(7. november 2005 fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte. Det er en slitsom og snikende sykdom som påvirker hele kroppen, fysisk som psykisk. Når medisinen er riktig dosert skal man fungere som normalt, så det er jaggu ikke bestandig så greit å vite om det er sykdommen som gjør ting vanskelig, eller om det bare er jeg som er puslete.)
Depresjonen ruller inn over meg. Kroppen blir helt lammet. Så tom, men likvel så tung. Jeg klarer ikke noe som helst.
Da jeg stod opp var alt greit. Jeg henta Ella, vi koste oss i den store senga på rommet hennes. Jeg var tøtt, men vi smilte sammen.
Nå, når jeg sitter ved frokostbordet blir alt annerledes. Nå gjør det vondt å puste. Haakon snakker til meg, men jeg klarer ikke å snakke tilbake. Alle musklene verker. Kjenner jeg at det gjør vondt i halsen også? Det skal ikke være slik, medisinen skal virke. Virker den bare ikke i dag, eller er det meg? Er det bare meg det er noe i veien med?
Jeg klarer å gå til den lille sofaen vår. Jeg ligger der og ser på at Ella leker. Hun ser på SingSang-kortene sine, småsynger og plasserer de forsiktig i esken sin. Jeg kunne ligget slik hele dagen. Haakon lager en brødskive til meg. Han setter den lille askjetten med skiva på magen min, og jeg ser på han. Han smiler bekymret og spør om han skal dele den opp i små biter. Jeg nikker. De små bitene klarer jeg å spise. Jeg kjenner godt hvilke muskler jeg må bruke for å mobilisere armene til å løfte brødbitene opp til munnen. De kraftløse dinosaurusarmene mine, som på en Tyranosaurus Rex. Alt han kan gjøre er å fekte litt med dem, på måfå.
Etter en stund presser jeg stemmen ut av kroppen. Jeg må spørre om jeg kan få legge meg. Det er så vondt å ligge slik på sofaen. Det krever så alt for mye energi å ikke ligge flatt. Jeg går sakte gjennom gangen og legger meg tungt i senga. Vifta står stille. Jeg trekker lakenet over meg. Det er så kaldt her.
Det er vanskelig å lukke øynene. Alt jeg ser er bilder fra situasjoner jeg skulle ønske aldri hadde funnet sted, eller minner om noe jeg ikke har tilgang på. Jeg flyter inn og ut av søvnen. Kroppen min dras ned i madrassen, som om den skal bli der for evig. Som om den har gitt opp. Jeg skulle gjerne ha grått, men tårene mine ble brukt opp en annen gang.
Små fottrinn nærmer seg. Ella ser på meg med et trøtt blikk. Hun vil fortelle at hun har tissa i gangen. Seinere forteller hun at Pappa har kokt smukken hennes, og at den nå er så varm at hun må riste den litt før hun kan ha den i munnen igjen. Hun ligger på magen min og koser seg.
Haakon stryker på armen min, og jeg gisper. Som om jeg kan puste for første gang på alt for lenge. Som om jeg har vært under vann, og kommer opp igjen. Jeg åpner øynene. Tårene renner nedover kinnene mine. Jeg klarer ikke å være her! Jeg føler meg så innelåst, så bortgjemt. I denne kroppen som ikke klarer å gjøre noe, i denne leiligheten, i gata utenfor. Jeg vil gå en lang tur, på asfalt der nysmelta snø sildrer rundt beina mine. Jeg vil bruke kroppen min til noe annet enn å bare være her. Til å bare se inn i den skogkledde åsen.
Jeg klarer ikke å ha denne kroppen! Skal ikke alt være greit nå, når medisinen fungerer? Har jeg satt et barn til verden som må leve med en så syk mor? Er det slik som folk sier, at jeg lar ting gå for mye inn på meg? Jeg føler meg hudløs. Forsvarsløs.
Jeg ser på hånda mi. Den ser gammel ut. Huden er skrukkete, rynkete, slitt. Kroppen min føles som tidenes eldste kropp. Som om den ikke kommer til å fungere stort mye lengere. Den klarer bare å ligge her, og nesten ikke puste en gang.
Jeg savner alt det jeg ikke kan få. Mange sier at tre måneder går så fort. Men jeg ser på klokka. Den er bare halv 11. Og jeg har jo ligget her i en evighet. Smerten er i hele kroppen. Jeg vil kjenne kald, frisk vårluft i ansiktet. Jeg vil høre at dere ler. Jeg vil se fargene som plutselig omgir oss, etter den mørke vinteren. Jeg vil kjenne klærne som ligger inntil huden, som holder kroppen min sammen. Jeg vil kjenne den store dyna vår over meg, og jeg vil sove i et kaldt, mørk og stille rom. Jeg vil dele alt dette med Ella, og med Haakon.
Jeg prøver å dele denne dagen med dem i stedet. Men jeg klarer ikke å løpe fra den vonde klumpen i magen. Jeg klarer jo knapt å reise meg. Ella gråter, og gnir seg i øynene. Kanskje kjenner hun også trøttheten min.
Men så smiler hun, og pynter seg med Pappas t-skjorte. ”Fin, fin”, sier hun, før hun legger den over hodet, og leker borte-tittei.
Haakon lager deilige bananpannekaker. Vi koser oss. Jeg puster tungt, og må gå og finne senga mi igjen.
Jeg prøver å ikke være utakknemlig. Jeg vil ikke være en dårlig mor, en dårlig kone, som ikke er glad for jenta mi, eller mannen min. Men jeg er ikke sterk. Jeg trenger litt bråk rundt meg for å holde fokus utenfor meg selv. Haakon jobber så mye, og så godt han bare kan. Det er jo derfor vi er her. Og Ella leker seg stort sett godt her.
Bare jeg ligger urørlig i senga. Så alt for langt unna så alt for mye.
Litt lettere blir det også når ordene ikke bare er stengt inne i meg lenger.
(Da jeg kom hjem fra St Vincent, i august 2009, fikk legen min konstantert at jeg hadde for høyt stoffskiftet - jeg hadde trolig vært feilmedisinert en stund, til tross for at jeg gikk til lege og tok flere prøver på St Vincent)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar