"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 11. april 2011

14. August 2009 - Aldri så lite propaganda. Vincy style.

Regnet slår mot ruta mi. Men jeg hører det knapt. Det trommer ikke slik det gjorde for noen uker siden. Øredøvende, slik at jeg ikke fikk sove. Slik at jeg ikke klarte å tenke på noe annet enn det jeg ikke ville tenke på. Tankene kom ikke sigende, men med mer kraft. Som slag heller. Som klorte seg fast. Som spredde seg som en fysisk smerte i hele kroppen. Skulle jeg ligge våken, eller skulle jeg prøve å sove? Jeg ville bare få mareritt uansett.

Haakon og jeg satt i den lille sofaen vår. Han hadde vært på et møte. Det var lørdag kveld. Vi lo av Graham Norton.

Så banket det på vinduet vårt. Vi så skyggen til en av naboene våre, Eli. Haakon åpna døra. Alt jeg hørte var den spake stemmen hans som sa; ”my girlfriend”, før de to mennene løp bortover veranden. Angsten satte seg med en gang i brystet mitt. Det kjentes vondt ut å puste. Jeg gikk forsiktig ut på verandaen etter dem. Alt var så stille. Bare regnet dryppet sakte ned fra himmelen.

Så kom Haakon løpende forbi meg. I forbifarten sa han at nabodama vår, som vi seinere fant ut at heter Hazel, var veldig syk. ”hun får ikke puste”. Han fikk på seg skoene før han spurta ned mot helsesenteret som lå like ved. Jeg så kroppen hans forsvinne bak en bygning. Natta ble plutelig enda mørkere.

Jeg ble gående rundt meg selv. Jeg kjente at jeg la merke til hvor mobilen hans lå, hvor min lå, hvor nøklene våre lå. I tilfelle vi ville trenge dem.

Jeg våget meg ut på verandaen. Eli begynte å rope på hjelp. De fortvilte ropene hans sitter fortsatt fast i kroppen min. Hazel begynte også å rope. Hyle. Som om hun hadde uutholdelige smerter. Som om hun ikke trodde de ville gå over.

Ropene om hjelp ble stadig mer desperate. I et øyeblikk føltes det som om beina mine var frosset fast i den varme verandaen. Skulle jeg gå inn? De trengte hjelp, men hva kunne vel jeg gjøre? Jeg måtte holde et øye på Ella Leona også. Hun sov riktig nok, men brukte å våkne en gang i den tiden.

Og ville jeg klare å leve med å se denne dama dø, uten at jeg kunne hjelpe?

Stadig flere mennesker samlet seg forran huset vårt. De fleste bare stod der og så på. Kanskje følte de seg like lammet som meg. Eli løp fram og tilbake mellom vinduet og kjæresten. Han var selvfølgelig enda reddere enn meg.

Hvor ble det av Haakon? Hadde han ikke vært borte i en evighet nå?

Endelig så jeg i alle fall en mann som kom løpende fra politistasjonen. Det så ikke ut til at beina hans var nære bakken. Det var mannen som bor under oss. I et glimt for tanken gjennom hodet mitt; ”det er europeerne som handler”. Han som jeg nå så løpe kommer opprinnelig fra Bequia, en av de vakre grenadinene. Men han har bodd i England i mange år. Og nå var han altså en av to menn som løp gjennom det stille regnet, og prøvde å få tak i hjelp. Kanskje fordi han hadde bodd lenge nok i et land der det er noe vits i å løpe etter hjelp? Kanksje fordi han hadde blitt vant til at hvis du trenger medisinsk behandling, så står det folk klare til å hjelpe deg?

Nå kunne jeg endelig gå bort til vinduet til naboene våre og rope; ” Eli, help is comming!”. Den ene politimannen etter den andre dukket opp, de fulgte etter naboen vår. De løp rundt huset, mot døra vår, jeg løp ut døra og ned trappa for å møe dem. Da kom endelig Haakon tilbake også. I ettertid sa han at han husket noen som ropte; ”this way, follow me”. Det var meg.

I noen hektiske minutter fikk Haakon og jeg utveksla litt informasjon. Sykepleieren på helsesenteret hadde ikke vært interessert i å helpe Hazel, men han skulle ta henne med ned dit uansett. Jeg sa at jeg kunne prøve å få tak i Mamma’n til Jaquan, som til vanlig studerer medisin på Cuba, men som nå var hjemme på besøk. Og hva med dattera til husvertene våre, hun er jo lege?

To politimenn kom til syne i verandadøra. De bar Hazel etter føttene. Hun ropte ennå. En siste politimann holdt henne i en arm, mens Eli hadde godt tak i den andre. De bar henne forbi meg. Blikkene våre møttes, og ansiktsuttrykket hennes ble svidd fast i hukommelsen min. Jeg prøvde å si at vi skulle hjelpe henne. Men det så ikke ut som om hun trodde det var mulig.

