"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

onsdag 6. april 2011

19. oktober 2008 - Three down, nine to go...

Nå har vi altså bodd på St Vincent i tre måneder. Vi har ni måneder igjen før vi setter oss på flyet og flytter hjem til Norge. Jeg håper at vi i løpet av den tiden vil bli kjent med dette landet, og at det blir litt trist å reise herifra også. Akkurat nå tror jeg at det bare bli godt. Ubeskrivelig godt.





Så langt lever vi stort sett på utsiden av samfunnet. Det er mye her vi ikke forstår ennå, og det er få vi kan spørre om det vi lurer på. Haakon har fått god kontakt med en del av bananbøndene her da, og feltarbeidet går sin gang. Det er veldig bra. Det er jo derfor vi er her.

Dagene til Ella Leona og meg er imidlertid ikke så enkle å fylle med morsom aktivitet. Det er så lite å gjøre her. Jeg prøver å unngå å tenke på det, og lever time for time. Heldigvis er jenta mi mer kreativ og positiv enn sin mor.

Nå er det lenge siden vi har besøkt den lokale barnehagen her i Mespo. Det blir for trangt, bråkete og varmt der. Det blir for slitsomt for både Ella og meg. De gangene jeg har prøvd å snakke med andre mødre der har jeg bare blitt møtt med sure blikk og så korte svar som mulig. Jeg er ikke flink til å snakke med folk jeg ikke kjenner, og slik respons gir ikke akkurat den selvtilliten jeg trenger for å prøve læll. Etter ca en time i barnehagen er Ella Leona veldig sliten og vi må bare gå hjem. Da har vi resten av dagen til å prøve å finne på noe morsomt å leke med i leiligheten, eller på den lille veien forran huset vårt.

Heldigvis har vi blitt kjent med nabobarna nå. Spesielt to gutter som bor litt lengere opp i gata bare. Den minste av dem er ca to år, og han leker vi med nesten hver dag nå. Han er mye alene om dagene, da han er hjemme sammen med travle besteforeldre. Den andre gutten, som er onkelen til den minste, er vel ca 5 år vil jeg tro. Han leker også med oss når han er hjemme. Vi rekker stort sett ikke komme oss ned på veien en gang før de kommer springende. Det er koselig, og de tre barna går godt sammen. Ella fikk et par bøtter og en fotball til bursdagen sin, 6.oktober, og alle tre har hatt mye moro med disse lekene. Det virker ikke til at barna har noe særlig leker her. Foreldrene leker heller ikke med dem, så de blir jeg ikke kjent med. De synes vel heller det er rart at jeg setter meg ned på veien og ser på steiner sammen med barna. De ville kanskje ikke forstått at jeg faktisk synes det er spennende, og morsomt. Men så lenge de synes det er greit at barna leker med oss, så er nå det det viktigste.

Når jeg og Ella går i de få gatene Mespo har å by på er det nesten skummelt synes jeg. Det begynner å bli slitsomt å ikke kjenne noen, og det hender at folk openlyst ler av oss. Hvis folk snakker til meg er det som regel sleske menn, folk som vil ha penger, eller folk som kjefter på meg fordi de mener at jeg oppdrar barnet mitt feil. Det blir slitsomt i lengden. Men her i gata hvor vi bor føler vi oss velkomne. Her smiler naboene til oss, eller de stopper til og med og slår av en prat av og til. Ikke det at jeg forstår alt de sier, men vi smiler nå i alle fall til hverandre og jeg har et håp om at vi kan bli kjent med hverandre etterhvert. Så da gjelder det bare for Ella og meg å være ute på gata av og til, og prøve å være tilgjengelige. Det er en utfordring når sol steiker og løshundene, som jeg ikke er så begeistra for, lusker rundt omkring. Men litt tøffe er jo vi også da.

Ellers synes jeg det er svært få andre steder å dra. Jeg har i grunn kommet fram til at vi har to andre muligheter enn å være i leiligheten eller på gata vår; nemlig å dra på stranda (og jeg vet ikke lenger om det er et så lurt alternativ, da det virker til at Ella blir syk av å være der) eller til den botaniske hagen i Kingstown, som er det nærmeste vi kommer en park her til lands. Det er et styr å komme seg dit. For da må vi kjøre to vans. Småe minibusser som raser avsted på de smale, bratte, svingete veiene. Det spilles gjerne høy musikk på van’ene, og det er ofte trangt. Før satt Ella stille på fanget mitt da vi kjørt van, og sovnet gjerne etter kort tid. Nå blir hun urolig og vil ut og leke. Hun sparker og hyler, og jeg blir stressa. Jeg derimot, hyler ikke. Jeg har så lav stemme, og er redd for å bruke den, så klumpen i magen blir betydelig vond når det nærmer seg det stedet vi skal av, og jeg vet at nå må jeg snart si ”next stop” høyt nok til at sjåføren hører meg. Før føltes det bra å kjør van. Jeg følte at jeg tok litt del i livet på St Vincent, og det virket som om Ella likte det. Nå er det imidlertid blitt en slitsom nødvendighet i hverdagen. Derfor drar vi skjeldent på tur mer.

Det later til å være en enighet blant innbyggerne her på øya at vincentianere er så koselige. Når vi forteller folk at vi skal bo her i det kommende året smiler folk og sier at det blir jo bra, vi kommer sikkert til å få så mange venner, for vincentianere er jo så koselige. Jeg ser ikke helt det. Jeg synes vincentianere ser sure ut. Noe utilnærmelige og resginerte også. De sitter liksom bare der. På veikanten, i trappa, på verandaen, på et gjerde. De sitter der og ser tomt framfor seg. Selv barna i barnehagen sitter ofte bare på en stol og ser tomt framfor seg. Småe ettåringer som ser ut som om de ikke har noe å gjøre, eller noe ønske om noe å gjøre. Jeg er fra Norge. Jeg er vant til å høre om tidsklemme og stress. Jeg blir nervøs av folk som bare sitter der og ser alvorlige ut. I alle fall barn. Selv har jeg ei lite jente som skjeldent sitter rolig. Hun vil ut og utforske verden. Hun vil finne ut av ting. Vil ikke disse barna finne ut av noe? Eller har de blitt vant til at de ikke får lov? Her har de ikke den velferdsstaten vi har. Her er det ikke ca 50 uker permisjon med lønn når du har fått barn. Vel og merke hvis du har opparbeida deg retten til det. Hvordan de andre klarer seg forstår jeg ikke helt, og håper jeg slipper å finne ut av det. Jeg ser at mange barn er med foreldrene sin på jobb her. Spesielt i Kingstown ser jeg kvinner som har boder der de for eksempel selger matvarer, musikk eller smykker. Ofte har de småe barn på fanget, eller de sitter på en stol hvedsiden av dem. Jeg blir imponert over hvor rolige de er. De sitter ofte stille og gjør ingenting. Kanskje er det fordi de har lært av sine voksne rollemodeller at det er slikt man gjør; sitter stille og gjør ingenting.

Og det er i grunn ikke rart i denne varmen! Svetten renner hver gang man rører på seg. Jeg er så lei av å føle meg så stygg, og å lukte svette. Hvordan andre får til å se freshe ut her er meg helt ubegripelig. Enklere blir det ikke av at få bruker vogn, og det er vankselig å få med vogn på tur. Så hvis jeg og Ella skal noe sted må hun som regel bæres. I denne varmen blir det ekstra tungt.

Så jeg surmuler. Jeg har gitt opp. Jeg vil bare sitte hjemme og la dagene gå, og så pakke kofferten og dra hjem. Jeg bryr meg ikke lenger om å bli kjent med St Vincent, eller de som bor her. Det blir for dumt. Jeg prøver å endre måten jeg tenker på, men det er lettere sagt enn gjort.

Så, ting jeg liker med St Vincent:

- Navnet på bussen - Bigga Shuttle.

- Som husmor kan jeg glede meg over ypperlig klestørkevær, når det er sol og vind.

- Nabobarna. De er koselige og søte. Den lille gutten kunne vi adoptert sporenstreks.

- Generøsiteten som utvises på van’ene. Når man kommer med sekk, beibis og handleposer får man ofte hjelp av de som jobber på vanen, eller andre passasjerer. En gang hadde vi vært på en butikk og tenke at vi skulle prøve å ta van hjem. Vi venta ikke lenge før en van kom og stoppa. Vi sa Mespo og mannen nikka og åpna døra. Jeg så ned på ca 10 cm med ledig sete og tenkte at dette går aldri. Vi er to voksne mennesker og en beibi, og ca 5 handleposer. Men jaggu ble det plass til oss likevel gitt.

- Mange av vanene har også morsomme navn, og er fint dekorterte. Av de som kjører i rute mellom Kingstown og Mespo er det to jeg har lagt mest merke til; ”Saddam” og ”SlimShady”. Altså en van oppkaldt etter en diktator, og en oppkaldt etter en av verdens få hvite rappere. I et land der nesten ingen er hvite. Morsomt.

- Jeg er strålende fornøyd med at vi ikke har møtt noen slanger ennå. Det er slanger her på øya, men ingen store, farlige. De få vi har snakka om slanger med sier at slangene her er bare koselige, og at de rømmer unna så fort du kommer, så det er skjeldent å se noen. De dyrene vi ser, og hører, mest til er haner, høner, gresshopper, firfisler, hunder, katter og geiter. Det er ofte at vi blir vekt på natta av haner som galer, hunder som gjør eller katter som slåss, rett utenfor huset vårt. Men man blir vant til det, og vi legger liksom mindre og mindre merke til dem. Ella Leona synes dyra er spennende. Når vi er ute peker hun på de dyra hun ser og vil gjerne snakke om dem. Og når vi er inne, og hører haner som galer utenfor huset vårt peker hun mot et vindu og forsikrer seg om at mamma og pappa også har fått med seg at det er haner her altså.

- Ellers er det jo fin natur her. Det er jo det.

- Jeg synes det er så mange vakre mennesker her.

- Gresshoppesangen som kommer når mørket nærmer seg.

- At folka her ikke er redde for å synge høyt med til musikk som f eks spilles i butikker.

Jeg prøver å få lista lengere enn som så. Det blir den nok også. Og det aller beste med å bo på St Vincent er jo at jeg får være sammen med Ella Leona i et ekstra år. Det er jeg virkelig evig takknemlig for. Men ellers kunne jeg gjerne ha bytta ut en utsvetta singlett med gode venner når som helst.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar