"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

onsdag 27. april 2011

Modærn

Jentene mine og jeg skal ut. Vi må handle, og lufte oss litt. Mini er godt plassert i vogna si i gangen nederst i den lille blokka vår. Hun sparker i vognposen, vrir seg og sier klart ifra at hun ikke er enig i at hun skal vente der til vi andre er klare. Eldstejenta mi sitter på rommet sitt og tegner, tror jeg. Etter en stund forstår jeg at hun skriver handleliste. Og da kan man jo ikke være rask da, da må man jo bli ferdig først. Jeg løper opp og ned den lille trappa - passer på at vi får med oss alt vi skal ha med, og sørger for at mini ikke vrir seg helt ut av vogna. Hektisk prøver jeg å få eldstejenta mi til å forte seg. Men hun er lik sin mor, hun trenger tid. Jeg babler i vei og ber henne nok en gang forte seg; "kan du ikke høre at lillesøstra di gråter? Vi må forte oss ned til henne". Jeg hører meg selv, og stopper opp, prøver å puste litt lengere ned mot magen, og slutter å snakke.

Jenta mi finner sakte, men sikkert klær, men når jeg tror vi er klare til å gå ut så sier hun at hun må jo ha jakke også. Sola skinner ute, og jeg håper at det er varmt og godt, så sammen finner vi en tynn hettejakke i skapet hennes. Og hun mister med ett det litt strenge draget hun har hatt over ansiktet. Ja, den lilla hettejakka, den er jo så fin! Den passer jo perfekt til kjolen hun har på, for vi kjøpte dem jo samtidig! Hun tar den på, og går bort til speilet i gangen. Glidelåsen blir trukket opp, og hun ser på seg selv. "Her er en modærn, Mamma", sier hun stolt, og stryker de små hendene sine over jakkestoffet. Hun vrir på seg som en modell, og er tydelig stolt av de fine klærne sine. Vi kommer oss ut, alle tre er godt fornøyde, og vi setter kursen mot lekeplassen.

Etter en stund befinner vi oss på lekeplassen. Mini sover, og de to eldste av oss lager sandkaker i sandkassa. Jeg har dristet meg til å ta på meg strømpebukse, med shorts utenpå - noe jeg som regel synes ser kult ut på andre, men som jeg er usikker på hvordan det egentlig tar seg ut på meg. I bunn og grunn er det mest fordi shortsen er en av de få plaggene som passer til den postgravide magen min, som jeg ikke akkurat har fått trimma stram og fin igjen. Jeg har i hui og hast tatt på meg klær som jeg synes ser ok ut sammen, men kjenner likevel en liten spire av tvil i magen.

Eldstejenta mi ser på meg, og stryker hånda si nedover den ene armen på jakka si. Hun ser nedover jakka, kjolen og strømpebuksa si før hun igjen ser på meg, nå med et kritisk og skuffet blikk. Hun tenker seg om; "Den er ikke modærn hele tiden, Mamma. Den er jo modærn, men av og til er den feil." Vi ser på hverandre. Og så fortsetter vi å lage sandkaker. For sjokoladekake går i alle fall aldri av moten.

tirsdag 26. april 2011

Sitatet.

For noen dager siden begynte jeg å lese en, for meg, ny bok av Sigurd Hoel; "Stevnemøte med glemte år". Den har stått i bokhylla mi i flere måneder, og liksom sett på meg. Jeg kjenner at jeg nesten gruer litt for hva slags historier boka inneholder, selv om jeg ikke helt klarer å forstå hvorfor. Som vanlig når jeg leser Sigurd Hoel er det en del setninger jeg bare må lese om igjen, og kjenne litt på. Det sitatet jeg nå har valgt å legge til bloggen min, er en av dem. Jeg fikk litt vondt i magen da jeg leste det, for jeg lar så alt for ofte fortid eller fremtid påvirke dagen i dag. Men nå har jeg altså slengt det opp på veggen min, og der står det, som en påminnelse. Kanskje en påminnelse om å senke skuldrene litt, prøve å gjøre ting selv om de er skumle. Jeg hater slikt. Det er slitsomt. Men en begynnelse er det kanskje likevel.

Og nå orker jeg uansett ikke tenke mer på det, for nå er jeg så sliten. Litt søvn må en småbarnsmor prøve å karre til seg av og til. I natt sover mini'n vår på eget rom, for andre gang i sitt liv. Måtte det bli en roligere natt enn den første.

søndag 17. april 2011

Vårstemning.

To hestehover titter forsiktig fram. De står fremdeles nære snøkanten. Men den smelter nå. Vi hører det sildrer i en bekk som vi ennå ikke kan se. Vi ser på hverandre. Ansiktet hennes stråler i kapp med våren, og latteren kiler meg langt ned i magen. Under de små traktorhjulene knaser det i grus.

Det er varmere nå, varmere enn på lenge. Lyset smyger seg inn i huset, inn i slitne muskler, inn i flokete tanker,og gjør alt mykere. Dagene blir lengere, men føles likevel korte. Tiden suser avsted. Og vi med den.

Når hun nå ser meg i øynene må jeg konsentrere meg for å puste ned i magen. Nå bruker jeg litt tid på å reise meg. Av og til mister jeg nesten pusten av slike øyeblikk. Som om de er for store, for voldsomme, til å fordøye nå med en gang. Hun står der foran meg, frisk og sterk - blikket hennes er klart og stemmen tydelig. Og jeg er med henne - ut på tur i verden. Jeg ligger ikke bare stille i en seng, og lurer på hvor jeg skal hente kreftene fra til å klare å løfte dyna av kroppen. Det virker lenge siden det.

Derfor fylles de raske timene med latter, glede, venner, samtaler, god mat, varme, stillhet og alt annet. Alt annet som er verdt å ta med seg. De samtalene og stundene vi skulle ha vært foruten prøver jeg å ikke dvele med. Jeg ser heller opp på himmelen. Den er blå. Stemmen til gode venner fyller luften rundt meg, og i munnen min kjenner jeg fremdeles smaken av ferske kanelsnurrer. Og jeg puster, helt ned i magen.

mandag 11. april 2011

Litt vincentianer også?

Helst siden vi flytta tilbake til Norge i juli 2009, etter 1 år på St Vincent, har jeg tenkt at jeg må skrive om hvordan det er å ha kommet hjem. Nå har jeg altså starta på en blogg, og lagt ut reisebrevene mine fra øya. Jeg har gått igjennom dem, sett mye på bildene jeg tok, og nok en gang virkelig kjent på savnet etter Jaquan og Yazeem. Så nå må det vel være på tide å skrive. Aller mest la jeg ut reisebrevene fordi jeg mest trolig kommer til å nevne St Vincent i det jeg skriver på bloggen uannsett - derfor tenkte jeg det er greit for de av dere som leser det jeg skriver, å vite hvorfor jeg nevner denne øya.

Da vi først kom hjem til Norge tok det overraskende lang tid før jeg ble vant til å bo i mitt eget land igjen. Jeg brukte flerfoldige måneder på å venne meg til tanken på at busser her faktisk kjører etter rutetider, jeg hilste fint på alle jeg gikk forbi og stusset over at jeg bare fikk forvirrede blikk tilbake, jeg synes det var skuffende få rastafletter å se, fruktavdelingen i butikkene mangla jo bestandig julie-mangoer, jeg måtte til stadighet minne meg selv på at andre mennesker jeg nå møtte faktisk ikke visste hvordan det er å bo på St Vincent, og etter godt og vel et år kjente jeg ikke lenger den lille hånda til Jaquan på underarmen min, eller de tette krøllene hans i håndflata mi - hver dag. Og det var jo dette jeg visste, da jeg tenkte på hvor deilig det skulle bli å være hjemme igjen - at det ikke bare kom til å være deilig.

Vi har ikke vært flink til snakke om og vise fram bilder fra St Vincent til jenta vår etter at vi kom hjem. Nå husker hun ikke særlig av sitt år i Karibia, hun vet bare at hun har bodd der. I begynnelsen lekte hun leker som hun og guttene brukte å leke sammen. Hun lo hjertelig før hun fikk et strengt uttrykk i ansiktet. Hun pekte på hus i nærheten av huset vårt og sa at der bodde "Kaden" og "Yeem". Hun slo på datamaskina når hun så bilder av dem. Og jeg satt bak henne og kjempet mot tårene. Det var så vondt å reise i fra dem. Det er fremdeles så vondt å vite at vi aldri skal leke sammen igjen. Jeg har ennå ikke sett henne leke så godt sammen med noen andre barn. Nå har vi endelig plukket ut bilder av dem som skal henge på veggen vår i stua. Jeg gleder meg sånn til å ha de der.

Av og til får jeg så intenst lyst til å sette meg på en van og suse avsted til Kingstown igjen, sammen med Ella. Jeg savner å gå i gatene i hovedstaden, sakte, med rak rygg, og la magen være så slapp som den nå en gang er. Jeg savner modne julie-mangoer. Jeg savner mye annen god mat også, og det varme vannet, og lydene bananplantene lager når vinden rasler i bladene deres. Og så mye annet. Så mye annet er lagret i meg som gode minner fra St Vincent - et land jeg ikke visste noe om før jeg kom dit, men som nå har blitt en del av den jeg er. Tenk det, at jeg skulle få lov til å bo i et land som er så anderledes fra Norge. Jeg ser på det som et privilegium, fordi jeg har blitt konfrontert med mitt verdenssyn og mine vaner - og dette har gjort meg mer bevisst på hvordan jeg vil være, hvordan jeg vil tenke om mine omgivelser.

Og når jeg nå sitter på en buss, og er på vei inn til byen, og ser ned på min lille datter, som blir ammet der, i full fart, så sender jeg noen varme tanker til alle de kvinnene som jeg så amme på offentlig sted på St Vincent, og som oppmuntra meg til å amme så lenge som mulig. Ikke det at jeg er noen ammefanatast, men for meg ble det en av påvirkningene derifra. Selv om jeg til tider synes vi hadde alt for mye tid på St Vincent, så hadde jeg og jenta mi muligheten til å ta ting i vårt eget tempo, og vi lærte raskt at på St Vincent var det helt greit å ta livet med ro. Det er ikke tilfeldig at et av Ellas første ord var "sitta". Vi satt mye i løpet av det året, vi også. 

Etter at vi kom hjem til Norge har familien vår blitt beriket med ei lita jente til - og denne jenta får ikke den samme muligheten som sin storesøster til å ta livet så med ro og til å tilbringe like mye tid sammen med sine foreldre. På den andre siden har hun nok en mor som nå setter enda mer pris på alt det hun har å tilby datteren sin her i Norge. Venner, familie, skogholt, lekeplasser, et godt helsevesen og busser med plass til stor barnevogn er gode ting å ha.

Og når jeg nå sitter her og skal skrive noen oppsummerende ord om å bo 1 år på St Vincent, så kjenner jeg meg tom, takknemlig, sliten, glad. Ord er vanskelige greier av og til, de strekker ikke bestandig til. Aller, aller mest vil jeg gi Jaquan en klem. Og Yazeem også.

14. August 2009 - Aldri så lite propaganda. Vincy style.

Regnet slår mot ruta mi. Men jeg hører det knapt. Det trommer ikke slik det gjorde for noen uker siden. Øredøvende, slik at jeg ikke fikk sove. Slik at jeg ikke klarte å tenke på noe annet enn det jeg ikke ville tenke på. Tankene kom ikke sigende, men med mer kraft. Som slag heller. Som klorte seg fast. Som spredde seg som en fysisk smerte i hele kroppen. Skulle jeg ligge våken, eller skulle jeg prøve å sove? Jeg ville bare få mareritt uansett.

Haakon og jeg satt i den lille sofaen vår. Han hadde vært på et møte. Det var lørdag kveld. Vi lo av Graham Norton.

Så banket det på vinduet vårt. Vi så skyggen til en av naboene våre, Eli. Haakon åpna døra. Alt jeg hørte var den spake stemmen hans som sa; ”my girlfriend”, før de to mennene løp bortover veranden. Angsten satte seg med en gang i brystet mitt. Det kjentes vondt ut å puste. Jeg gikk forsiktig ut på verandaen etter dem. Alt var så stille. Bare regnet dryppet sakte ned fra himmelen.

Så kom Haakon løpende forbi meg. I forbifarten sa han at nabodama vår, som vi seinere fant ut at heter Hazel, var veldig syk. ”hun får ikke puste”. Han fikk på seg skoene før han spurta ned mot helsesenteret som lå like ved. Jeg så kroppen hans forsvinne bak en bygning. Natta ble plutelig enda mørkere.

Jeg ble gående rundt meg selv. Jeg kjente at jeg la merke til hvor mobilen hans lå, hvor min lå, hvor nøklene våre lå. I tilfelle vi ville trenge dem.

Jeg våget meg ut på verandaen. Eli begynte å rope på hjelp. De fortvilte ropene hans sitter fortsatt fast i kroppen min. Hazel begynte også å rope. Hyle. Som om hun hadde uutholdelige smerter. Som om hun ikke trodde de ville gå over.

Ropene om hjelp ble stadig mer desperate. I et øyeblikk føltes det som om beina mine var frosset fast i den varme verandaen. Skulle jeg gå inn? De trengte hjelp, men hva kunne vel jeg gjøre? Jeg måtte holde et øye på Ella Leona også. Hun sov riktig nok, men brukte å våkne en gang i den tiden.

Og ville jeg klare å leve med å se denne dama dø, uten at jeg kunne hjelpe?

Stadig flere mennesker samlet seg forran huset vårt. De fleste bare stod der og så på. Kanskje følte de seg like lammet som meg. Eli løp fram og tilbake mellom vinduet og kjæresten. Han var selvfølgelig enda reddere enn meg.

Hvor ble det av Haakon? Hadde han ikke vært borte i en evighet nå?

Endelig så jeg i alle fall en mann som kom løpende fra politistasjonen. Det så ikke ut til at beina hans var nære bakken. Det var mannen som bor under oss. I et glimt for tanken gjennom hodet mitt; ”det er europeerne som handler”. Han som jeg nå så løpe kommer opprinnelig fra Bequia, en av de vakre grenadinene. Men han har bodd i England i mange år. Og nå var han altså en av to menn som løp gjennom det stille regnet, og prøvde å få tak i hjelp. Kanskje fordi han hadde bodd lenge nok i et land der det er noe vits i å løpe etter hjelp? Kanksje fordi han hadde blitt vant til at hvis du trenger medisinsk behandling, så står det folk klare til å hjelpe deg?

Nå kunne jeg endelig gå bort til vinduet til naboene våre og rope; ” Eli, help is comming!”. Den ene politimannen etter den andre dukket opp, de fulgte etter naboen vår. De løp rundt huset, mot døra vår, jeg løp ut døra og ned trappa for å møe dem. Da kom endelig Haakon tilbake også. I ettertid sa han at han husket noen som ropte; ”this way, follow me”. Det var meg.

I noen hektiske minutter fikk Haakon og jeg utveksla litt informasjon. Sykepleieren på helsesenteret hadde ikke vært interessert i å helpe Hazel, men han skulle ta henne med ned dit uansett. Jeg sa at jeg kunne prøve å få tak i Mamma’n til Jaquan, som til vanlig studerer medisin på Cuba, men som nå var hjemme på besøk. Og hva med dattera til husvertene våre, hun er jo lege?

To politimenn kom til syne i verandadøra. De bar Hazel etter føttene. Hun ropte ennå. En siste politimann holdt henne i en arm, mens Eli hadde godt tak i den andre. De bar henne forbi meg. Blikkene våre møttes, og ansiktsuttrykket hennes ble svidd fast i hukommelsen min. Jeg prøvde å si at vi skulle hjelpe henne. Men det så ikke ut som om hun trodde det var mulig.

De fire mennene bar henne ut, og jeg fulgte dem ned trappa. På vei opp den lille gata oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta på meg sko. Da jeg banket på døra til huset til Jaquan og Yazeem visste jeg ikke hva jeg skulle si. Jeg så det var lys på inne. Jeg måtte banke to ganger før mora til Yazeem åpna døra. Det føltes som en evighet. Jeg rakk å høre de fortvilte ropene til Eli mange ganger. De slo mot innsiden av tankene mine.

Da mora til Yazeem endelig åpna døra ramlet ordene ut av meg. Hun forstod med en gang at det var noe alvorlig, og gjorde så godt hun kunne for å forstå. Dattera var dessverre ikke hjemme. Jeg kjente gråten presse seg på. Hva skulle vi nå gjøre? Men hun lot meg ikke være alene. Hun ba meg forklare igjen hva som hadde skjedd, og ble med ned til huset vårt for å snakke med de andre som bodde i bygningen vår. Hun stod der en stund sammen med oss. Hun støk meg på armen, og ga meg klemmer. Så gikk hun rolig ned til helsesenteret for å se hva som skjedde, og om hun kunne gjøre noe.

Da Haakon ringte en stund seinere var stemmen hans rolig. Jeg trakk pusten og regna med at han skulle si at alt var over nå. At hun var død. Men så hørte jeg henne rope i bakgrunnen.

Hun hadde fått et slags anfall. Hva det var vet vi ennå ikke. Hun hadde vært så stiv og rar i den venstre armen sin tidligere på kvelden, og så plutselig falt på gulvet, begynt å riste, og hadde hatt problemer med å puste.

På helsesenteret måtte Eli og Haakon argumentere sterkt for at hun skulle få dra til sykehuset i Kingstown. Sykepleieren mente det ville være bortkastet tid, og at det var for slitsomt, liksom. For da måtte de jo ringe til en lege, som skulle få info over telefon, og så måtte han bestemme om hun var syk nok for sykehus, og så måtte de ringe til ambulansen, og så måtte den hente en sykepleier, og så kunne den jo komme da.

Det tok to timer før ambulansen kom, og hun kunne fraktes til sykehus. I den var en benk, og en oxygentank. Da Haakon og Eli kom til sykehuset ble de kjefta på av sykepleierne, fordi de ikke hadde hilsa pent. De måtte igjen krangle seg til at hun skulle få være på sykehuset over natta. Da var klokka rundt 2, og den ene sykepleieren mente at det var jo i grunn morgen nå da, så...

De kom hjem omtrent klokka 3 den natta. Jeg har aldri vært så glad for å se Haakon. Senga vår har aldri føltes så stor som den gjorde de timene jeg venta på han. Følelsen av utrygghet var total. Kvelende. Jeg lå i senga vår og prøvde å sove, men alt jeg klarte å tenke var tanker jeg ikke ville tenke. Alt jeg hørte var ropene om hjelp. Alt jeg så var ansiktuttrykket hennes.

Hazel hadde hatt et nytt anfall rett etter at Eli og Haakon hadde forlatt sykehuset den natta. Da hadde legen tatt prøver av henne, og bestemt at hun skulle være til observasjon fram til mandag. De ringte ikke Eli for si at hun hadde hatt et nytt anfall. Han og Haakon trodde at de skulle hente henne neste morgen. Da de kom til sykehuset søndag morgen ca kl 8, var lakenet hennes ennå vått. De hadde ikke skifta på henne etter at hun tissa på seg under anfallet hun hadde hatt ca 5 timer før. De hadde ingen rene laken. De hadde ingen rene klær å gi henne.

I dagene som fulgte klarte jeg ikke å tenke på stort annet enn Hazel. Sekvenser fra den natta fløy gjennom hodet mitt, og satt seg fast i bevisstheten min. Jeg hadde forventa å hør sirener. Men de kom ikke. Jeg hadde forventa at noen ville komme og hjelpe henne. Men det var bare på nød og neppe at hun fikk være på sykehuset.

En stillhet la seg i oss. En takknemlighet for at vi snart skulle hjem. Og en sorg på vegne av alle de som ikke kan dra. På vegne av alle de som må bo der, i en stat som ikke fungerer slik vi skulle ønske den gjorde, i en stat som ikke har et system som kan ta vare på sine borgere. I et land der man må hjelpe seg selv så best man kan, og håpe på det beste.

For det frister ikke å bo slik. Det frister ikke å måtte kjempe hver for seg, og ikke sammen. Det frister ikke å bo i en stat man ikke kan stole på, som ikke er for alle. I en stat der det offentlige ikke har et tilbud til de som trenger hjelp, og der mange av de som trenger hjelp ikke har penger til å bruke det private tilbudet.

Jeg betaler min skatt med glede. Fordi jeg får noe tilbake for den. Og fordi jeg gjennom den betaler for at alle mine medborgere skal ha muligheten til å få den samme hjelpen, de sammen tilbudene. Ikke fordi norsk helsevesen aldri gjør feil. Mye kan endres her også. Men norsk helsevesen gjelder i alle fall for alle, og når systemet gjøres bedre, bedres det for alle. Ikke bare for de med mest penger, eller mest flaks.


14. Juli 2009 - Et farvel til St Vincent.

Jeg prøver å puste langt ned i magen. Men det stopper liksom. Alt for langt opp. Jeg ser ut av vinduet. Alt jeg ser er stolpen som holder hustaket vårt oppe, deler av taket og veggen på huset vedsidenav, og litt av den skogkledde åsen. Gardinen rører sakte på seg. Jeg hører barn som leker ute, og noen biler som kjører forbi. Det er sommerferie nå, og skolene er stengt. Stillheten har lagt seg over Mespo, som et slør. Et slør som gjør alt litt mindre tydelig. Slik den har lagt seg inne i meg. Når jeg ser tilbake på tiden vi har bodd her er det skuffende få episoder som stikker seg fram. Jeg husker ikke så mye som jeg ønsker, ikke en gang av alle de søte, koselige, morsomme tingene som Ella Leona har gjort. Jeg har ikke en gang klart å se henne slik jeg har ønsket. Jeg får en ekkel smak i munnen, og pusten når ennå ikke lengere ned.

For det er så stille her. Og det er så alt for lite å gjøre. I det siste har det blitt enklere å dratt ut på tur da. Ella har blitt større, så hun tåler mer, av opplevelser og av rutineforandringer. Og vi har da vært flinke til å dra ned til byen, og den botaniske hagen, og stranda, synes jeg. Men stort flere steder er det ikke å dra. Og snart har vi vært her i et helt år.

Kan jeg huske hvordan livet vårt i Norge var da? Når jeg legger meg i senga, og får sove, så kjenner jeg følelsen av å ta på meg varme uteklær, for så å gå ut i vinterkvelden. Det blå lyset som kommer svevende inn over byen, og nesten tar pusten fra meg. Jeg husker sløve timer hos venninner, med latter og behagelige stemmer. Jeg husker leiligheten vår, som jeg føler meg hjemme i. Som jeg lengter etter den følelse. Å føle meg hjemme.

Skal jeg være helt ærlig mot meg selv, kan jeg si mye fint om St Vincent. Foruten Jaquan, som selvfølgelig slår alt og alle, er min favoritt vanene. Når vi står på bussholdeplassen i Mespo og venter på en van, er jeg bestandig spent på hvordan dette skal gå. Jeg har som regel med meg Ella, en sekk og en liten vogn. I det siste har jeg vært så påtrengende at jeg har tatt med den store vogna også. Den kan legges sammen, men tar likevel en god del plass. Men når konduktøren ser at jeg står der og svetter, er han aldri sur. Han tar bestandig tak i vogna og hjelper meg, med den største selvfølgelighet.

For ca en uke siden skulle Ella Leona og jeg ned til byen for å få ordna med nye briller til meg, og jeg trengte å ha med meg den store vogna vår. Jeg pressa den sammen, og konduktøren bare smilte til meg. Han tok tak i den og løfta den inn i forsetet, slik at den stod mellom sjåføren og en passasjer. Seinere, da det begynte å bli litt fullere på vanen, løfta han vogna ut, og plasserte den i fanget på den tidligere nevnte passasjeren. Flere av oss lo litt. Jeg ble så flau, og skulle gjerne ønske at jeg var mindre synlig. Men hvem andre enn den hvite dame finner på å ta med seg en diger vogn på van da? Men ingen så surt på meg. Ingen fikk meg til å føle at dette var upassende. Dørene på vanen ble smelt igjen og den suste videre nedover mot byen. Jeg så utover ryggene på menneskene rundt meg, og følte meg takknemlig, og inkludert.

På van sitter vi trangt. Men ikke ubehagelig trangt. Man har alltid plass. Kroppene våre er satt tett inntil hverandre, og konduktøren har plassert oss slik at alle har det mest mulig behagelig. Vi som reiser med barn får ofte sitte langt fram. De tynne må smyge seg lengst bak. Det er aldri noen sure miner når vi stopper for å sette av noen. Selv om de sitter helt innerst, og flere av medpassasjerene må ut for å slippe de fram. Eller om vi har kjørt en liten omvei, for som regel å slippe av ei gammal dame som har vært i byen på en aldri så liten shoppingtur, og har flere poser, og gjerne litt fisk med seg. Konduktøren har mest trolig da vært på fiskemarkedet, som ligger strategisk plassert rett ved ”bussterminalen”, og hjulpet henne med å bære fisken til vanen. Han har plassert den i en plastikkbeholder under et sete, og passa på at dama har kommet seg trygt på plass i vanen. Nå kjører de altså en liten omvei for å få henne helt hjem, og konduktøren løper mellom vanen og huset hennes med varene. De første gangene dette skjedde ble jeg litt stressa, og tenkte; ”nei, skal ikke denne vanen til Mespo læll? Jeg er da så sikker på at det stod Mespo på den”. Men nå sitter jeg bare like stille og rolig som de andre. Det gjør som regel Ella Leona også nå. Hun lener seg tilbake i fanget mitt, synger litt, lager godlyder, og ser på menneskene rundt oss. Eller ut av vinduet. Av og til ser jeg henne i speilet forran i vanen. Jeg ser den lille hvite jenta, omringet av alle disse store, mørke menneskene. Og jeg kan ikke annet enn å kjenne et lite stikk i magen, og tenke; ”hå, så kult!”.

En gang satt vi tilfeldigvis på van sammen med Shelby, den andre hvite dama som bor i Mespo. Hun skulle av før oss. Og da hun gikk av slo tanken meg; ”vi er de eneste hvite her”. Men jeg følte meg ikke som en minoritet. Det føltes helt greit at vi var der. Ingen så surt på oss, eller prøve å sette seg unna oss. Og når jeg så meg rundt var vi da også en del av majoriteten, i alle fall hvis man så etter kjønn. Vi var til sammen 15 damer, mot 4 menn. 2 av de jobbet på vanen. Det kan forresten høres ut som mange mennesker i en liten minbuss, men da hadde vi godt med plass. Sitter man på van må man dele av sin personlige sfære. Hvor kjedelig vil det ikke bli å komme tilbake til de upersonlige bussene i Trondheim, der alle sitter lengst mulig unna hverandre, og ingen musikk dunker igjennom kroppen din, og sjåføren begynner å kjøre lenge før man har fått sikra barnevogna en gang? Nei, takke meg til litt Vincy-stil.

Men ikke på alt. Ikke på barneoppdragelse for eksempel. Som jeg gleder meg til å være sammen med andre foreldre igjen, foreldre som faktisk vil være sammen med sine barn, som vil leke med dem, og som ikke bare ser på dem som tilfeldige påheng her i livet, men som verdifulle, hele mennesker! De finnes helt sikkert her på St Vincent også, men jeg har dessverre ikke møtt de.

Da vi først flytta til Mespo prøvde jeg å være ute å snakke med folk som gikk forbi oss på gata, jeg stod alltid litt unødvendig lenge ved kassa i butikken, som får å åpne for muligheten for en samtale. Ella Leona og jeg gikk til med med til den lokale barnehagen flere ganger. Men jeg fikk ikke napp. Og i barnhagen ble jeg lei av å se barn bli slått. Jeg har hilst på et par damer her som jeg tenker at jeg så gjerne skulle vært naboen til, og at hvis jeg hadde vært det, så hadde dette året vært så anderledes. Og jeg er umåtelig skuffa over at jeg ikke har blitt ordentlig kjent med noen andre enn Jaqaun her. Jeg har hele tiden vært så på utsiden av samfunnet. Litt trøst er det i at Shelby her en dag fortalte at ingen av de damene som reiser gjennom det amerikanske fredskorpset heller har fått noe kvinnelige venner her. Hun sier at det virker som om damene her ikke vil ha kontakt med oss hvite. Mennene glir raskt inn i samfunnet, men damene sliter mer, sier hun. Så da er det altså ikke bare meg.

Og som jeg gleder meg til å ha mer enn en liten leilighet, og en svett, sliten mor å tilby Ella. Lekeplasser, skogholt, gangstier, fjell, hager, og ikke minst, venner og familie. Jeg blir bare kvalm når jeg tenker på det. Tenk hvor mye spennende Ella og jeg kunne gjort hvis vi hadde hatt dette friåret i Norge! Det kjennes så urettferdig. For når vi kommer hjem, og har alle disse mulighetene, så må vi jo tilbringe store deler av dagene i hver vår barnehage.

Likevel, så gleder jeg meg ubeskrivelig mye til å komme hjem. I det flyet vår lander på Gatwick, 26. juli, er jeg hjemme. Jeg kan lene meg tilbake i flysete, og puste igjen. Jeg kan være meg selv igjen. Allerede på Heathrow står ei god venninne av meg å venter på oss. Allerede ved gaten vil jeg kunne gå ombord i neste fly, uten at noen egentlig legger merke til meg. Jeg vil kunne forstå hva de fleste rundt meg sier. Og klærne mine kommer ikke til å være gjennomsvette. Håret mitt trenger ikke lengere å være oppsatt i en strikk. Jeg vil være hjemme.

St. Vincent er fint. St Vincent er på mange måter et godt land. Men det er ikke hjemme. Det er så langt, langt derifra. Og selv om det er mye jeg er glad for at jeg fikk oppleve her, og mange ting jeg er glad for at jeg fikk se, så er jeg redd det sterkeste minnet herifra er en stille, altoppslukende ensomhet.

Heldigvis brutt opp av deilige minner som jeg deler med Ella Leona, Haakon og Jaquan. To av de får jeg heldgvis fortsette å lage gode minner sammen med. Den siste må jeg la være igjen her.

Musikk høres stort sett over alt på St Vincent. Jeg legger ikke bestandig merke til det. Det blir ofte bare bakgrunnslyd. Men noen sanger har jeg fått med meg, og mange vil jeg for alltid forbinne med denne frodige øya. Og den strofen som har satt seg mest i meg?

”It’s so hard for me to breathe.”

fredag 8. april 2011

29. April 2009 - Dinosaurusarmer.

(7. november 2005 fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte. Det er en slitsom og snikende sykdom som påvirker hele kroppen, fysisk som psykisk. Når medisinen er riktig dosert skal man fungere som normalt, så det er jaggu ikke bestandig så greit å vite om det er sykdommen som gjør ting vanskelig, eller om det bare er jeg som er puslete.)

Depresjonen ruller inn over meg. Kroppen blir helt lammet. Så tom, men likvel så tung. Jeg klarer ikke noe som helst.

Da jeg stod opp var alt greit. Jeg henta Ella, vi koste oss i den store senga på rommet hennes. Jeg var tøtt, men vi smilte sammen.

Nå, når jeg sitter ved frokostbordet blir alt annerledes. Nå gjør det vondt å puste. Haakon snakker til meg, men jeg klarer ikke å snakke tilbake. Alle musklene verker. Kjenner jeg at det gjør vondt i halsen også? Det skal ikke være slik, medisinen skal virke. Virker den bare ikke i dag, eller er det meg? Er det bare meg det er noe i veien med?

Jeg klarer å gå til den lille sofaen vår. Jeg ligger der og ser på at Ella leker. Hun ser på SingSang-kortene sine, småsynger og plasserer de forsiktig i esken sin. Jeg kunne ligget slik hele dagen. Haakon lager en brødskive til meg. Han setter den lille askjetten med skiva på magen min, og jeg ser på han. Han smiler bekymret og spør om han skal dele den opp i små biter. Jeg nikker. De små bitene klarer jeg å spise. Jeg kjenner godt hvilke muskler jeg må bruke for å mobilisere armene til å løfte brødbitene opp til munnen. De kraftløse dinosaurusarmene mine, som på en Tyranosaurus Rex. Alt han kan gjøre er å fekte litt med dem, på måfå.

Etter en stund presser jeg stemmen ut av kroppen. Jeg må spørre om jeg kan få legge meg. Det er så vondt å ligge slik på sofaen. Det krever så alt for mye energi å ikke ligge flatt. Jeg går sakte gjennom gangen og legger meg tungt i senga. Vifta står stille. Jeg trekker lakenet over meg. Det er så kaldt her.

Det er vanskelig å lukke øynene. Alt jeg ser er bilder fra situasjoner jeg skulle ønske aldri hadde funnet sted, eller minner om noe jeg ikke har tilgang på. Jeg flyter inn og ut av søvnen. Kroppen min dras ned i madrassen, som om den skal bli der for evig. Som om den har gitt opp. Jeg skulle gjerne ha grått, men tårene mine ble brukt opp en annen gang.

Små fottrinn nærmer seg. Ella ser på meg med et trøtt blikk. Hun vil fortelle at hun har tissa i gangen. Seinere forteller hun at Pappa har kokt smukken hennes, og at den nå er så varm at hun må riste den litt før hun kan ha den i munnen igjen. Hun ligger på magen min og koser seg.

Haakon stryker på armen min, og jeg gisper. Som om jeg kan puste for første gang på alt for lenge. Som om jeg har vært under vann, og kommer opp igjen. Jeg åpner øynene. Tårene renner nedover kinnene mine. Jeg klarer ikke å være her! Jeg føler meg så innelåst, så bortgjemt. I denne kroppen som ikke klarer å gjøre noe, i denne leiligheten, i gata utenfor. Jeg vil gå en lang tur, på asfalt der nysmelta snø sildrer rundt beina mine. Jeg vil bruke kroppen min til noe annet enn å bare være her. Til å bare se inn i den skogkledde åsen.

Jeg klarer ikke å ha denne kroppen! Skal ikke alt være greit nå, når medisinen fungerer? Har jeg satt et barn til verden som må leve med en så syk mor? Er det slik som folk sier, at jeg lar ting gå for mye inn på meg? Jeg føler meg hudløs. Forsvarsløs.

Jeg ser på hånda mi. Den ser gammel ut. Huden er skrukkete, rynkete, slitt. Kroppen min føles som tidenes eldste kropp. Som om den ikke kommer til å fungere stort mye lengere. Den klarer bare å ligge her, og nesten ikke puste en gang.

Jeg savner alt det jeg ikke kan få. Mange sier at tre måneder går så fort. Men jeg ser på klokka. Den er bare halv 11. Og jeg har jo ligget her i en evighet. Smerten er i hele kroppen. Jeg vil kjenne kald, frisk vårluft i ansiktet. Jeg vil høre at dere ler. Jeg vil se fargene som plutselig omgir oss, etter den mørke vinteren. Jeg vil kjenne klærne som ligger inntil huden, som holder kroppen min sammen. Jeg vil kjenne den store dyna vår over meg, og jeg vil sove i et kaldt, mørk og stille rom. Jeg vil dele alt dette med Ella, og med Haakon.

Jeg prøver å dele denne dagen med dem i stedet. Men jeg klarer ikke å løpe fra den vonde klumpen i magen. Jeg klarer jo knapt å reise meg. Ella gråter, og gnir seg i øynene. Kanskje kjenner hun også trøttheten min.

Men så smiler hun, og pynter seg med Pappas t-skjorte. ”Fin, fin”, sier hun, før hun legger den over hodet, og leker borte-tittei.

Haakon lager deilige bananpannekaker. Vi koser oss. Jeg puster tungt, og må gå og finne senga mi igjen.

Jeg prøver å ikke være utakknemlig. Jeg vil ikke være en dårlig mor, en dårlig kone, som ikke er glad for jenta mi, eller mannen min. Men jeg er ikke sterk. Jeg trenger litt bråk rundt meg for å holde fokus utenfor meg selv. Haakon jobber så mye, og så godt han bare kan. Det er jo derfor vi er her. Og Ella leker seg stort sett godt her.

Bare jeg ligger urørlig i senga. Så alt for langt unna så alt for mye.

Litt lettere blir det også når ordene ikke bare er stengt inne i meg lenger.

(Da jeg kom hjem fra St Vincent, i august 2009, fikk legen min konstantert at jeg hadde for høyt stoffskiftet - jeg hadde trolig vært feilmedisinert en stund, til tross for at jeg gikk til lege og tok flere prøver på St Vincent)

27. April 2009 - Den store helten.

Jaquan og Ella Leona leker inne. De finner små bøker som passer så fint oppi setet på bilen, men hvis det blir for mange der inne blir det vanskelig å sette seg oppå setet. Det ramler nemlig av. Da må noen av bøkene bli liggende igjen på gulvet. De bytter på å være den som sitter på bilen, og den som dytter. Når Jaquan dytter går det fort. Ella ler med hele seg.

Etter en stund blir han tørst og ser på meg med de store, brune øynene sine; ”gimme some water?” Jeg heller vann i en grønn plastkopp og gi han den. Ella viser tegn til at hun også vil ha. Jeg finner en kopp til henne som er helt lik den Jaquan fikk, bare at den er gul. Hun kaster seg ned på gulvet og gråter. Ikke tale om at hun skal drikke av en gul kopp når han har en grønn en! Jeg prøver å gi henne vann av andre kopper også, men hun blir bare sint. Så når Jaquan har drukket vannet sitt vasker jeg koppen hans og gir henne vann av den. Da drikker hun som bare det. Hun har ikke helt teknikken inne ennå, og det havner nok mer vann på t-skjorta hennes enn det det gjør i halsen, men hun er fornøyd. Hun fikk gjøre som Jaquan.

Vi leker sammen med ham nesten hver dag. Det er best når det bare er oss tre, eller når Yazeem også er med. Når vi får leke uforstyrret, når vi ikke trenger å se noen andre enn oss selv. Smilene deres setter seg fast i meg, og jeg gråter nesten allerede. Om bare noen måneder skal vi hjem. Det gleder jeg meg til. Det er så mye i Norge som jeg savner. Men Jaquan skal ikke bli med oss. Han skal være igjen her. Han skal fortsette å bo sammen med sine besteforeldre, tanter og onkler, mens mammaen hans gjør ferdig medisinstudiene sine på Cuba. Bestemora hans sa en gang at han savner henne. Det tror jeg så gjerne. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å reise i fra ham slik, og ikke få ta del i dagene hans. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å konsentrere seg om annet enn å savne ham.

Jeg er glad for at jeg slipper. Jeg fikk til og med se den første gangen han klarte å ta imot en liten ball. Det var et stor øyeblikk for oss. Jeg håper jeg aldri glemmer blikket hans da. Eller lyset i øynene hans den gangen Ella så absolutt skulle gi han en liten plastikklump som hun hadde funnet på gata. Eller den vakre stemmen hans som roper; ”woya, Sila, woya, woya”, når han vil at jeg skal se ham. Hvilket er nesten hele tiden. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha ham der bestandig. At jeg ikke trengte å reise i fra ham.

Jeg ser for meg to små senger på barnerommet på Sollia, ikke bare en. Jeg tenker ut hvordan vi skal plassere leker, klær, ting. Men så lar jeg være. Så konsentrerer jeg meg heller om den ene senga. Skal den være rød eller blå?

Jeg har ikke særlig høye tanker om meg selv, men likevel klarer jeg å tro at Jaquan ville fått det godt hos oss. Jeg tror det ville vært bra for han å bli med oss hjem. Kanskje er det bare egoistisk. Fordi jeg ikke vil miste han. Men jeg liker å tro at det mest er fordi vi kunne gitt han noe han ikke får her; nemlig foreldre som har tid til å se han. Og som vil se han. Foreldre som han ville kunne være trygge på, som aldri ville slått han, eller ikke vært der.

De har en helt annerledes måte å se på barn på her, enn det jeg er vant med fra Norge. Her ser jeg ingen andre foreldre som etter seg ned på gata sammen med 1-åringen sin for å studere en stein eller et blad. Her får jeg bare kjeft av forbipasserende hvis jeg gjør det. ”Don’t let she pick up dirty things, she will catch germs”, sier de, og ser surt på meg. Ei heller ser jeg andre voksne som løper om kapp med barna sine på gata, og som ler sammen med dem. Riktignok får også vincentianske barn klemmer og kos, men de aller fleste av dem får nok også en del slag fra foreldrene sine igjennom oppveksten. Jeg synes barn som gråter får merkelig lite sympati her. Til og med i barnehage har jeg sett barn bli slått, fordi de ville leke med noen leker. De fikk streng beskjed om å sette seg igjen, og å slutte å gråte. Selv om førskolelæreren ikke hadde noen annen aktivitet planlagt. De skulle bare sitte der og trøste seg selv.

Barn er også så grenseløse her. De kommer helt opp til deg. Få har noen kvaler om det å ta på Ella, eller ta i fra henne lekene hennes. Jeg tenker i mitt stille sinn at ingen respekterer grensene deres, derfor lærer de heller ikke å respektere andres. Mange ganger vil voksne, helst damer, at Ella skal håndhilse på dem. De snakker strengt til henne på engelsk, og ber henne legge hånda si i hånda deres. De har ingen forståelse for at hun ikke vil, eller at hun er opptatt med noe annet. En gang slo nesten en gammel dame den lille jenta mi, fordi hun ikke gjorde som hun fikk bekjed om. Jeg fikk heldigvis stoppa henne i siste sekund.

Men likevel klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg synes at han ville fått det bedre hos oss, enn det han har det her. Jeg ser jo hvor glade familien hans er i ham, og han i dem. Vi kunne ikke skilt Jaquan og Yazeem. Aldri i verden. Og hvordan ville det vært for han å komme til et helt fremmed land, der ingen snakker hans språk, eller ser verden slik han er vant til at mennesker ser den? Og i det den første rasistiske kommentaren hadde falt, ville jeg angra?

Av og til gruer jeg meg til å gå ut og leke med han. Jeg vil ikke bli enda mer glad i gutten. Den lille, søte gutten som stadig oftere kommer og vil ha en klem. Av og til skjult, som når han vil løftes ned fra en mur, og blir hengende rundt halsen min, og løfter opp beina, for å si tydelig i fra at han ikke vil settes ned. Eller når han bare strekker armene sine imot meg, og legger den lille kroppen sin inntil meg når jeg løfter han opp. Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av en dag hånda mi strykes over håret hans, men det er ikke få.

Ella stråler når hun ser han. De leker bedre og bedre sammen. Nå er det rolig og greit når de leker inne også. I begynnelsen var det litt kniving om oppmerksomheten min, men nå kan begge fordype seg i leker og nesten glemme at jeg er her en gang. Av og til ser det ut som om de deler hemmeligheter som vi andre ikke kan få tilgang på.

Yazeem vokser også i Jaquans nærvær. Uten ham ville han bare vært den yngste i søskenflokken, den lille, som alltid maser og som aldri får være med. Men nå har han en å være sammen med, og en å ha ansvaret for. Når han leker med Ella ser jeg ekstra godt hvor flink han er til å omgås små barn.

Jaquan får meg til å komme meg ut. Av og til når jeg egentlig bare vil gjemme meg inne, fordi jeg ikke orker å møte flere kommentarer jeg ikke vet hva jeg skal svare på, så banker det på døra. Og så løper Ella for å åpne. Og så ender det med at vi går ut. De to små løper fram og tilbake på gata, eller de finner steiner. Det er ikke så mye å leke med her, og jeg skulle så gjerne ha gitt dem mer. Mer leker, og en lekeplass, eller i alle fall litt plen. Blodet renner fra skubbsår de får på knærne. Likevel får han meg ut. Og han gjør at jeg ikke bare sitter inne og tenker at jeg er håpløs og puslete.

For det tar virkelig på å bo slik, i et land man ikke kjenner, kun omgitt av fremmede. Riktignok er vi på hils med de som bor i gata vår, og en skjelden gang stopper de for å snakke litt også. Men jeg har ikke fått noen voksne venner her. Ingen som kan lære meg om St Vincent, eller om seg selv.

Jeg føler meg så synlig, hudfargen lyser lang vei der jeg går. Jeg mener det ikke, jeg vil ikke være så annerledes. Og jeg deler så aboslutt ikke menneskesynet til de hvite som var her i kolonitiden. Så aboslutt ikke. Men hvordan kan vel andre vite det? Ikke alle bryr seg, selvfølgelig. Noen smil får jeg da.

Men jeg føler meg mislykka, fordi jeg ikke har blitt kjent med noen. Fordi jeg bare har forblitt en utlending, en utenomforstående, som ser på samfunnet, og som ikke lever i det. Jeg kunne sikkert gjort mye mer for å bli kjent med andre her, men jeg vet ikke helt hvordan. Jeg synes ikke det er så lett som jeg hadde håpa på. Jeg føler ikke at jeg er særlig flink til dette her; å forstå seg på et nytt land, og å bli kjent med de som bor der.

Likevel legger han armene rundt halsen min, og jeg tenker at selv om jeg gjør ting så annerledes enn den jevne vincentianer, og selv om mange synes det er rart, så er det i alle fall én som heller vil henge rundt halsen min litt ekstra lenge, enn å bare settes ned med en gang.

Jeg håper han kommer til å huske oss også.

12. April 2009 - Et anbefalelsesbrev!

Etter jul har vi hatt besøk. Det har vært deilig å få se familie igjen, og det har også vært spennende å få være turist på St. Vincent. Før dette har vi ikke vært særlig til turister. Vi har mest konsentrert oss om å bo her.

Ettersom vi forstår har St. Vincent fått et dårlig rykte, kanskje spesielt blant seilere. De hopper gjerne over St. Vincent, og konsentrerer seg heller om Grenadinene og andre øyer i nærheten. Vi vil bare si at dette i beste fall må bunne i en misforståelse, og forstår virkelig ikke hvor de tar det fra.

En bekymring som ser ut til å gå igjen er at det er så mye vold og kriminalitet på St. Vincent. Jeg husker at vi også var bekymra for det da vi kom hit. Og det advares om å gå alene på øde steder etter at det har blitt mørkt. Men det gjør det som regel alle andre steder i verden også, i alle fall der det bor mennesker. Og det gjør det jo her. Her lever faktisk en god del mennesker sine liv, i motsettning til de fleste av Grenadinene, som enten bare er for turister, eller hvor det bare bor et par tusen innfødte på det meste. St. Vincent har imidlertid blitt Karibias nest største produsent av marijuana, noe som selvfølgelig medbringer en del vold. Men holder man seg unna områdene der det dyrkes marijuana, og ikke blander seg med narkofolka, så skal ikke det være noe problem for turister. Det er imidlertid en fordel å tåle lukten av marijuana om du skal være turist på St. Vincent.

For å komme til St. Vincent på enkleste vis, tar man fly til London, så videre til Barbados, og så videre til St. Vincent. Det kan virke som en lang tur, og det er nok en fordel å ha reist litt før man begir seg hit, men det er heller ikke veldig komplisert. Det kan nevnes at vi har tatt turen sammen med en ei lita jente, tre ganger, og det har gått over all forventning. Det jeg anser som det mest slitsomme med turen er at mellom Barbados og St Vincent må man reise med LIAT, som ikke er særlig til flyselskap. På turen hjem kan det være greit å legge inn et par dager på Barbados, så er man helt sikker på at man får med seg all baggasjen hjem.

Men når man endelig kommer til St Vincent, så kan man sagtens oppleve litt av hvert. Alt er imidlertid ikke tilrettelagt for turister her, og man må nok jobbe litt for å finne ut av hva man kan se og gjøre. Her er derfor noen tips;

Turistområdet på St.Vincent heter Villa, her ligger hoteller og restauranter på rekker og rad, og man kan velge mellom alt fra litt slitte gjestehus/hoteller (f eks Tranquility), til leilighetshoteller der man ikke en gang trenger å ta oppvasken selv (f eks Hill Side. Hils Michael og Stella så mye fra oss!). Alt til en rimelig penge i grunn.

På Villa Beach kan man lett sløve hele dagen. Stranda er den beste jeg har sett i Karibia, selv om det må sies at jeg ikke har vært på så mange andre strender da. Den er barnevennlig, og det er alltid litt skygge å oppdrive. Solsenger kan leies, og det er ofte noen som selger frukt og drikke også. Er man heldig kan man til og med få tak i kjeks og godteri. Men da må man gjerne også dele stranda med en gjeng cruisebåtturister. Blir man sulten er det en rekke restauranter å velge mellom, som ligger helt ved stranda. På Beachcombers kan man få nasjonalretten; saltfisk. Det anbefales på det sterkeste!




Blir man lei av strandliv kan man ta en van inn til hovedstaden, Kingstown. Dette er byen på øya. Når vi skal ”into town”, så skal vi til Kingstown. Det bor ca 20 000 mennesker her, og jeg synes det er en sjarmerende by. Tre hovedgater har byen, så man kan lett gjøre seg kjent. Alt kan virke litt hektisk og voldsomt den første gangen, men det er bare å puste dypt, og se på menneskene rundt deg. Går du like sakte som dem så blir ting straks bedre. På fredager er det ekstra mye liv i byen, da kommer nemlig bønder inn til byen for å selge frukt og grønnsaker, og andre kommer inn for å for eksempel selge luer, smykker, bilder laget av bananplanteblader og hjemmelaga godteri. På Bounty kan man få saltfisk og brødfrukt (eller plantain, søtpotet og dasheen, når brødfrukt ikke er i sesong) på fredager. Ellers er det bestandig et frukt og grønnsaksmarked i byen, og det er massevis av klesbutikker her, om man skulle ønske noen fargerike sommerklær. Eller en hettegenser og en varm dongeribukse. Alt etter som.


Om vanturen opplevdes litt vel voldsom kan man godt ta taxi tilbake til hotellet. De er ikke vanskelig å finne. Vi kjenner en god taxisjåfør som vi har nummeret til. Han kjører gjerne en sighseeingtur også, og kan fortelle det meste om øya si.

Like utenfor Kingstown ligger Fort Charlotte. Dette er et gammelt fort som Britene bygde i sin tid, og som de brukte til å kontrollere de opprinnelige innbyggerne av øya. Nå tilbyr fortet aller mest en fantastisk utsikt.

Man kan gjerne bruke en dag, eller mer selvfølgelig, til å utforske hver av kyststripene. Kjører man opp langs Windward-kysten (østkysten) kan man komme til begynnelsen av en sti, som fører opp til La Sourfriere, øyas aktive vulkan. Sist gang den ga fra seg noe annet enn vakker utsikt var i 1979. Det tar ca 2 timer å gå opp, og ca 1 time å gå ned. Varierer i forhold til formen selvfølgelig. Det er anbefalt å ha med en lokal guide hvis man vil gå opp på vulkanen. Dette for å unngå å møte disse marijuanadyrkerne. Jeg har ikke vært der, men det har Haakon. Det var visst en veldig fin tur.



Black Point Tunnel er også verdt et besøk. Det er en tunnel britene fikk bygd (av slaver), for å få båret sukker til et sted hvor det var lettere å lesse det ombord på seilskutene. Man kan gå igjennom tunnellen, og det er fint ordna opp rundt den, med benkeplasser og plen. Passer bra å ha piknikk der for eksempel.

Kjøreturen langs Windardkysten er bare svakker. Veien er godt vedlikeholdt, og det er rimelig flatt og ikke alt for svingete. Turen langs Leewardkysten (vestkysten) er helt anderledes, nemlig preget av bratte bakker og krasse svinger. Vi har kjørt der bare en gang. Vi fikk med oss solnedgangen. For et syn!

Det jeg ellers vil anbefale på Leewardkysten er å finne ”Vermont Nature Trail”. Her kan man gå i jungelen, på en godt vedlikehold sti gjennom et papegøyereservat. Turen tar ca to timer og er man heldig ser man også papegøyene! Uannsett, så hører man dem. Da vi var der hadde vi en fantastisk dag, selv om vi hadde med oss en 1 ½-åring, en med slangefobi, en med lettere klaustrofobi og en med opererte knær!


Ta også gjerne turen innom settet til ”Pirates of the Carribbean” i Wallilabou

Like utenfor Kingstown, på vei mot Leewardkysten ligger den botaniske hagen. Det er den eldste botaniske hagen i Karibia, ja faktisk i den vestlige halvkule, og her finnes trær fra hele verden. Det er et deilig og rolig sted synes jeg. Her kan man også se papegøyer og skildpadder, om enn i bur.


Tar man turen inn i landet er det selvfølgelig også masse man man se og oppleve. Turen fra Kingstown til Mespo er for oss spesiell, fordi det er liksom veien vår. Det er en fin tur. På Belmont kan man for eksempel stå på en platting og se inn i Marriaquadalen, hvor vi bor. Denne dalen blir kalt ”the breadbaske of St. Vincent” for her er det grønt, og det bugner av grønnsaker og frukt. Og hvis du står på plattingen kan du se havet på begge sider, både i øst-nordøst og sør-sørvest. Lite kult da!

Det er selvfølgelig mye mer man kan gjøre på denne vakre øya. Og blir man mot formodning lei av St. Vincent, eller ønsker å se noen av Grenadinene, kan man lett fly til flere av dem. Jeg har besøkt Union Island, som i seg selv ikke var videre spennende. Sjarmerende ”hovedstad”, det skal den ha, og mye god mat. Ellers var flyturen dit absolutt verdt det! Pass på å sitt på venstre side i flyet når du skal dit, og høyre når du skal hjem. Så får du glimrende utsikt til resten av Grenadinene. Det sies også at Union er et godt utgangspunkt for dagsturer med seilbåt.


Fra St. Vincent kan også ta båt til de fleste av Grenadinene. Den nærmeste av dem er Bequia, som ligger ca en times båttur unna St Vincent. Båtene som går mellom de to øyene er gamle bilferger fra Norge. Hvis man har med barn anbefaler jeg å reise en gang mellom begynnelsen av August og slutten av Februar, for da er skildpaddereservatet på Bequia åpent.


Ellers er det stormsesong fra Juni til November. Da regner det litt mer enn ellers, og det er høyere luftfuktighet. Tiden mellom Desember og Juni er altså tørkesesong, og da regner det litt mindre, og det er ikke fullt å høy luftfuktighet. Det er varmest her i Juli og August. Hvis man vil reise da anbefaler jeg aboslutt å pakke singletter i stedet for t-skjorter. Og for all del, legg igjen genseren hjemme! Hvis man vil få med seg et Karibisk karneval avholdes det i månedsskiftet Juni/Juli.

På St. Vincent er det sjelden andre enn turister som stresser. Her kan man sitte helt i ro, så lenge man vil, uten å føle at man burde ha gjort noe annet. Sitter man lenge nok kan det imidlertid komme en vincentianer eller to bort til deg og spørre om du er syk og trenger hjelp. De er ikke vant til at vi hvite turister gjør slik som dem. Forøvrig kan jeg nevne at vincentianere kan se litt strenge ut, men er som regel ikke det. Om de ser granskende på deg er de antagelig bare nysgjerrige. Her hilser de fleste på de fleste, og smil gjengjeldes. Som folk flest bli også de fleste vincentianere ekstra imøtekommende og blide hvis man viser en viss interesse for dem, og landet deres.

St. Vincent passer helt sikkert ikke som feriested for alle og enhver. Men for de som ønsker seg sol, strand, jungel, å bestige en vulkan, en liten by hvor man kan får kjøpt det meste man trenger, fantastisk vakker natur og et aldri så lite innblikk i hverdagslivet til mennesker som lever forskjellige fra oss, så vil jeg på det sterkeste anbefale St. Vincent, selv lenge etter at vi har reist herifra.

4. April 2009 - En lørdag i Mespo.


Jeg våkner av et pip. Det når meg lang inne i drømmen et sted. Jeg åpner øynene og prøver å forstå hvor jeg er, og hvor den lyden kommer i fra. Så piper det igjen. Det er jo babycallen. Den piper og sier at den ikke har kontakt med den delen som står på rommet til Ella Leona. Har det skjedd noe galt?

Jeg går inn til henne, og der står hun i senga, og strekker seg mot flaska si. ”Finna, finna” sier hun. ”Skal jeg finne flaska for deg?”, sier jeg og smiler. Så får vi en klem, begge to. Vi går tilbake til Haakon, og alle tre sløver i senga til foreldrene en stund. Så må vi opp og lage frokost.

Haakon skal ha arbeidsdag. Lese og skrive feltnotater. Ella og jeg skal leke. Vi leker inne først. Så blir vi litt rastløste og småirriterte begge to. Etter en stund tar vi til fornuften og går ut. Hun ligger bakoverlent i vogna og titter på omgivelsene. Jeg går bak og dytter. Vi runder hjørnet, og er ute i verden. Ute blant folk. Vi krysser veien og går mot brua. En mann hilser på oss ”hey, my friend” sier han og smiler. Jeg kjenner han ikke, men har snakka litt med han noen ganger. Av og til kommer han til gata vår og har med seg en trillebård full av frukt. Jeg prøver å huske å ha penger i lomma, slik at jeg kan kjøpe litt når han går forbi. Jeg hilser blidt tilbake og tenker at vi må gå ut mer. Det er ikke så skummelt som jeg tror.

Vi går over brua, og tar til høyre foran politistasjonen. Forbi bygningen der det er postkontor, internettcafe og bibliotek. Veien svinger oppover, forbi en kirke. Vi har gått her av og til før. Men aldri alene på trilletur. Jeg savner de uttallige trillemulighetene rundt Sollia. Det er så deilig å komme seg ut litt, og få rørt på seg. Å slippe å sitte inne med alle tankene sine, helt stille.

Så i dag prøver vi altså. Og siden det er lørdag ligger Mespo stille. Det er ikke mange biler eller mennesker å se. Sole steiker, og hundene ligger nok i skyggen og sover. Heldigvis.

Jeg puster dypt og prøver å ikke gå så fort. Vincentianere kan dette med å gå sakte, med rak rygg. Som om man er trygge mennesker, stolte av seg selv, og med den selvfølgeligste rett til å være her. Jeg prøver å lære.

Vi går forbi et gammelt, forfallent hus. Det ser slitent ut. Bare grunnmuren står igjen. Det hadde nok blitt et fint hus hvis det bare ble gjort i stand. Og jeg tenker, kunne jeg ha bodd her? Kunner jeg ha trivdes med å bo her? Så sannelig om jeg vet. Man venner seg jo til så mye.

Vinden leker med trærne, og bambusen rasler beroligende. En mann står på en mur og kutter ugress med macheten sin. Vi hilser på hverandre. Da vi først flytta hit la jeg merke til alle machetene. De gjorde meg nesten litt kvalm, fordi tankene mine gikk til borgerkriger i Afrika. Til vold, smerte og angst. Til så unødvendige ødeleggelser. Nå legger jeg ikke noe særlig merke til dem. Her brukes de aller, aller mest til jordbruk, og er et uunnværlig redskap for bønder.

