"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 19. november 2015

Takknemlighet.

Jeg satt en gang i et møterom i Belfast. Hos et politisk parti. Det var kveld, det var mørkt ute, det var få i rommet. Gitteret som dekker vinduet og døra som vender ut mot gata når ingen er på kontoret var halvveis trukket ned. Vi var midt i en diskusjon.

Så gikk det i ytterdøra. Alle i rommet frøs. Det ble helt stille, vi stirret på hverandre og det var enkelt å se i ansiktene til de andre at de tenkte akkurat det samme som meg: "Nå skal vi dø. Akkurat nå skjer det". De andre i rommet var ikke i tvil. De satt som lammet på stolene sine. Jeg har aldri før hørt en så total stillhet. Vi ventet ikke på noen. Alle de vi visste at skulle komme til møtet var allerede der. Vi satt i en gate der mord var blitt utført før. Like ved en bro satt vi, og på den andre siden bodde "de andre". Bare naken angst var igjen. Vi satt bare noen få skritt innenfor ytterdøra. Vi ville ikke rekke å stoppe det. Ingen beredskapsplan kunne redd oss nå. For nå skulle vi dø.

Men så så vi hvem det var. Det var en av oss. En vi ikke trodde kunne komme til møtet, men som kom læll. Vi pustet igjen. Og lo, av glede, lettelse og takknemlighet. Det tok mange minutter før vi kunne fortsette samtalen vi hadde vært i. Vi ristet på hodet, blunket hardt med øynene, lot skuldrene sakte senke seg. Vi skulle ikke dø nå likevel.

Ti år etterpå ligger jeg i senga til min lille sønn. Jeg kjenner den lille, varme kroppen falle til ro og finne søvnen der like ved siden av meg. Han legger kinnet sitt mot panna mi. Han puster helt rolig. I armkroken sin har han et nytt kosedyr. Han er nybada, lukter ren og sunn.

Rommet til de to minste ligger vegg-i-vegg med gangen. Gangen vi deler med fem andre leiligheter. Og der jeg ligger, varm og trygg, hører jeg skritt i gangen. Jeg hører stemmer. Jeg kan regne med at lydene jeg hører i gangen er fra mennesker som ikke vil meg noe vondt. Jeg kan regne med at lydene er fra mennesker som ikke en gang ofrer meg en tanke. De har nok med seg selv, nok med sine liv. Det er ingenting å frykte. Og tankene mine går til møterommet i Belfast.

Tankene mine går til den stille, altoppslukende angsten jeg så i øynene til de jeg da satt i samme rom som. Til de som aldri har opplevd annet enn konflikt, ulmende krig. Til de som ikke bare kan lukke øynene og anta at lydene utenfor huset kommer fra folk som ikke vil de noe vondt. Tankene mine går til gutten jeg møtte, som mista mora si en kveld hun skulle gå ut med søpla. Hun ble skutt i hodet, i sin egen bakgård. Tankene mine går til den unge mannen som fortalte meg om den dagen faren hans ble skutt og drept av maskerte menn som marsjerte inn i huset deres, midt under søndagsmiddagen. Med hele familien sin rundt seg ble han drept. Han var menneskerettighetsadvokat. De som drepte han gikk rett inn i huset, og så rett ut igjen, og har aldri blitt funnet eller straffet på noe vis. Tankene mine går til det lille, slitte huset som var preget av så mange husransakelser, og øynene til barna som nå var blitt voksne, men som likevel følte seg så små, så små når de fortalte om nettene hvor huset var fullt av politi som skulle arrestere faren deres, fordi han var medlem av et politisk parti. Tanken mine går til de som lever i langt mer intense konflikter enn den som nå bare ulmer i Belfast. Til de som lever med den nakne, altoppslukende angsten hver dag, med god grunn.

Jeg hører at han puster, rolig og trygt, der helt inntil meg. Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at jeg helt tilfeldigvis ble født i Norge, og for at mine forfedre har kjempet fram en velfungerende velferdsstat i Norge, som legger grunnlaget for et sterkt demokrati og trygghet. Jeg unner alle mine medmennesker denne tryggheten. Det å kunne ligge i en seng ved siden av sitt barn og vite at barnet skal kunne sove trygt gjennom natten. Det er ingen selvfølge og det kommer ikke av seg selv. Vi har en god mulighet til å kunne gi våre statsborgere denne tryggheten, alle våre statsborgere, også de som ikke ennå har blitt det. Vi kan bygge på den velferdsstaten vi har, og utforme og videreføre systemer som skal sikre alle et verdig liv. Vi kan møte våre medmennesker med den antagelsen om at de vil oss vel. Den reelle angsten som man flykter fra når man rømmer fra en krig kan vi beskytte hverandre mot. Vi kan beskytte de som må flykte fra sine krigsherjede land. Og vi kan forebygge krig og konflikt i eget land, ved å aktivt jobbe for god integrering av nye statsborgere, ved å sikre arbeidsplasser, bolig og betydningsfull aktivitet til våre borgere.

Det krever at vi bidrar til å vedlikeholde og videreutvikle velferdsstaten vår. Og det krever at vi møter alle våre medmennesker med et ønske om å ville dem vel. Som stat kan vi sikre alle like muligheter. Som enkeltpersoner kan vi, i det minste,  sikre alle et varmt smil og et hyggelig "hei". Det kan vi saktens meg klare.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar