16. November 2008 - Bam Bam Biam, Bam Bam Biam.

Jaquan (3) synger mens han løper nedover gata. Ella Leona ser ham og hyler til. Så løper hun ham i møte, med den ene armen strukket ut mot sin lille venn. Det er visst noe hun skal vise ham. Kanskje en stein. Kanksje litt grus. I alle fall stopper han ved henne og ser nysgjerrig på det hun har i hånda. Så ler de begge to, og løper videre. Nå i samme retning.

I dag er det ekstra gøy å være ute. Det har nemlig regna kraftig i natt, og vannet har tatt med seg spennende ting ned gata vår. Det ligger hauger her og der, med blader, pinner, appelsiner, og sannelig finner vi et hjul som er festa på en pinne også. Kanskje det har falt av en trillebår. Det skaper stor begeistring.

Jeg ser på de to barna som leker og tenker på hvor tilpasningsdyktig man kan være. Hvor fort ting kan bli hverdagslig. Etter fire måneder på St Vincent har jeg begynt å venne meg til å bo her. Jeg gjør ting nå som jeg ikke tenkte at jeg kunne gjøre før. Som f eks å være så mye ute. Jeg har lært at sola ikke er så farlig, og at det er mer å gjøre her på den lille veien vår enn det jeg hadde trodd.

Etter en stund kommer Yazeem (6) også. Da er de samla, hele gjengen. Onkelen, onkelbarnet og den lille hvite jenta har blitt bestiser. De leker så godt sammen. Jeg kan trekke meg litt tilbake og smile. Favorittene nå er sand og vann, og å løpe rundt og rope så høyt man kan.

De første ukene i Mespo var jeg så frustert. Jeg så ut på den lille veien foran huset vårt, og de små områdene rundt huset, og tenkte; ”Hvordan skal vel dette gå? Hva skal vi gjøre all denne tiden?”. Det hender jeg tenker det nå også, men så banker det på døra. Hamrende, og det gir seg ikke før jeg åpner den. Da står de der, med store mørke øyne og spør; ”can Ella come out and play?”. Og bak meg står ei lita jente med skolisser i knyttnevene. De små lilla skoene hennes dingler forran magen og det er lite tvil om hva hun har lyst til.

Så vi går ut. Vi leker. Vi ler. Vi søler med vann, lager sandkaker, og triller appelsin. Fotballen som Ella fikk i 1-års-gave er helt utslitt nå, og ligger i oppkjørselen, bare fordi jeg ikke har fått meg til å kaste den. Av og til prøver vi å spille med den, men sukker og gir opp. Den har ikke luft i seg lenger, så den triller så dårlig.

Av og til kjeder vi oss. For tross alt er det begrensa hva vi kan gjøre her i Mespo. Og vi tilbringer mye tid her. Men av og til drar vi på turer sammen med Haakon. Og den siste gangen Ella og jeg dro til Kingstown hadde vi det riktig så koselig. Og aller mest er jeg så glad for at jeg får dette ekstra året sammen med Ella. Selv om det nok skal bli godt å komme tilbake til norske tanker om barn og barndom, så frister ikke barnehagehverdagen så mye ennå.

Bortsett fra Yazeem og Jaquan har jeg ikke fått noen venner her. Jeg har snakka litt med mamma’n deres (dvs bestemora til Jaquan, mamma’n til Yazeem), og et par andre damer som bor i gata vår. Av og til bare hei, av og til ordentlige samtaler som får meg til å sveve lenge. En dag sa hun til og med at jeg er ei god mor. Gjett om det redda dagen! Og selv om jeg savner vennene mine, og familien min, så har jeg blitt mer vant til å være uten de nå. Heldigvis har jeg internett, og kan holde kontakten, men å dele bilder på facebook er ikke det samme som å sitte i samme sofa og høre hverandres latter. Noen dager verker hele kroppen min av lengsel etter disse menneskene som betyr så mye for meg, men stadig oftere overdøver latteren til ”mine” tre barn dette savnet.

En annen herlig ting med gutta våre er at for dem er vi blitt en naturlig del av deres hverdag. Jeg tror ikke Jaquan noen gang har tenkt over det at vi har en annen hudfarge enn han. Yazeem har nok det. Han har løfta på t-skjorta til Ella, som for å se etter om hun er like hvit på magen også. Og han synes det er gøy å få kjenne på håret hennes. Men stort sett løper de rundt om hverandre og er venner. Ikke hvite og svarte venner, men venner. Det er så behagelig.

For mange andre er hudfargen vår alt de ser. Når vi går til butikken roper ofte folk etter oss; ”whitie, hey, whitie!”. Jeg snur meg ikke lenger etter dem for å smile, for å vise at jeg er grei altså. Jeg ser bare rett fram, og tenker at hvis de har noe de vil si meg så får de tenke ut en bedre måte å komme i kontakt med meg på.

Det er merkelig, og uvant, å være så synlig. Alle legger merke til deg, men ingen kjenner deg. Derfor er det godt å gå rundt hjørnet på det falleferdige huset og høre stemmen til Jaquan rope; ”baby back, baby back”, og så se han komme løpene imot oss. For her hjemme er vi bare sammen.