De fire mennene bar henne ut, og jeg fulgte dem ned trappa. På vei opp den lille gata oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta på meg sko. Da jeg banket på døra til huset til Jaquan og Yazeem visste jeg ikke hva jeg skulle si. Jeg så det var lys på inne. Jeg måtte banke to ganger før mora til Yazeem åpna døra. Det føltes som en evighet. Jeg rakk å høre de fortvilte ropene til Eli mange ganger. De slo mot innsiden av tankene mine.

Da mora til Yazeem endelig åpna døra ramlet ordene ut av meg. Hun forstod med en gang at det var noe alvorlig, og gjorde så godt hun kunne for å forstå. Dattera var dessverre ikke hjemme. Jeg kjente gråten presse seg på. Hva skulle vi nå gjøre? Men hun lot meg ikke være alene. Hun ba meg forklare igjen hva som hadde skjedd, og ble med ned til huset vårt for å snakke med de andre som bodde i bygningen vår. Hun stod der en stund sammen med oss. Hun støk meg på armen, og ga meg klemmer. Så gikk hun rolig ned til helsesenteret for å se hva som skjedde, og om hun kunne gjøre noe.

Da Haakon ringte en stund seinere var stemmen hans rolig. Jeg trakk pusten og regna med at han skulle si at alt var over nå. At hun var død. Men så hørte jeg henne rope i bakgrunnen.

Hun hadde fått et slags anfall. Hva det var vet vi ennå ikke. Hun hadde vært så stiv og rar i den venstre armen sin tidligere på kvelden, og så plutselig falt på gulvet, begynt å riste, og hadde hatt problemer med å puste.

På helsesenteret måtte Eli og Haakon argumentere sterkt for at hun skulle få dra til sykehuset i Kingstown. Sykepleieren mente det ville være bortkastet tid, og at det var for slitsomt, liksom. For da måtte de jo ringe til en lege, som skulle få info over telefon, og så måtte han bestemme om hun var syk nok for sykehus, og så måtte de ringe til ambulansen, og så måtte den hente en sykepleier, og så kunne den jo komme da.

Det tok to timer før ambulansen kom, og hun kunne fraktes til sykehus. I den var en benk, og en oxygentank. Da Haakon og Eli kom til sykehuset ble de kjefta på av sykepleierne, fordi de ikke hadde hilsa pent. De måtte igjen krangle seg til at hun skulle få være på sykehuset over natta. Da var klokka rundt 2, og den ene sykepleieren mente at det var jo i grunn morgen nå da, så...

De kom hjem omtrent klokka 3 den natta. Jeg har aldri vært så glad for å se Haakon. Senga vår har aldri føltes så stor som den gjorde de timene jeg venta på han. Følelsen av utrygghet var total. Kvelende. Jeg lå i senga vår og prøvde å sove, men alt jeg klarte å tenke var tanker jeg ikke ville tenke. Alt jeg hørte var ropene om hjelp. Alt jeg så var ansiktuttrykket hennes.

Hazel hadde hatt et nytt anfall rett etter at Eli og Haakon hadde forlatt sykehuset den natta. Da hadde legen tatt prøver av henne, og bestemt at hun skulle være til observasjon fram til mandag. De ringte ikke Eli for si at hun hadde hatt et nytt anfall. Han og Haakon trodde at de skulle hente henne neste morgen. Da de kom til sykehuset søndag morgen ca kl 8, var lakenet hennes ennå vått. De hadde ikke skifta på henne etter at hun tissa på seg under anfallet hun hadde hatt ca 5 timer før. De hadde ingen rene laken. De hadde ingen rene klær å gi henne.

I dagene som fulgte klarte jeg ikke å tenke på stort annet enn Hazel. Sekvenser fra den natta fløy gjennom hodet mitt, og satt seg fast i bevisstheten min. Jeg hadde forventa å hør sirener. Men de kom ikke. Jeg hadde forventa at noen ville komme og hjelpe henne. Men det var bare på nød og neppe at hun fikk være på sykehuset.

En stillhet la seg i oss. En takknemlighet for at vi snart skulle hjem. Og en sorg på vegne av alle de som ikke kan dra. På vegne av alle de som må bo der, i en stat som ikke fungerer slik vi skulle ønske den gjorde, i en stat som ikke har et system som kan ta vare på sine borgere. I et land der man må hjelpe seg selv så best man kan, og håpe på det beste.

For det frister ikke å bo slik. Det frister ikke å måtte kjempe hver for seg, og ikke sammen. Det frister ikke å bo i en stat man ikke kan stole på, som ikke er for alle. I en stat der det offentlige ikke har et tilbud til de som trenger hjelp, og der mange av de som trenger hjelp ikke har penger til å bruke det private tilbudet.

Jeg betaler min skatt med glede. Fordi jeg får noe tilbake for den. Og fordi jeg gjennom den betaler for at alle mine medborgere skal ha muligheten til å få den samme hjelpen, de sammen tilbudene. Ikke fordi norsk helsevesen aldri gjør feil. Mye kan endres her også. Men norsk helsevesen gjelder i alle fall for alle, og når systemet gjøres bedre, bedres det for alle. Ikke bare for de med mest penger, eller mest flaks.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar