Helst siden vi flytta tilbake til Norge i juli 2009, etter 1 år på St Vincent, har jeg tenkt at jeg må skrive om hvordan det er å ha kommet hjem. Nå har jeg altså starta på en blogg, og lagt ut reisebrevene mine fra øya. Jeg har gått igjennom dem, sett mye på bildene jeg tok, og nok en gang virkelig kjent på savnet etter Jaquan og Yazeem. Så nå må det vel være på tide å skrive. Aller mest la jeg ut reisebrevene fordi jeg mest trolig kommer til å nevne St Vincent i det jeg skriver på bloggen uannsett - derfor tenkte jeg det er greit for de av dere som leser det jeg skriver, å vite hvorfor jeg nevner denne øya.
Da vi først kom hjem til Norge tok det overraskende lang tid før jeg ble vant til å bo i mitt eget land igjen. Jeg brukte flerfoldige måneder på å venne meg til tanken på at busser her faktisk kjører etter rutetider, jeg hilste fint på alle jeg gikk forbi og stusset over at jeg bare fikk forvirrede blikk tilbake, jeg synes det var skuffende få rastafletter å se, fruktavdelingen i butikkene mangla jo bestandig julie-mangoer, jeg måtte til stadighet minne meg selv på at andre mennesker jeg nå møtte faktisk ikke visste hvordan det er å bo på St Vincent, og etter godt og vel et år kjente jeg ikke lenger den lille hånda til Jaquan på underarmen min, eller de tette krøllene hans i håndflata mi - hver dag. Og det var jo dette jeg visste, da jeg tenkte på hvor deilig det skulle bli å være hjemme igjen - at det ikke bare kom til å være deilig.
Vi har ikke vært flink til snakke om og vise fram bilder fra St Vincent til jenta vår etter at vi kom hjem. Nå husker hun ikke særlig av sitt år i Karibia, hun vet bare at hun har bodd der. I begynnelsen lekte hun leker som hun og guttene brukte å leke sammen. Hun lo hjertelig før hun fikk et strengt uttrykk i ansiktet. Hun pekte på hus i nærheten av huset vårt og sa at der bodde "Kaden" og "Yeem". Hun slo på datamaskina når hun så bilder av dem. Og jeg satt bak henne og kjempet mot tårene. Det var så vondt å reise i fra dem. Det er fremdeles så vondt å vite at vi aldri skal leke sammen igjen. Jeg har ennå ikke sett henne leke så godt sammen med noen andre barn. Nå har vi endelig plukket ut bilder av dem som skal henge på veggen vår i stua. Jeg gleder meg sånn til å ha de der.
Av og til får jeg så intenst lyst til å sette meg på en van og suse avsted til Kingstown igjen, sammen med Ella. Jeg savner å gå i gatene i hovedstaden, sakte, med rak rygg, og la magen være så slapp som den nå en gang er. Jeg savner modne julie-mangoer. Jeg savner mye annen god mat også, og det varme vannet, og lydene bananplantene lager når vinden rasler i bladene deres. Og så mye annet. Så mye annet er lagret i meg som gode minner fra St Vincent - et land jeg ikke visste noe om før jeg kom dit, men som nå har blitt en del av den jeg er. Tenk det, at jeg skulle få lov til å bo i et land som er så anderledes fra Norge. Jeg ser på det som et privilegium, fordi jeg har blitt konfrontert med mitt verdenssyn og mine vaner - og dette har gjort meg mer bevisst på hvordan jeg vil være, hvordan jeg vil tenke om mine omgivelser.
Og når jeg nå sitter på en buss, og er på vei inn til byen, og ser ned på min lille datter, som blir ammet der, i full fart, så sender jeg noen varme tanker til alle de kvinnene som jeg så amme på offentlig sted på St Vincent, og som oppmuntra meg til å amme så lenge som mulig. Ikke det at jeg er noen ammefanatast, men for meg ble det en av påvirkningene derifra. Selv om jeg til tider synes vi hadde alt for mye tid på St Vincent, så hadde jeg og jenta mi muligheten til å ta ting i vårt eget tempo, og vi lærte raskt at på St Vincent var det helt greit å ta livet med ro. Det er ikke tilfeldig at et av Ellas første ord var "sitta". Vi satt mye i løpet av det året, vi også.
Etter at vi kom hjem til Norge har familien vår blitt beriket med ei lita jente til - og denne jenta får ikke den samme muligheten som sin storesøster til å ta livet så med ro og til å tilbringe like mye tid sammen med sine foreldre. På den andre siden har hun nok en mor som nå setter enda mer pris på alt det hun har å tilby datteren sin her i Norge. Venner, familie, skogholt, lekeplasser, et godt helsevesen og busser med plass til stor barnevogn er gode ting å ha.
Og når jeg nå sitter her og skal skrive noen oppsummerende ord om å bo 1 år på St Vincent, så kjenner jeg meg tom, takknemlig, sliten, glad. Ord er vanskelige greier av og til, de strekker ikke bestandig til. Aller, aller mest vil jeg gi Jaquan en klem. Og Yazeem også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar