"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 1. juni 2015

Hjemme med friskt barn.

Han er småvarm og sur, hoster og er utilpass. Ikke i form til å gå ut av huset. Han vil aller mest bare sitte på fanget, være i nærheten. Jeg kan ikke gå på jobb, jeg må være hjemme for å passe på han. Kolleger får beskjed. De i barnehagen hans får beskjed. De på avdelinga til storesøstra får også beskjed. For hun er hjemme hun også. Jeg har spurt henne om hva hun aller helst vil. Hun vil være sammen med oss.

Så vi spiser frokost, i pysjen. De bytter på å sitte i fanget mitt. De snakker og ler. Eldstesøstra har gått på skolen og pappa'n på jobben. Det er bare oss tre som er hjemme. Vi har god tid til frokost da. Vi har ingen planer for dagen, annet enn å slappe av sammen og å leke. Om fem timer skal vi få oss litt luft når vi henter skolejenta. Hun kunne gått hjem selv, men det er i grunn en grei unnskyldning for å komme seg litt ut.

Vi snakker om alt mulig. De sitter ikke stille og lurer på hva de skal gjøre, eller hva de skal si. Han er ekstra hektisk. 2-åringer slenger seg som kjent ikke ned på sofaen, med et pledd, en bok og en kopp varm te når de er syke. Neida, han spretter rundt og holder et høyt tempo. Det er mye rastløs og vond energi som må ut. Jeg blir svett.

Når det blir ledig på fanget smyger hun seg opp til meg. Vi ser på den løse tanna hennes. Den er så løs, så løs. Jeg får lov til å kjenne på den, helt forsiktig. Jeg sier at jeg lurer sånn på når den skal dette ut, for den er jo så løs. Hun plukker opp kluten som ligger på bordet foran henne, tørker seg litt rundt munnen og legger så kluten på bordet igjen. Plutselig blir hun helt stille, før hun roper:"Der, Mamma, se, der!". Og der ligger den, den lille tanna. Rett ved siden av kluten. Som jeg fikk oppleve at hun mista.

Etter frokosten leker de. De leker i dukkekroken og på rommene sine. Han løper etter henne og vil være med, og vil se på hva hun gjør og vil ha henne med i sin lek og vil helst gjøre alt selv. Han er så sur. Hun prøver å være tålmodig. Men han er en prøvelse. Jeg tenker at hun kanskje ville hatt en bedre dag i barnehage, der hun kunne leke sammen med vennene sine. Men så hører jeg at de ler sammen, og at hun sier: "Å, du e så søt". Og så ser jeg hvordan de leker sammen, og ser at tid sammen med søsken også er viktig.

Men så gråter han igjen. Og jeg skulle ha hengt opp klær, og tatt den lille oppvasken som fortsatt står på¨kjøkkenbenken, og aller helst bare vært med i leken. Jeg setter meg ned sammen med han. Vi ser litt i en bok. Han legger kinnet sitt inntil mitt og snakker om det han ser på bildene. Så vrir han på seg, finner ikke ro. Han begynner å bli sliten. Jeg tenker at det skal bli godt når han legger seg. Når all denne urolige energien blir tatt ut av stua, for en stund.

Han sovner raskt når jeg legger han i vogna ute på verandaen. Hun ser på meg med store øyne: " Sover han nå? Skal vi leke butikk?". Jeg sier at jeg må bare rydde litt først. Så jeg går til kjøkkenet. Hun fortsetter med leken sin. Det er dukker og kjøkkenting og barbier. Hun snakker lavt for seg selv og ordner opp i lekene sine. Jeg henger opp klær. Jeg tenker at jeg skulle jo ha satt på litt musikk. Jeg burde spilt mer Beatles for barna mine, mer Rolling Stones, Santana og andre som har vært viktige i musikkhistorien. Men rommet ligger stille rundt oss. Helt stille. Jeg kan høre klokka i gangen tikke. Jeg kan høre kjøleskapet suse svakt. Jeg kan høre den fine stemmen hennes snakke lavt der på den andre siden av stua. Hun nyter også stillheten. Helt stille. Det er sjelden kost for en som er vant til barnehagedager og to søsken å forholde seg til. En liten og søt å ta hensyn til, og ei stor og flink å se opp til. Det er ikke så ofte at det er slike lommer av tid og stillhet til bare henne. Jeg nyter å henge opp klærne i denne stillheten.

Han våkner igjen etter en stund. Det er full fart. Mat, kliss, rot, mas, krangling. Når vi henter storesøstra løper de igjennom det fuktige gresset. Krøllene hennes danser. Hun smiler til søstra, som ser at hun har mista tanna si og gir henne en lang klem. Vi går hjem sammen. Vi lager mat, vi leker. De strør leker utover alt. Jeg kunne tenke meg et ryddig hus. Hvis hun hadde vært i barnehagen i dag ville jeg kunne rydda mens han sov. Men jeg ville jo ikke gjort det. Jeg ville bare sittet stille på sofaen og latt minuttene gå. Så blir det uenigheter. Den ene vil ikke gjøre det den andre vil. Hun gråter, og vil så gjerne leke med søstra, som ikke vil leke med noen akkurat nå. Jeg tenker at kanskje skulle hun ha vært i barnehagen i dag for å fått lekt med noen, kanskje ble det for ensomt. Men så tenker jeg på stillheten, og den glade stemmen hennes fra dukkekroken.

Så finner de ut av det igjen. De lager iskrem av leire. De ligger ved siden av hverandre i sofaen og ser på barne-TV, de koser seg med kveldsmat. De legger seg og er fornøyd med dagen. På kommoden ved senga hennes står et vannglass, med ei lita tann i.

En dag hjemme med et sykt barn, og et friskt. Det ble en god dag, for oss alle. Jeg er glad for at hun vil være hjemme. Jeg vet at hun koser seg i barnehagen også, men jeg vil jo heller være sammen med henne enn å ikke være det. Jeg må være hjemme med sykt barn i morgen også. En 48-timersregel er ikke til for å brytes. Jeg spør henne om hun vil i barnehagen litt eller om hun vil være hjemme. Hun tenker litt på det, men ikke lenge. Så da blir vi hjemme i morgen også, alle tre.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar