"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 11. april 2011

14. Juli 2009 - Et farvel til St Vincent.

Jeg prøver å puste langt ned i magen. Men det stopper liksom. Alt for langt opp. Jeg ser ut av vinduet. Alt jeg ser er stolpen som holder hustaket vårt oppe, deler av taket og veggen på huset vedsidenav, og litt av den skogkledde åsen. Gardinen rører sakte på seg. Jeg hører barn som leker ute, og noen biler som kjører forbi. Det er sommerferie nå, og skolene er stengt. Stillheten har lagt seg over Mespo, som et slør. Et slør som gjør alt litt mindre tydelig. Slik den har lagt seg inne i meg. Når jeg ser tilbake på tiden vi har bodd her er det skuffende få episoder som stikker seg fram. Jeg husker ikke så mye som jeg ønsker, ikke en gang av alle de søte, koselige, morsomme tingene som Ella Leona har gjort. Jeg har ikke en gang klart å se henne slik jeg har ønsket. Jeg får en ekkel smak i munnen, og pusten når ennå ikke lengere ned.

For det er så stille her. Og det er så alt for lite å gjøre. I det siste har det blitt enklere å dratt ut på tur da. Ella har blitt større, så hun tåler mer, av opplevelser og av rutineforandringer. Og vi har da vært flinke til å dra ned til byen, og den botaniske hagen, og stranda, synes jeg. Men stort flere steder er det ikke å dra. Og snart har vi vært her i et helt år.

Kan jeg huske hvordan livet vårt i Norge var da? Når jeg legger meg i senga, og får sove, så kjenner jeg følelsen av å ta på meg varme uteklær, for så å gå ut i vinterkvelden. Det blå lyset som kommer svevende inn over byen, og nesten tar pusten fra meg. Jeg husker sløve timer hos venninner, med latter og behagelige stemmer. Jeg husker leiligheten vår, som jeg føler meg hjemme i. Som jeg lengter etter den følelse. Å føle meg hjemme.

Skal jeg være helt ærlig mot meg selv, kan jeg si mye fint om St Vincent. Foruten Jaquan, som selvfølgelig slår alt og alle, er min favoritt vanene. Når vi står på bussholdeplassen i Mespo og venter på en van, er jeg bestandig spent på hvordan dette skal gå. Jeg har som regel med meg Ella, en sekk og en liten vogn. I det siste har jeg vært så påtrengende at jeg har tatt med den store vogna også. Den kan legges sammen, men tar likevel en god del plass. Men når konduktøren ser at jeg står der og svetter, er han aldri sur. Han tar bestandig tak i vogna og hjelper meg, med den største selvfølgelighet.

For ca en uke siden skulle Ella Leona og jeg ned til byen for å få ordna med nye briller til meg, og jeg trengte å ha med meg den store vogna vår. Jeg pressa den sammen, og konduktøren bare smilte til meg. Han tok tak i den og løfta den inn i forsetet, slik at den stod mellom sjåføren og en passasjer. Seinere, da det begynte å bli litt fullere på vanen, løfta han vogna ut, og plasserte den i fanget på den tidligere nevnte passasjeren. Flere av oss lo litt. Jeg ble så flau, og skulle gjerne ønske at jeg var mindre synlig. Men hvem andre enn den hvite dame finner på å ta med seg en diger vogn på van da? Men ingen så surt på meg. Ingen fikk meg til å føle at dette var upassende. Dørene på vanen ble smelt igjen og den suste videre nedover mot byen. Jeg så utover ryggene på menneskene rundt meg, og følte meg takknemlig, og inkludert.

På van sitter vi trangt. Men ikke ubehagelig trangt. Man har alltid plass. Kroppene våre er satt tett inntil hverandre, og konduktøren har plassert oss slik at alle har det mest mulig behagelig. Vi som reiser med barn får ofte sitte langt fram. De tynne må smyge seg lengst bak. Det er aldri noen sure miner når vi stopper for å sette av noen. Selv om de sitter helt innerst, og flere av medpassasjerene må ut for å slippe de fram. Eller om vi har kjørt en liten omvei, for som regel å slippe av ei gammal dame som har vært i byen på en aldri så liten shoppingtur, og har flere poser, og gjerne litt fisk med seg. Konduktøren har mest trolig da vært på fiskemarkedet, som ligger strategisk plassert rett ved ”bussterminalen”, og hjulpet henne med å bære fisken til vanen. Han har plassert den i en plastikkbeholder under et sete, og passa på at dama har kommet seg trygt på plass i vanen. Nå kjører de altså en liten omvei for å få henne helt hjem, og konduktøren løper mellom vanen og huset hennes med varene. De første gangene dette skjedde ble jeg litt stressa, og tenkte; ”nei, skal ikke denne vanen til Mespo læll? Jeg er da så sikker på at det stod Mespo på den”. Men nå sitter jeg bare like stille og rolig som de andre. Det gjør som regel Ella Leona også nå. Hun lener seg tilbake i fanget mitt, synger litt, lager godlyder, og ser på menneskene rundt oss. Eller ut av vinduet. Av og til ser jeg henne i speilet forran i vanen. Jeg ser den lille hvite jenta, omringet av alle disse store, mørke menneskene. Og jeg kan ikke annet enn å kjenne et lite stikk i magen, og tenke; ”hå, så kult!”.

