(I juli 2008 flytta jeg, kjæresten min og dattera vår på da 9 måneder til St Vincent i Karibia. Kjæresten min skulle gjøre feltarbeid som del av en doktorgrad i sosialantropologi. Jeg og Ella skulle bare bo der. Det ble en sterk opplevelse, på godt og vondt)
Jeg har tenkt mye på hvordan det ville vært om vi skulle være her i all overskuelig framtid. Hva om vi kom hit, og visste at her skulle vi bo fast? Her skulle vi lage et liv, med barn og jobb og venner. I dette landet, som er så langt, langt hjemmefra.
Eller tenk om vi hadde flyktet hit og visste at vi mest trolig aldri kunne dra hjem. Tenk om vi ikke visste om familie og venner hadde det bra, eller om de i det hele tatt var i live. Tenk om vi hadde sett noen av dem bli drept, eller mishandla, eller tenk om vi hadde måtte flykte, uten så mye som et bilde av barna våre i lommen. Tenk om.
Jeg er så glad for at det ikke er slik. Jeg puster letter ut og vet at vi bare skal bo her i et år. Etterpå skal vi hjem til et land vi kjenner, til et land som vi føler oss hjemme i. Til et liv vi er glade i. Vi skal hjem på en lang juleferie, og vi får besøk av familie mens vi er her. Vi skal ikke bo her. Vi skal bare være her en stund.
Og det har vært vanskelig nok. Jeg har lengta hjem så kroppen har gjort vondt og jeg helst bare vil kaste opp. Jeg har lukket øynene i det jeg har våknet og tenkt, ”nei, jeg vil ikke våkne her i dag også”.
Jeg har vært redd, frustrert, usikker, sliten, irritabel og lei. Selv om jeg har reist en del i mitt liv, og har høy utdanning, og har masse penger, og har mine aller nærmeste hos meg, så har det vært så slitsomt å være her. Overraskende vanskelig har det vært, å skulle tilpasse seg dette nye landet. Jeg har ikke visst hvordan jeg skal ta kontakt med folk, eller hvordan ting fungerer her. Hvordan sier man i fra til bussjåføren at man skal av? Hvor skal man av? Hvor får man kjøpt mat som jeg vet hvoran jeg skal tilberede? Hvordan holder man flisgulv rent? Hva betyr det ordet hun nettopp sa? Hvordan orker noen å gjøre noe i denne varmen? Hvem skal jeg snakke med for å få hjelp til å finne en lege som kan gjøre dattera mi frisk? Hva skal jeg gjøre her sammen med jenta mi for at vi skal ha det morsomt sammen? Det har vært så mange spørsmål, og ikke så mange å spørre om råd. Det meste har vært ukjent, og uvant, og vanskelig å forholde seg til.
En av de tingene som jeg synes har vært vanskeligst her er det at vi er så synlig. Alle ser oss, men ingen kjenner oss. Det er få ganger at Ella og jeg har gått til butikken uten at noen har ropt ”whitey” etter oss, eller på andre måter påpekt at vi er hvite. Det blir så slitsomt å alltid bli sett. Vi kan ikke gå noen steder uten av folk legger merke til oss. Ekstra slitsomt blir dette når det stort sett er den type oppmerksomhet vi får. Få snakker til oss på ordentlig, få er interessert i å vite noe mer om oss. Derfor har jeg gjemt meg. Jeg har barrikadert meg inne og gruet meg til å gå ut.
I 2003 ble jeg flyktningeguide for en ung mann fra Sierra Leona. Han hadde opplevd krig, tap av familemedlemmer og han kom fra et land som han elsket, og som han mest trolig ikke kan dra tilbake til. Etter et halvt år snakka han godt forståelig norsk, og han ville gjerne bli kjent med sitt nye land. Han ville lære, og han gjorde det. Han fikk utdanning. Han sa til meg at det ikke var noe vits i å bære nag til de som hadde drept hans kjære. Det ville ikke føre noe godt med seg. Det var bedre å gå videre, sammen, og prøve å gjøre ting rett nå.
Når jeg tenker på han nå blir jeg målløs. Hvilken styrke må ikke bo i den gutten! Hvilken styrke må ikke bo i alle de som kommer til Norge hvert år, og som bærer slike minner med seg, og som likevel klarer å leve. Klarer å ha det bra, og tilpasse seg Norge.
Han sa han var glad for at jeg var i livet hans, og for alt jeg hadde lært ham om Norge. Jeg forstår nå hva han mener. Nå er det jeg som kunne trengt en flyktningeguide. En som kunne svart på alle slags spørsmål, og som kunne vist meg hvordan ting er her. Nå vet jeg litt mer om hvordan det er å komme til et nytt land, og skulle lære hvordan man lever der. Det er ikke bare bare. Det er ikke gjort i løpet av noen uker. Det tar tid.
Derfor oppfordrer jeg dere alle, på det sterkeste, til å bli flytningeguider! Men likevel vil jeg si til de av dere som nå tenker at det krever så mye å nå ut til folk, at det trenger ikke det sjø. I går for eksempel var Ella og jeg ute og lekte. En gammel mann som bor litt lengre oppi gata vår gikk forbi oss. Ella stod i veikanten, bøyd over en appelsin, og den gamle mannen smilte til henne. Så snudde han seg mot meg og sa; ”Baby out excercising her legs” Jeg smilte tilbake. ”I think she will be a good agriculturalist” sa han og smålo mens han fortsatte oppover veien. Da vi gikk inn igjen, fortalte jeg Haakon i detalj om vårt møte med mannen. Det var en stor hendelse for meg. De to setningene han ga meg hjalp til å gjøre dagen min god.
For det trenger ikke være mer en et ”hei” og et smil og så er dagen min redda. Når folk hilser ordentlig på meg føler jeg meg sett. På den riktige måten. Jeg føler meg velkommen. Jeg føler meg ikke fullt så redd lenger. Fordi de som sitter der inne i stua si trenger ikke være folk som ikke vil bli kjent med deg, og landet ditt. Det kan hende at de er som meg. At de gjemmer seg litt bort, fordi de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til denne verden utenfor stuevinduet, og de merkelige menneskene som ferdes der. Men hvis de får et smil og et hei i ny og ne, så kan det hende at de tør å åpne seg litt mer de også.
Og selv om livet vårt kommer til å bli travelt når vi kommer hjem til Norge, så har vi allerede avtalt at vi melder oss som flyktningeguider hos Røde Kors så fort vi kan etter at vi kommer hjem. Og vi skal åpne øynene våre litt mer, og ta oss tida til å hilse mer på folk.
Jeg har i grunn mer enn nok venner, mer enn nok folk jeg vil tilbringe tiden min sammen med. Men jeg vil ikke ha det på meg at det sitter mennesker i Norge som har det slik som jeg har hatt det her. Vil du?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar