Modærn

Jentene mine og jeg skal ut. Vi må handle, og lufte oss litt. Mini er godt plassert i vogna si i gangen nederst i den lille blokka vår. Hun sparker i vognposen, vrir seg og sier klart ifra at hun ikke er enig i at hun skal vente der til vi andre er klare. Eldstejenta mi sitter på rommet sitt og tegner, tror jeg. Etter en stund forstår jeg at hun skriver handleliste. Og da kan man jo ikke være rask da, da må man jo bli ferdig først. Jeg løper opp og ned den lille trappa - passer på at vi får med oss alt vi skal ha med, og sørger for at mini ikke vrir seg helt ut av vogna. Hektisk prøver jeg å få eldstejenta mi til å forte seg. Men hun er lik sin mor, hun trenger tid. Jeg babler i vei og ber henne nok en gang forte seg; "kan du ikke høre at lillesøstra di gråter? Vi må forte oss ned til henne". Jeg hører meg selv, og stopper opp, prøver å puste litt lengere ned mot magen, og slutter å snakke.

Jenta mi finner sakte, men sikkert klær, men når jeg tror vi er klare til å gå ut så sier hun at hun må jo ha jakke også. Sola skinner ute, og jeg håper at det er varmt og godt, så sammen finner vi en tynn hettejakke i skapet hennes. Og hun mister med ett det litt strenge draget hun har hatt over ansiktet. Ja, den lilla hettejakka, den er jo så fin! Den passer jo perfekt til kjolen hun har på, for vi kjøpte dem jo samtidig! Hun tar den på, og går bort til speilet i gangen. Glidelåsen blir trukket opp, og hun ser på seg selv. "Her er en modærn, Mamma", sier hun stolt, og stryker de små hendene sine over jakkestoffet. Hun vrir på seg som en modell, og er tydelig stolt av de fine klærne sine. Vi kommer oss ut, alle tre er godt fornøyde, og vi setter kursen mot lekeplassen.

Etter en stund befinner vi oss på lekeplassen. Mini sover, og de to eldste av oss lager sandkaker i sandkassa. Jeg har dristet meg til å ta på meg strømpebukse, med shorts utenpå - noe jeg som regel synes ser kult ut på andre, men som jeg er usikker på hvordan det egentlig tar seg ut på meg. I bunn og grunn er det mest fordi shortsen er en av de få plaggene som passer til den postgravide magen min, som jeg ikke akkurat har fått trimma stram og fin igjen. Jeg har i hui og hast tatt på meg klær som jeg synes ser ok ut sammen, men kjenner likevel en liten spire av tvil i magen.

Eldstejenta mi ser på meg, og stryker hånda si nedover den ene armen på jakka si. Hun ser nedover jakka, kjolen og strømpebuksa si før hun igjen ser på meg, nå med et kritisk og skuffet blikk. Hun tenker seg om; "Den er ikke modærn hele tiden, Mamma. Den er jo modærn, men av og til er den feil." Vi ser på hverandre. Og så fortsetter vi å lage sandkaker. For sjokoladekake går i alle fall aldri av moten.