En gang satt vi tilfeldigvis på van sammen med Shelby, den andre hvite dama som bor i Mespo. Hun skulle av før oss. Og da hun gikk av slo tanken meg; ”vi er de eneste hvite her”. Men jeg følte meg ikke som en minoritet. Det føltes helt greit at vi var der. Ingen så surt på oss, eller prøve å sette seg unna oss. Og når jeg så meg rundt var vi da også en del av majoriteten, i alle fall hvis man så etter kjønn. Vi var til sammen 15 damer, mot 4 menn. 2 av de jobbet på vanen. Det kan forresten høres ut som mange mennesker i en liten minbuss, men da hadde vi godt med plass. Sitter man på van må man dele av sin personlige sfære. Hvor kjedelig vil det ikke bli å komme tilbake til de upersonlige bussene i Trondheim, der alle sitter lengst mulig unna hverandre, og ingen musikk dunker igjennom kroppen din, og sjåføren begynner å kjøre lenge før man har fått sikra barnevogna en gang? Nei, takke meg til litt Vincy-stil.

Men ikke på alt. Ikke på barneoppdragelse for eksempel. Som jeg gleder meg til å være sammen med andre foreldre igjen, foreldre som faktisk vil være sammen med sine barn, som vil leke med dem, og som ikke bare ser på dem som tilfeldige påheng her i livet, men som verdifulle, hele mennesker! De finnes helt sikkert her på St Vincent også, men jeg har dessverre ikke møtt de.

Da vi først flytta til Mespo prøvde jeg å være ute å snakke med folk som gikk forbi oss på gata, jeg stod alltid litt unødvendig lenge ved kassa i butikken, som får å åpne for muligheten for en samtale. Ella Leona og jeg gikk til med med til den lokale barnehagen flere ganger. Men jeg fikk ikke napp. Og i barnhagen ble jeg lei av å se barn bli slått. Jeg har hilst på et par damer her som jeg tenker at jeg så gjerne skulle vært naboen til, og at hvis jeg hadde vært det, så hadde dette året vært så anderledes. Og jeg er umåtelig skuffa over at jeg ikke har blitt ordentlig kjent med noen andre enn Jaqaun her. Jeg har hele tiden vært så på utsiden av samfunnet. Litt trøst er det i at Shelby her en dag fortalte at ingen av de damene som reiser gjennom det amerikanske fredskorpset heller har fått noe kvinnelige venner her. Hun sier at det virker som om damene her ikke vil ha kontakt med oss hvite. Mennene glir raskt inn i samfunnet, men damene sliter mer, sier hun. Så da er det altså ikke bare meg.

Og som jeg gleder meg til å ha mer enn en liten leilighet, og en svett, sliten mor å tilby Ella. Lekeplasser, skogholt, gangstier, fjell, hager, og ikke minst, venner og familie. Jeg blir bare kvalm når jeg tenker på det. Tenk hvor mye spennende Ella og jeg kunne gjort hvis vi hadde hatt dette friåret i Norge! Det kjennes så urettferdig. For når vi kommer hjem, og har alle disse mulighetene, så må vi jo tilbringe store deler av dagene i hver vår barnehage.

Likevel, så gleder jeg meg ubeskrivelig mye til å komme hjem. I det flyet vår lander på Gatwick, 26. juli, er jeg hjemme. Jeg kan lene meg tilbake i flysete, og puste igjen. Jeg kan være meg selv igjen. Allerede på Heathrow står ei god venninne av meg å venter på oss. Allerede ved gaten vil jeg kunne gå ombord i neste fly, uten at noen egentlig legger merke til meg. Jeg vil kunne forstå hva de fleste rundt meg sier. Og klærne mine kommer ikke til å være gjennomsvette. Håret mitt trenger ikke lengere å være oppsatt i en strikk. Jeg vil være hjemme.

St. Vincent er fint. St Vincent er på mange måter et godt land. Men det er ikke hjemme. Det er så langt, langt derifra. Og selv om det er mye jeg er glad for at jeg fikk oppleve her, og mange ting jeg er glad for at jeg fikk se, så er jeg redd det sterkeste minnet herifra er en stille, altoppslukende ensomhet.

Heldigvis brutt opp av deilige minner som jeg deler med Ella Leona, Haakon og Jaquan. To av de får jeg heldgvis fortsette å lage gode minner sammen med. Den siste må jeg la være igjen her.

Musikk høres stort sett over alt på St Vincent. Jeg legger ikke bestandig merke til det. Det blir ofte bare bakgrunnslyd. Men noen sanger har jeg fått med meg, og mange vil jeg for alltid forbinne med denne frodige øya. Og den strofen som har satt seg mest i meg?

”It’s so hard for me to breathe.”

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar