Ettersom vi forstår har St. Vincent fått et dårlig rykte, kanskje spesielt blant seilere. De hopper gjerne over St. Vincent, og konsentrerer seg heller om Grenadinene og andre øyer i nærheten. Vi vil bare si at dette i beste fall må bunne i en misforståelse, og forstår virkelig ikke hvor de tar det fra.
En bekymring som ser ut til å gå igjen er at det er så mye vold og kriminalitet på St. Vincent. Jeg husker at vi også var bekymra for det da vi kom hit. Og det advares om å gå alene på øde steder etter at det har blitt mørkt. Men det gjør det som regel alle andre steder i verden også, i alle fall der det bor mennesker. Og det gjør det jo her. Her lever faktisk en god del mennesker sine liv, i motsettning til de fleste av Grenadinene, som enten bare er for turister, eller hvor det bare bor et par tusen innfødte på det meste. St. Vincent har imidlertid blitt Karibias nest største produsent av marijuana, noe som selvfølgelig medbringer en del vold. Men holder man seg unna områdene der det dyrkes marijuana, og ikke blander seg med narkofolka, så skal ikke det være noe problem for turister. Det er imidlertid en fordel å tåle lukten av marijuana om du skal være turist på St. Vincent.
For å komme til St. Vincent på enkleste vis, tar man fly til London, så videre til Barbados, og så videre til St. Vincent. Det kan virke som en lang tur, og det er nok en fordel å ha reist litt før man begir seg hit, men det er heller ikke veldig komplisert. Det kan nevnes at vi har tatt turen sammen med en ei lita jente, tre ganger, og det har gått over all forventning. Det jeg anser som det mest slitsomme med turen er at mellom Barbados og St Vincent må man reise med LIAT, som ikke er særlig til flyselskap. På turen hjem kan det være greit å legge inn et par dager på Barbados, så er man helt sikker på at man får med seg all baggasjen hjem.
Men når man endelig kommer til St Vincent, så kan man sagtens oppleve litt av hvert. Alt er imidlertid ikke tilrettelagt for turister her, og man må nok jobbe litt for å finne ut av hva man kan se og gjøre. Her er derfor noen tips;
Turistområdet på St.Vincent heter Villa, her ligger hoteller og restauranter på rekker og rad, og man kan velge mellom alt fra litt slitte gjestehus/hoteller (f eks Tranquility), til leilighetshoteller der man ikke en gang trenger å ta oppvasken selv (f eks Hill Side. Hils Michael og Stella så mye fra oss!). Alt til en rimelig penge i grunn.
På Villa Beach kan man lett sløve hele dagen. Stranda er den beste jeg har sett i Karibia, selv om det må sies at jeg ikke har vært på så mange andre strender da. Den er barnevennlig, og det er alltid litt skygge å oppdrive. Solsenger kan leies, og det er ofte noen som selger frukt og drikke også. Er man heldig kan man til og med få tak i kjeks og godteri. Men da må man gjerne også dele stranda med en gjeng cruisebåtturister. Blir man sulten er det en rekke restauranter å velge mellom, som ligger helt ved stranda. På Beachcombers kan man få nasjonalretten; saltfisk. Det anbefales på det sterkeste!
Blir man lei av strandliv kan man ta en van inn til hovedstaden, Kingstown. Dette er byen på øya. Når vi skal ”into town”, så skal vi til Kingstown. Det bor ca 20 000 mennesker her, og jeg synes det er en sjarmerende by. Tre hovedgater har byen, så man kan lett gjøre seg kjent. Alt kan virke litt hektisk og voldsomt den første gangen, men det er bare å puste dypt, og se på menneskene rundt deg. Går du like sakte som dem så blir ting straks bedre. På fredager er det ekstra mye liv i byen, da kommer nemlig bønder inn til byen for å selge frukt og grønnsaker, og andre kommer inn for å for eksempel selge luer, smykker, bilder laget av bananplanteblader og hjemmelaga godteri. På Bounty kan man få saltfisk og brødfrukt (eller plantain, søtpotet og dasheen, når brødfrukt ikke er i sesong) på fredager. Ellers er det bestandig et frukt og grønnsaksmarked i byen, og det er massevis av klesbutikker her, om man skulle ønske noen fargerike sommerklær. Eller en hettegenser og en varm dongeribukse. Alt etter som.
Om vanturen opplevdes litt vel voldsom kan man godt ta taxi tilbake til hotellet. De er ikke vanskelig å finne. Vi kjenner en god taxisjåfør som vi har nummeret til. Han kjører gjerne en sighseeingtur også, og kan fortelle det meste om øya si.
Like utenfor Kingstown ligger Fort Charlotte. Dette er et gammelt fort som Britene bygde i sin tid, og som de brukte til å kontrollere de opprinnelige innbyggerne av øya. Nå tilbyr fortet aller mest en fantastisk utsikt.
Man kan gjerne bruke en dag, eller mer selvfølgelig, til å utforske hver av kyststripene. Kjører man opp langs Windward-kysten (østkysten) kan man komme til begynnelsen av en sti, som fører opp til La Sourfriere, øyas aktive vulkan. Sist gang den ga fra seg noe annet enn vakker utsikt var i 1979. Det tar ca 2 timer å gå opp, og ca 1 time å gå ned. Varierer i forhold til formen selvfølgelig. Det er anbefalt å ha med en lokal guide hvis man vil gå opp på vulkanen. Dette for å unngå å møte disse marijuanadyrkerne. Jeg har ikke vært der, men det har Haakon. Det var visst en veldig fin tur.
Black Point Tunnel er også verdt et besøk. Det er en tunnel britene fikk bygd (av slaver), for å få båret sukker til et sted hvor det var lettere å lesse det ombord på seilskutene. Man kan gå igjennom tunnellen, og det er fint ordna opp rundt den, med benkeplasser og plen. Passer bra å ha piknikk der for eksempel.
Kjøreturen langs Windardkysten er bare svakker. Veien er godt vedlikeholdt, og det er rimelig flatt og ikke alt for svingete. Turen langs Leewardkysten (vestkysten) er helt anderledes, nemlig preget av bratte bakker og krasse svinger. Vi har kjørt der bare en gang. Vi fikk med oss solnedgangen. For et syn!
Det jeg ellers vil anbefale på Leewardkysten er å finne ”Vermont Nature Trail”. Her kan man gå i jungelen, på en godt vedlikehold sti gjennom et papegøyereservat. Turen tar ca to timer og er man heldig ser man også papegøyene! Uannsett, så hører man dem. Da vi var der hadde vi en fantastisk dag, selv om vi hadde med oss en 1 ½-åring, en med slangefobi, en med lettere klaustrofobi og en med opererte knær!
Ta også gjerne turen innom settet til ”Pirates of the Carribbean” i Wallilabou
Like utenfor Kingstown, på vei mot Leewardkysten ligger den botaniske hagen. Det er den eldste botaniske hagen i Karibia, ja faktisk i den vestlige halvkule, og her finnes trær fra hele verden. Det er et deilig og rolig sted synes jeg. Her kan man også se papegøyer og skildpadder, om enn i bur.
Tar man turen inn i landet er det selvfølgelig også masse man man se og oppleve. Turen fra Kingstown til Mespo er for oss spesiell, fordi det er liksom veien vår. Det er en fin tur. På Belmont kan man for eksempel stå på en platting og se inn i Marriaquadalen, hvor vi bor. Denne dalen blir kalt ”the breadbaske of St. Vincent” for her er det grønt, og det bugner av grønnsaker og frukt. Og hvis du står på plattingen kan du se havet på begge sider, både i øst-nordøst og sør-sørvest. Lite kult da!
Det er selvfølgelig mye mer man kan gjøre på denne vakre øya. Og blir man mot formodning lei av St. Vincent, eller ønsker å se noen av Grenadinene, kan man lett fly til flere av dem. Jeg har besøkt Union Island, som i seg selv ikke var videre spennende. Sjarmerende ”hovedstad”, det skal den ha, og mye god mat. Ellers var flyturen dit absolutt verdt det! Pass på å sitt på venstre side i flyet når du skal dit, og høyre når du skal hjem. Så får du glimrende utsikt til resten av Grenadinene. Det sies også at Union er et godt utgangspunkt for dagsturer med seilbåt.
Fra St. Vincent kan også ta båt til de fleste av Grenadinene. Den nærmeste av dem er Bequia, som ligger ca en times båttur unna St Vincent. Båtene som går mellom de to øyene er gamle bilferger fra Norge. Hvis man har med barn anbefaler jeg å reise en gang mellom begynnelsen av August og slutten av Februar, for da er skildpaddereservatet på Bequia åpent.
Ellers er det stormsesong fra Juni til November. Da regner det litt mer enn ellers, og det er høyere luftfuktighet. Tiden mellom Desember og Juni er altså tørkesesong, og da regner det litt mindre, og det er ikke fullt å høy luftfuktighet. Det er varmest her i Juli og August. Hvis man vil reise da anbefaler jeg aboslutt å pakke singletter i stedet for t-skjorter. Og for all del, legg igjen genseren hjemme! Hvis man vil få med seg et Karibisk karneval avholdes det i månedsskiftet Juni/Juli.
På St. Vincent er det sjelden andre enn turister som stresser. Her kan man sitte helt i ro, så lenge man vil, uten å føle at man burde ha gjort noe annet. Sitter man lenge nok kan det imidlertid komme en vincentianer eller to bort til deg og spørre om du er syk og trenger hjelp. De er ikke vant til at vi hvite turister gjør slik som dem. Forøvrig kan jeg nevne at vincentianere kan se litt strenge ut, men er som regel ikke det. Om de ser granskende på deg er de antagelig bare nysgjerrige. Her hilser de fleste på de fleste, og smil gjengjeldes. Som folk flest bli også de fleste vincentianere ekstra imøtekommende og blide hvis man viser en viss interesse for dem, og landet deres.
St. Vincent passer helt sikkert ikke som feriested for alle og enhver. Men for de som ønsker seg sol, strand, jungel, å bestige en vulkan, en liten by hvor man kan får kjøpt det meste man trenger, fantastisk vakker natur og et aldri så lite innblikk i hverdagslivet til mennesker som lever forskjellige fra oss, så vil jeg på det sterkeste anbefale St. Vincent, selv lenge etter at vi har reist herifra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar