor. Aller helst vil jeg jo bare være sterk, vakker, velorganisert, flink. Av og til føler jeg meg mislykket for at jeg ikke er slik, hele tiden. Men ikke i dag. I dag er jeg slik jeg er i dag, og kjenner at det er bra nok.

Eldstejenta mi står i døra. Hun kler av seg selv i dag. Hun får det til. Hun løper inn i leiligheten. Inn til sin lek, sine tanker. Dukker, vogner og lekehester vrimler rundt henne, og stemmen hennes går inn i fortellermodus. Måtte hun vokse opp og også få føle at Kvinnedagen har noe å gi henne, og henne den. Måtte hun få vokse opp og få kjenne stolthet over den hun er, og alt det hun klarer, selv om det er mindre enn hun av og til skulle ønske at det var.