Jeg tar motet til meg og gå litt lengere. På venstre siden av veien står bananplanter på rekke og rad. Det er grønt så langt jeg ser. For et fantastisk vakkert land, tenker jeg. På den andre siden av veien ligger det er hus. Det står på høye stolper, som om de har glemt å lage første etasje. De har hengt opp klessnorer der i stedet. Laken og gardiner blafrer i vinden og tørker på få minutter. Det er drømmevær for husmødre; sol og litt vind. Vinden stryker meg over ryggen, og sola varmer hele kroppen min. Det er deilig. Bare man ikke går så fort. Bare man ikke blir så svett.

En mann sitter i døråpningen til huset sitt. Han hilser på meg. Jeg hilser tilbake. Egentlig hadde jeg tenkt å snu der, men jeg går litt lengere, slik at han ikke skal tro at vi snur på grunn av han. På vei tilbake spør han om Ella ikke blir brent der hun ligger. Jeg smiler og sier at det går bra sjø. Jeg er ikke helt sikker på hva solkrem heter på engelsk, så jeg utdyper det ikke.

Jeg ser på alle trærne rundt meg, på alt det grønne, på husene, og de små stiene opp til dem. Jeg lurer på hva jeg kommer til å savne med St Vincent, og hva jeg kommer til å tenke om dette landet om et halvt år.

Ei dame kommer imot oss. Hun ser strengt på meg; ”sun is burning up baby’s legs” sier hun og peker på Ella Leona sine bein som stikker ut av vogna. Jeg smiler tilbake og sier at det går bra.

Vi kommer ned til kirka igjen, går over brua og mot rumshop’en. Der svinger veien opp til gata vår. En stemme når meg fra rumshop’en; ”hey, girl, girl!”. Jeg snur meg for å hilse. Jeg venter meg en slesk kommentar, men så ser jeg hvem det er. Det er en av de eldre mennene som bruker å henge der. Han knytter neven og løfter den mot meg; ”respect”, sier han; ”love and peace, love and peace”. Jeg smiler og er så enig.

Ella har ikke sovna. Hun ligger våken og bare titter. Vi går opp og koker havregrynsgrøt.

Jeg tenker at det må nå være tid for en dupp for Ella nå, men hun virker ikke trøtt. Ikke i det hele tatt. Hun vil bare herje! Hun løper rundt i leiligheten og vil ha med både Mamma og Pappa på leken sin. Jeg og Ella Leona krabber rundt og leker hund. Jenta vår ler. Hele kroppen ser ut til å boble av energi.

”Sila, Sila”, vi hører Jaquan som roper på meg. Han leker nede på plassen utenfor huset vårt. Jeg prøver å overtale Ella til å ta på klær og sko, slik at vi kan gå ned til han, men til ingen nytte. Etter få minutter banker det på døra. Der står han, den lille gutten vår. Da går Ella med på å kle på seg, og så går vi ut, alle tre. Vi leker nede på gata. Jaquan har en plastikkkølle, og så finner vi en tom brusflaske. Da kan vi spille litt cricket. Ella stabber rundt og finner steiner og bruskorker. Av og til stopper hun, setter seg ned på rompa og gråter høyt. Jeg løper bort til henne. ”Hett, hett”, sier hun, og jeg stryker litt på fotsålene hennes. Jeg prøver å forklare dette med skygge, og hun ser ut til å forstå. Det blir ikke så varmt hvis du går der sjø. Der det er mørkt. Sko er nemlig ut. Jaquan bruker sjelden sko, så hva skal hun med det da?

Etter en stund blir Ella Leona sliten. Hun sitter på fanget mitt og spør om hun kan få melk. Så jeg tar henne med inn. Hun får litt melk, og så tar vi på ny vogna med ut, og triller en tur på butikken. Hun har snakka så mye om kake i dag, så jeg tenker vi får prøve en slik kakemiks som de har der. På veien dit sovner hun. Jeg får tak i kakemiks, ris og får betalt en utestående regning. Så triller vi sakte hjem.

Når jeg setter meg ned med dataen ser jeg at Mamma er pålogga Skype. Det er godt å høre stemmen hennes. Og så sier hun at broren min også er der, så jeg får snakke men han. Han spør hvordan det går, og jeg sier som sant er at det går egentlig bra, men når jeg hører stemmen din så vil jeg bare hjem. Tårene blir pressa bort, og vi snakker en stund. Han gomler påskemarsipan, og jeg lengter hjem. Jeg vil også sitte i sofaen til Mamma og gomle påskemarsipan sammen med broren min. Helst nå.

Når Ella våkner lager Haakon pizza. Lillejenta vår går rundt på kjøkkenet og får smake på litt skinke og ost. Hun er sulten. Det er deilig når den er ferdig, og vi kan sette oss ned sammen alle tre. Etterpå lager vi kake. Jeg synes ikke det er så godt som jeg hadde håpa. Det gjør nok ikke Ella heller, men glasuren er en favoritt. Hun passer på å få den i seg, og smiler og ler; ”kake, kake” sier hun opprømt. Vi leker litt igjen. Hun løper rundt og finner stadig på noe å gjøre.

Etter en stund virker hun trøtt, og jeg gjør henne klar for natta. Vi ligger i dobbeltsenga som står på rommet hennes alle tre, og småsnakker litt før Haakon går og vi to er alene igjen i mørket. Ella virker urolig; ”bil, fly, bamse” sier hun, og jeg forstår at hun har jo glemt å si ”god natt” til lekene sine. Så vi går ut i stua igjen, og hun gir alle en klem. Så finner hun en av bamsene sine, og tar den under armen. Da kan hun sove. Etter litt kosing og synging går jeg ut, og hun sovner faktisk.

Jeg glir ned i sofaen. Helt utslitt. Så trøtt at det gjør vondt. Men jeg vil ikke legge meg kl 21 heller. Det virker for tidlig. Jeg vil bare sitte litt først i alle fall. På TV begynner filmen ”Sex and the City”, og jeg blir sittende og se. Jeg har sett den på kino også, sammen med Silje, rett før vi flytta til det store utland. Så lenge filmen varer er jeg ikke lenger på St Vincent. Jeg er sammen med vennene mine. Når den er slutt, og jeg går for å legge meg, føles de lengre unna enn på lenge.

Selv om jeg er evig takknemlig for at jeg får oppleve St Vincent, og at jeg får denne spesielle tida sammen med Ella Leona, så er det ikke bare gøy å være her heller. Jeg savner dere, alle sammen, og gleder meg så veldig til å se dere igjen - og til å kunne dele slike deilige dager sammen med dere.





15. Februar 2009 - Tilbake til Mespo.

31. januar reiste Ella Leona og jeg tilbake til Mespo igjen, etter en lang juleferie i Norge. Haakon reiste ilbake til karibia 3 uker før oss.

Vi våkna alt for tidlig på morgenen etter alt for mange urolig netter. Men likevel var vi våkne, og klare til dyst. Jeg setter Ella på fanget mitt for å kle på henne; ”i dag Ella, i dag skal vi til Pappa”, sier jeg. ”Fly”, sier Ella. ”Ja, da må vi kjøre fly”, sier jeg og smiler stolt. Hun forstår nå så mye denne jenta mi.

Heldige som vi var ble vi kjørt til Gardermoen. Jeg ble ikke en gang nervøs da jeg begynte å se lysene fra flyplassen. Men jeg hadde grua meg mye på forhånd, hvis sant skal sies.

Da vi kom inn på Gardermoen så vi etter innskjekkingsskrankene til British Airways. Og plutselig så vi et kjent fjes. Bestafaren til Ella, min svigerfar, sto der, med et smil om munnen. Like etter var søstra til Haakon der også. Begge for å ønske oss god tur. Begge med overraskende våkne blikk. Det var jo ennå tidlig. Vi var ikke sammen så mange minuttene egentlig, men nok til at jeg rakk å få klump i halsen da vi skulle gå ifra dem.

I sikkerhetsskjekken måtte alt på bordet; stellebagen, sekken, pc’en, jakka mi og jakka til Ella. Jeg tvilholdt på henne. Turde ikke slippe taket et sekund. Tenk om hun løp avgårde! Jeg ble nok litt strengere i stemmen enn jeg hadde ønsket. Men tanken på at hun skulle forsvinne gjorde meg så redd. Til slutt forsto sikkerhetsvakta at det kanskje var en god ide å hjelpe oss. Da ble han også mindre streng i stemmen.

Vel inne på flyet til London, Heathrow sovna vi begge to. Før flyet fikk tatt av. Vi var allerede så slitne. Da vi våkna koste vi oss med kjeks, blad og lekene til Ella. Vi sang lavt for ikke å forstyrre noen og vi så ut av vinduet på vingen til flyet. Vi koste oss. Likevel synes jeg tiden gikk så sakte. Det var da en evighet til London. Og flyturen videre fra London var 6 ½ time lenger. 6 ½ time. Hoj.

Men jaggu kom vi oss ikke velberga ut av Heathrow og stod der og pusta Britisk luft. Mmm. Den som kunne sette seg på neste buss til Exeter. Eller en hviken som helt annen Engelsk by. Og bo der. Men ikke vi. Ikke nå. Etter litt stress og hektisk løping finner vi bussen til Gatwick i stedet.

I sikkerhetskjekken ser mannen på meg og smiler ømt; ”Are you coping dear?”, sier han og jeg smiler bare tilbake. Vogn, to stk jakker, en pute, et teppe, en pc, en stelleveske, en ryggsekk og to stk folk skal gjennom kontrollen. Må vi ta av oss sko? Nei, heldigvis ikke. Mannen tar fram den ene svarte esken etter den andre som vi kan ha tingene våre i og sier; ”here you go darling”. Ah, disse britene.

På Gatwick finner vi mat og drikke og til og med is. Og et stille hjørne der vi kan være litt i fred og se på flyene og alle menneskene som jobber der ute i kulda. Jeg sier at vi skal til Pappa og Ella Leona smiler og sier; ”Pappa, pappa.”

Ettersom flyet begynner å bli fullt av reisende forstår vi sakte men sikkert at setet ved siden av oss er ledig. Hvilken lykke! Og igjen sovner vi i det vi skal ta av. Løvejenta sover i tre timer, sammenhengende! Det er omtrent det lengste hun har sovet sammehengende siden vi dro fra Mespo for ca 7 uker siden. Når hun våkner koser vi oss igjen med kjeks, sang, leker, noen små spasserturer, mat og tøysing. Tiden suser av sted. Jeg ser ned på havet, langt, langt der nede, og lurer på hvordan det vil bli å komme tilbake til Mespo igjen. Fortere enn jeg kunne ha håpet å tro ser jeg Barbados der istedet.

På Barbodos er vi effektive og suser igjennom immigration, baggasjehenting, innskjekking, immgration og sikkerhetskontoll. Innimellom har vi rukket å skifte til sommerklær. Varmen slår ikke imot oss slik som den gjorde sist. I grunn er det bare godt etter den lange flyturen, å få litt varme i kroppen. På flyet var det nemlig kaldt. Dama som satt nære oss sa at hun trodde det var fordi de sparte på bensinen.

Flyet til St. Vincent er bare litt forsinka og vi kommer oss greit på. Ella er så trøtt så trøtt og sover nok en gang i det flyet begynner å bevege på seg. Jeg får fylt ut deler av immigrationskjemaene, og så er vi der. I mørket går vi ut av flyet og haster mot flyplassen. Jeg forter meg med å gjøre unna resten av papirarbeidet og ser med lettelse på kofferten vår som går rundt og rundt på båndet der framme. Vi er slitne nå. Jeg stresser litt, og er redd for at noe skal gå galt, nå helt på slutten. Tenk om vi blir stoppa nå, etter alle dise timene. Ella vrir seg urolig i vogna, men når jeg sier at bak den døra der står Pappa, ser hun bare på meg og blir rolig. Jeg svarer rett på alle spørsmål, og så er vi der. Ute i lufta. Ute hos Haakon. Endelig er vi sammen igjen, vi tre.

Vel hjemme i leiligheten vår klarer ikke Ella å få lekt ferdig med lekene sine, eller Pappa. Hun er så oppgira. Etter noen timer tar jeg henne med for å prøve å få henne til å sovne. Men for første gang siden hun var liten beibi er det Haakon som får henne til å ta natta, ikke jeg. Ca 6 timer etterpå våkner hun. Jeg går inn til henne og prøver å få henne til å sove mer. Men hun bare ler og sier; ”Pappa, Pappa”. Det er så godt å være sammen igjen.

Og nå har vi vært i Mespo i to uker allerede. Dagene har sust avsted, samtidig føles det som om vi har vært her lenge. Vi har fått bada, vært i Kingstown, besøkt den botaniske hagen, lekt med Jaquan og Yazeem. Vi har stort sett fylt dagene med latter, kos og lek. Ella Leona har alle helst villet vært inne, hos lekene sine. De hun ikke har sett på mange uker. De må lekes med nå.

En dag kommer Yazeem på besøk. Han er syk og kan ikke dra på skolen. Han er alene hjemme også, for faren hans har dratt til legen, og tatt Jequan med seg. Ella og Yazeem leker sammen i flere timer. Noen ganger sammen, noen ganger bare nære hverandre. Kommunikasjonen går som smurt. Latteren til Ella fyller rommene. Det er tydelig at Yazeem er vant til å leke med små barn. At det er den hvite nabojenta og ikke sin egen onkelgutt spiller liten rolle. Jeg får ordna med klesvask, oppvask og bakt rundstykker. Siden spiser vi sammen. Alle fire. Haakon har nemlig kontordag i dag. Da får egentlig ikke barna leke inne sammen. Men i dag er leken så stille. Haakon og jeg ser på de to barna og sier at vi lett kunne tatt imot en 7-åring i familien ja. I alle fall hvis det var Yazeem.

Nye naboer får vi også. I huset som er nærmest oss. De som bodde der da vi kom til Mespo flytta ut like før jul, og nå flytter det inn nye mennesker. Vi har ennå ikke helt funnet ut hvem som bor der, og hvem som bare kommer ofte på besøk. De vi vet bor der er to jenter; Katie og Tanya. De er vel ca 7 og 4 år vil jeg tro. Mammaen deres har vi også snakka med. Hun virker koselig. De tre ligner på hverandre. Jeg vet ikke om mammaen har en jobb, men jeg vet at hun i alle fall baker kaker som hun legger i noen esker og tar med ut for å selge. Ella Leona vet det også. Hun stopper forran huset deres, ser på meg med store øye og sier; ”kake, kake”. Når dama går fordi med eskene sine kjøper vi en eller to, og prøver å spise de som dessert.

De to jentene blir også en del av gjengen. Den harde kjernen har økt fra 4 til 6. Og jeg har litt vanskeligere for å holde på kontrollen. En gang skal jeg bare knyte skolissene til Jaquan og rekker å reise meg for å se Ella som trår utfor en trapp. Tanya prøver å holde henne tilbake, men hun er ikke stor eller sterk nok. Heldigvis har den bare tre trinn. Ella setter foten på trinn nr to og så flyr hun gjennom luften. Jeg løper det jeg kan, men rekker ikke fram. Hun ligger på bakken og begynner å gråte når jeg løfter henne opp. Hun blør fra munnen. Jeg blir redd. Hektisk sier jeg til de andre barna at jeg må inn, og så løper jeg. Vel inne finner vi Haakon og smukken, og Ella slutter straks å gråte. Hun hopper ned på gulvet og leker ivrig med lekene sine igjen. Vi ser på henne med stolte og glade øyne. Haakon stryker meg på ryggen.

Mesteparten av tiden vår tilbringer vi altså inne. Ella koser seg, og jeg prøver å tenke at det er det viktigste. Det er så godt å se at hun er glad for å være tilbake. Da trenger jeg i alle fall ikke ha dårlig samvittighet for at vi er her. Hjemlengelsen river allerede i meg. Jeg savner vennene mine, stemmene deres, latteren vi deler. Jeg savner Sollia. Hjemmet vårt.

Men det er mye bra her også. Det viktigste er Haakon og Ella. Og all tiden vi har til hverandre.

En kveld er jeg og Ella ute og leker med gutta våre. Yazeem får meg med på løpekonkurranse og ser på meg med fornyet respekt når jeg spurter ifra han i oppoverbakke. Med ned igjen er det han som vinner. Da er jeg redd for å snuble og tør ikke løpe like fort. De to minste i gjengen vår løper rundt imellom oss. De veksler mellom å prøve å ta oss igjen og å heie oss fram. Latteren vår stiger mot den stadig mer stjernedekte himmelen. Og jeg tenker på hvor annerledes det er å være her i Mespo nå enn det var da vi først flytta hit. Nå, mens Jaquan stadig roper; ”Silja, watcha, watcha, Silja”, og Yazeem spør etter nok en omkamp, ja nå, nå føles Mespo litt som vårt også.


onsdag 6. april 2011

29. November 2008 - En oppfordring!

(I juli 2008 flytta jeg, kjæresten min og dattera vår på da 9 måneder til St Vincent i Karibia. Kjæresten min skulle gjøre feltarbeid som del av en doktorgrad i sosialantropologi. Jeg og Ella skulle bare bo der. Det ble en sterk opplevelse, på godt og vondt)

Jeg har tenkt mye på hvordan det ville vært om vi skulle være her i all overskuelig framtid. Hva om vi kom hit, og visste at her skulle vi bo fast? Her skulle vi lage et liv, med barn og jobb og venner. I dette landet, som er så langt, langt hjemmefra.

Tenk om vi kom flyttende hit, fordi en av oss hadde fått jobb her, og vi hadde tenkt at her skal vi bo. Lenge. Ikke bare i et år. Ikke bare en stund. Ikke noe juleferie hjemme i snøen, der alt er kjent. Men bare være her.

Eller tenk om vi hadde flyktet hit og visste at vi mest trolig aldri kunne dra hjem. Tenk om vi ikke visste om familie og venner hadde det bra, eller om de i det hele tatt var i live. Tenk om vi hadde sett noen av dem bli drept, eller mishandla, eller tenk om vi hadde måtte flykte, uten så mye som et bilde av barna våre i lommen. Tenk om.

Jeg er så glad for at det ikke er slik. Jeg puster letter ut og vet at vi bare skal bo her i et år. Etterpå skal vi hjem til et land vi kjenner, til et land som vi føler oss hjemme i. Til et liv vi er glade i. Vi skal hjem på en lang juleferie, og vi får besøk av familie mens vi er her. Vi skal ikke bo her. Vi skal bare være her en stund.

Og det har vært vanskelig nok. Jeg har lengta hjem så kroppen har gjort vondt og jeg helst bare vil kaste opp. Jeg har lukket øynene i det jeg har våknet og tenkt, ”nei, jeg vil ikke våkne her i dag også”.

Jeg har vært redd, frustrert, usikker, sliten, irritabel og lei. Selv om jeg har reist en del i mitt liv, og har høy utdanning, og har masse penger, og har mine aller nærmeste hos meg, så har det vært så slitsomt å være her. Overraskende vanskelig har det vært, å skulle tilpasse seg dette nye landet. Jeg har ikke visst hvordan jeg skal ta kontakt med folk, eller hvordan ting fungerer her. Hvordan sier man i fra til bussjåføren at man skal av? Hvor skal man av? Hvor får man kjøpt mat som jeg vet hvoran jeg skal tilberede? Hvordan holder man flisgulv rent? Hva betyr det ordet hun nettopp sa? Hvordan orker noen å gjøre noe i denne varmen? Hvem skal jeg snakke med for å få hjelp til å finne en lege som kan gjøre dattera mi frisk? Hva skal jeg gjøre her sammen med jenta mi for at vi skal ha det morsomt sammen? Det har vært så mange spørsmål, og ikke så mange å spørre om råd. Det meste har vært ukjent, og uvant, og vanskelig å forholde seg til.

En av de tingene som jeg synes har vært vanskeligst her er det at vi er så synlig. Alle ser oss, men ingen kjenner oss. Det er få ganger at Ella og jeg har gått til butikken uten at noen har ropt ”whitey” etter oss, eller på andre måter påpekt at vi er hvite. Det blir så slitsomt å alltid bli sett. Vi kan ikke gå noen steder uten av folk legger merke til oss. Ekstra slitsomt blir dette når det stort sett er den type oppmerksomhet vi får. Få snakker til oss på ordentlig, få er interessert i å vite noe mer om oss. Derfor har jeg gjemt meg. Jeg har barrikadert meg inne og gruet meg til å gå ut.

I 2003 ble jeg flyktningeguide for en ung mann fra Sierra Leona. Han hadde opplevd krig, tap av familemedlemmer og han kom fra et land som han elsket, og som han mest trolig ikke kan dra tilbake til. Etter et halvt år snakka han godt forståelig norsk, og han ville gjerne bli kjent med sitt nye land. Han ville lære, og han gjorde det. Han fikk utdanning. Han sa til meg at det ikke var noe vits i å bære nag til de som hadde drept hans kjære. Det ville ikke føre noe godt med seg. Det var bedre å gå videre, sammen, og prøve å gjøre ting rett nå.

Når jeg tenker på han nå blir jeg målløs. Hvilken styrke må ikke bo i den gutten! Hvilken styrke må ikke bo i alle de som kommer til Norge hvert år, og som bærer slike minner med seg, og som likevel klarer å leve. Klarer å ha det bra, og tilpasse seg Norge.

Han sa han var glad for at jeg var i livet hans, og for alt jeg hadde lært ham om Norge. Jeg forstår nå hva han mener. Nå er det jeg som kunne trengt en flyktningeguide. En som kunne svart på alle slags spørsmål, og som kunne vist meg hvordan ting er her. Nå vet jeg litt mer om hvordan det er å komme til et nytt land, og skulle lære hvordan man lever der. Det er ikke bare bare. Det er ikke gjort i løpet av noen uker. Det tar tid.

Derfor oppfordrer jeg dere alle, på det sterkeste, til å bli flytningeguider! Men likevel vil jeg si til de av dere som nå tenker at det krever så mye å nå ut til folk, at det trenger ikke det sjø. I går for eksempel var Ella og jeg ute og lekte. En gammel mann som bor litt lengre oppi gata vår gikk forbi oss. Ella stod i veikanten, bøyd over en appelsin, og den gamle mannen smilte til henne. Så snudde han seg mot meg og sa; ”Baby out excercising her legs” Jeg smilte tilbake. ”I think she will be a good agriculturalist” sa han og smålo mens han fortsatte oppover veien. Da vi gikk inn igjen, fortalte jeg Haakon i detalj om vårt møte med mannen. Det var en stor hendelse for meg. De to setningene han ga meg hjalp til å gjøre dagen min god.

For det trenger ikke være mer en et ”hei” og et smil og så er dagen min redda. Når folk hilser ordentlig på meg føler jeg meg sett. På den riktige måten. Jeg føler meg velkommen. Jeg føler meg ikke fullt så redd lenger. Fordi de som sitter der inne i stua si trenger ikke være folk som ikke vil bli kjent med deg, og landet ditt. Det kan hende at de er som meg. At de gjemmer seg litt bort, fordi de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til denne verden utenfor stuevinduet, og de merkelige menneskene som ferdes der. Men hvis de får et smil og et hei i ny og ne, så kan det hende at de tør å åpne seg litt mer de også.

Og selv om livet vårt kommer til å bli travelt når vi kommer hjem til Norge, så har vi allerede avtalt at vi melder oss som flyktningeguider hos Røde Kors så fort vi kan etter at vi kommer hjem. Og vi skal åpne øynene våre litt mer, og ta oss tida til å hilse mer på folk.

Jeg har i grunn mer enn nok venner, mer enn nok folk jeg vil tilbringe tiden min sammen med. Men jeg vil ikke ha det på meg at det sitter mennesker i Norge som har det slik som jeg har hatt det her. Vil du?

16. November 2008 - Bam Bam Biam, Bam Bam Biam.

Jaquan (3) synger mens han løper nedover gata. Ella Leona ser ham og hyler til. Så løper hun ham i møte, med den ene armen strukket ut mot sin lille venn. Det er visst noe hun skal vise ham. Kanskje en stein. Kanksje litt grus. I alle fall stopper han ved henne og ser nysgjerrig på det hun har i hånda. Så ler de begge to, og løper videre. Nå i samme retning.

I dag er det ekstra gøy å være ute. Det har nemlig regna kraftig i natt, og vannet har tatt med seg spennende ting ned gata vår. Det ligger hauger her og der, med blader, pinner, appelsiner, og sannelig finner vi et hjul som er festa på en pinne også. Kanskje det har falt av en trillebår. Det skaper stor beigstring.

Jeg ser på de to barna som leker og tenker på hvor tilpassningdyktig man kan være. Hvor fort ting kan bli hverdagslig. Etter fire måneder på St Vincent har jeg begynt å venne meg til å bo her. Jeg gjør ting nå som jeg ikke tenkte at jeg kunne gjøre før. Som f eks å være så mye ute. Jeg har lært at sola ikke er så farlig, og at det er mer å gjøre her på den lille veien vår enn det jeg hadde trodd.

Etter en stund kommer Yazeem (6) også. Da er de samla, hele gjengen. Onkelen, onkelbarnet og den lille hvite jenta har blitt bestiser. De leker så godt sammen atte. Jeg kan trekke meg litt tilbake og smile. Favorittene nå er sand og vann, og å løpe rundt og rope så høyt man kan.

De første ukene i Mespo var jeg så frustert. Jeg så ut på den lille veien foran huset vårt, og de små områdene rundt huset, og tenkte; ”Hvordan skal vel dette gå? Hva skal vi gjøre all denne tiden?”. Det hender jeg tenker det nå også, men så banker det på døra. Hamrende, og det gir seg ikke før jeg åpner den. Da står de der, med store mørke øyne og spør; ”can Ella come out and play?”. Og bak meg står ei lita jente med skolisser i knyttnevene. De små lilla skoene hennes dingler forran magen og det er lite tvil om hva hun har lyst til.

Så vi går ut. Vi leker. Vi ler. Vi søler med vann, lager sandkaker, og triller appelsin. Fotballen som Ella fikk i 1-års-gave er helt utslitt nå, og ligger i oppkjørselen, bare fordi jeg ikke har fått meg til å kaste den. Av og til prøver vi å spille med den, men sukker og gir opp. Den har ikke luft i seg lenger, så den triller så dårlig.

Av og til kjeder vi oss. For tross alt er det begrensa hva vi kan gjøre her i Mespo. Og vi tilbringer mye tid her. Men av og til drar vi på turer sammen med Haakon. Og den siste gangen Ella og jeg dro til Kingstown hadde vi det riktig så koselig. Og aller mest er jeg så glad for at jeg får dette ekstra året sammen med Ella. Selv om det nok skal bli godt å komme tilbake til norske tanker om barn og barndom, så frister ikke barnehagehverdagen så mye ennå.

Bortsett fra Yazeem og Jaquan har jeg ikke fått noen venner her. Jeg har snakka litt med mamma’n deres (dvs bestemora til Jaquan, mamma’n til Yazeem), og et par andre damer som bor i gata vår. Av og til bare hei, av og til ordentlige samtaler som får meg til å sveve lenge. En dag sa hun til og med at jeg er ei god mor. Gjett om det redda dagen! Og selv om jeg savner vennene mine, og familien min, så har jeg blitt mer vant til å være uten de nå. Heldigvis har jeg internett, og kan holde kontakten, men å dele bilder på facebook er ikke det samme som å sitte i samme sofa og høre hverandres latter. Noen dager verker hele kroppen min av lengsel etter disse menneskene som betyr så mye for meg, men stadig oftere overdøver latteren til ”mine” tre barn dette savnet.

En annen herlig ting med gutta våre er at for dem er vi blitt en naturlig del av deres hverdag. Jeg tror ikke Jaquan noen gang har tenkt over det at vi har en annen hudfarge enn han. Yazeem har nok det. Han har løfta på t-skjorta til Ella, som for å se etter om hun er like hvit på magen også. Og han synes det er gøy å få kjenne på håret hennes. Men stort sett løper de rundt om hverandre og er venner. Ikke hvite og svarte venner, men venner. Det er så behagelig.

For mange andre er hudfargen vår alt de ser. Når vi går til butikken roper ofte folk etter oss; ”whitie, hey, whitie!”. Jeg snur meg ikke lenger etter dem for å smile, for å vise at jeg er grei altså. Jeg ser bare rett fram, og tenker at hvis de har noe de vil si meg så får de tenke ut en bedre måte å komme i kontakt med meg på.

Det er merkelig, og uvant, å være så synlig. Alle legger merke til deg, men ingen kjenner deg. Derfor er det godt å gå rundt hjørnet på det falleferdige huset og høre stemmen til Jaquan rope; ”baby back, baby back”, og så se han komme løpene imot oss. For her hjemme er vi bare sammen.





21. Oktober 2008 - Mens vi venter på sandkassa.

Jeg visste i grunn lite om hva som venta meg da jeg kom til St Vincent. Gode intensjoner om å lese og lære om dette landet jeg skulle flytte til drukna i gulpekluter, bleieskift, forsøk på litt søvn, historier om Mikkel Rev og Politimester Bastian, ammerunder, støvtørking, trilleturer og møter med gode venner. Selv om jeg var glad for at jeg kunne få denne muligheten til å lære om et annet land, og menneskene som bor der, så visste jeg at jeg kom til å savne vennene mine, og Norge. I Norge vet jeg hvordan ting gjøres, jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til hverdagen. Hva hverdagen på St Vincent hadde å by på, visste jeg ikke.

Etter tre måneder på øya vet jeg litt mer. Hverdagen til Ella Leona og meg tilbringes stort sett hjemme i leiligheten, eller ute på gata forran huset vårt. Der kan vi finne steiner og søppel. Og en appelsin i ny og ned. Etterhvert har vi blitt kjent med noen av nabobarna, og det er vi så glade for alle sammen.

Det virker til at de voksne synes det er greit at barna leker med oss, men det er ingen av dem som kommer bort til meg og snakker noe særlig med oss, eller selv utviser noe interesse av å være med på lek og moro. I Norge er det for de fleste utenkelig å sende en liten gutt på ca to år ut for å leke alene hele dagene, blant søppel og raske biler. Her er det kanskje bare slik det er. Kanskje har de ikke noe annet alternativ.

Høsten 2006 fikk jeg jobb i barnehage. Jeg synes det var fantastisk. Attpåtil fikk jeg lov til å jobbe med 1-3-åringer! Her fikk jeg bl a boltre meg i ikke-verbal-kommunikasjon, sandkasselek, opplæring i bordskikk, bleiskift, kos og latter. Her på St Vincent tenker nok ikke barnehageansatte slik. Ella og jeg har besøkt den lokale barnehagen i Mespo noen ganger. Det er lite plass å leke på, få ansatte, bråk, krangling, kjefting og ingen vifter. Hoj, det blir slitsomt å være der. Jeg har ikke fått spurt noen av foreldrene om hvordan de synes det er å etterlate sine barn der, men kanskje gjør det ikke noe hva de synes, de må jo la barna være der. Kanskje er det som mange foreldre har sagt til meg i Norge; at de ikke ønsker å ha barna i barnehage, men hva skal man gjøre; når man trenger penger må man jobbe. Her jobber nok også langt flere mennesker for å få penger til å dekke basisbehov enn det vi strengt tatt gjør i Norge.

Kanskje ligger forskjellen i barneoppdragelsen som jeg ser mellom Norge og St Vincent nettopp der; i penger. Vi i Norge bor i et rikt land. Vi har det meste vi kan ønske oss av matrielle goder, og har dermed også ”overskuddsyrker”, som f eks barnebokforfattere. De barnebøkene jeg finner her er lagd i USA eller i Europa. Jeg lurer på om det er vanlig for barn her å ha slike bøker. Noen må jo kjøpe dem, i og med at de er i butikkene. Jeg har ikke blitt kjent med andre mødre, så jeg har ikke fått blitt med hjem til noen og fått sett hvordan de har det. Slik jeg ser det, fra utsiden, ser det ikke ut til at barn her har leker. Eller blir oppfordret til å leke. Eller blir lekt med. Dette er veldig uvant for en norsk barnehageansatt.

Kanskje henger dette sammen med det faktum at i Norge får mange barn fordi de selv har bestemt det. Her får man barn og slik er livet. De henger nå med på armen og sees nok ikke på som noe hinder eller byrde i livet. Foreldre her er nok like glad i sine barn som det foreldre i Norge er, men foreldre i Norge har ofte venta lenge på sine barn. Veldig lenge. De skal jo gjerne få ferdig studier og festing og finne en de kan leve hele livet sammen med, og finne et godt sted å bo, og ha økonomien i orden før de får barn. Slik har nok de fleste ikke muligheten til å tenke her.

Når jeg lar Ella Leona sette seg ned på veien utenfor huset vårt og undersøke steiner får jeg ofte sure kommentarer fra forbipassernde; ”Don’t let baby touch stone. Stone dirty. Dirty. Baby catch germs. Dirty!”. I begynnelsen smilte jeg bare til folk som sa slikt. Nå sier jeg heller at det er greit sjø, jeg skal da vaske hendene hennes etterpå. Gi meg noen uker, og jeg vil vel heller glefse tilbake noe om at hvis de ikke har noe fint å si til meg så kan de holde kjeften sin. Slår du også barnet ditt? Ja, så ikke kom her og tro du har noe å lære meg om barneoppdragelse! Og hva ellers skal vi gjøre hele dette året? Sitte stille på trappa vår og se tomt framfor oss? Nei, takk. Men de vet jo ikke at det er få andre som snakker til meg da, enn de som kjefter. De vet jo ikke at jeg ikke har andre mennesker jeg kan føre andre type samtaler med. Og de vet jo ikke at slikt er helt vanlig der jeg kommer i fra.

Så jeg kan godt forstå hvis det er slik at kvinner her ikke tar kontakt med meg fordi de synes jeg er merkelig som setter meg ned på gata sammen med Ella, og ikke bare lar henne ta i møkkete steiner, men faktisk tar i dem selv også. Jeg synes jo det er vanskelig å forholde meg til mødre som ikke gjør det. Før jeg kom hit håpa jeg jo på at jeg skulle bli kjent med andre mødre, som også hadde barn på Ella’s alder. Men nå tror jeg ikke det kommer til å skje. Vi tenker nok for forskjellig om barn, og hvordan de skal omgåes, til at det blir noe særlig å hente der, for noen av partene.

Til bursdagen sin fikk Ella Leona en pekebok av sine besteforeldre i Asker. Hun liker godt å se i den. Der er det tegninger av ting som vanligvis er i livet til norske barn. Ting som også vil være i henne liv om ni måneder. Og i jula også da. Heldigvis. Parkdresser, brødskiver, utesko, sandkasser, huskestativ, bøtter, baller, og en uendelig mengde med andre ting som vi omgir oss med hele tiden. Og når jeg tenker på alle disse tingene, som jeg kunne ha tilbytt henne, hadde vi bare vært i Norge nå, ja, så blir jeg kvalm.

Det som er slitsomt er ikke mangelen på lekeplasser i seg selv, men mangelen på tanken om at lekeplasser har noe for seg. Det som er slitsomt er å skulle ha en hverdag sammen med ei lita jente, i et land der man omgås småe jenter på en helt annen måte enn det jeg er vant til. Og at jeg synes det jeg er vant til er definitivt best.

Men hva er vel egentlig ni måneder av et langt liv? Akkurat mens det leves føles det nok lenge. Men om jeg ikke har sandkasser og parkdresser og skoger og fotballbaner og lekeapparater og gode venner her, ja så har jeg i alle fall smilet til løvejenta mi. Og smilet til den lille gutten.