"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

fredag 8. april 2011

27. April 2009 - Den store helten.

Jaquan og Ella Leona leker inne. De finner små bøker som passer så fint oppi setet på bilen, men hvis det blir for mange der inne blir det vanskelig å sette seg oppå setet. Det ramler nemlig av. Da må noen av bøkene bli liggende igjen på gulvet. De bytter på å være den som sitter på bilen, og den som dytter. Når Jaquan dytter går det fort. Ella ler med hele seg.

Etter en stund blir han tørst og ser på meg med de store, brune øynene sine; ”gimme some water?” Jeg heller vann i en grønn plastkopp og gi han den. Ella viser tegn til at hun også vil ha. Jeg finner en kopp til henne som er helt lik den Jaquan fikk, bare at den er gul. Hun kaster seg ned på gulvet og gråter. Ikke tale om at hun skal drikke av en gul kopp når han har en grønn en! Jeg prøver å gi henne vann av andre kopper også, men hun blir bare sint. Så når Jaquan har drukket vannet sitt vasker jeg koppen hans og gir henne vann av den. Da drikker hun som bare det. Hun har ikke helt teknikken inne ennå, og det havner nok mer vann på t-skjorta hennes enn det det gjør i halsen, men hun er fornøyd. Hun fikk gjøre som Jaquan.

Vi leker sammen med ham nesten hver dag. Det er best når det bare er oss tre, eller når Yazeem også er med. Når vi får leke uforstyrret, når vi ikke trenger å se noen andre enn oss selv. Smilene deres setter seg fast i meg, og jeg gråter nesten allerede. Om bare noen måneder skal vi hjem. Det gleder jeg meg til. Det er så mye i Norge som jeg savner. Men Jaquan skal ikke bli med oss. Han skal være igjen her. Han skal fortsette å bo sammen med sine besteforeldre, tanter og onkler, mens mammaen hans gjør ferdig medisinstudiene sine på Cuba. Bestemora hans sa en gang at han savner henne. Det tror jeg så gjerne. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å reise i fra ham slik, og ikke få ta del i dagene hans. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å konsentrere seg om annet enn å savne ham.

Jeg er glad for at jeg slipper. Jeg fikk til og med se den første gangen han klarte å ta imot en liten ball. Det var et stor øyeblikk for oss. Jeg håper jeg aldri glemmer blikket hans da. Eller lyset i øynene hans den gangen Ella så absolutt skulle gi han en liten plastikklump som hun hadde funnet på gata. Eller den vakre stemmen hans som roper; ”woya, Sila, woya, woya”, når han vil at jeg skal se ham. Hvilket er nesten hele tiden. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha ham der bestandig. At jeg ikke trengte å reise i fra ham.

Jeg ser for meg to små senger på barnerommet på Sollia, ikke bare en. Jeg tenker ut hvordan vi skal plassere leker, klær, ting. Men så lar jeg være. Så konsentrerer jeg meg heller om den ene senga. Skal den være rød eller blå?

Jeg har ikke særlig høye tanker om meg selv, men likevel klarer jeg å tro at Jaquan ville fått det godt hos oss. Jeg tror det ville vært bra for han å bli med oss hjem. Kanskje er det bare egoistisk. Fordi jeg ikke vil miste han. Men jeg liker å tro at det mest er fordi vi kunne gitt han noe han ikke får her; nemlig foreldre som har tid til å se han. Og som vil se han. Foreldre som han ville kunne være trygge på, som aldri ville slått han, eller ikke vært der.

De har en helt annerledes måte å se på barn på her, enn det jeg er vant med fra Norge. Her ser jeg ingen andre foreldre som etter seg ned på gata sammen med 1-åringen sin for å studere en stein eller et blad. Her får jeg bare kjeft av forbipasserende hvis jeg gjør det. ”Don’t let she pick up dirty things, she will catch germs”, sier de, og ser surt på meg. Ei heller ser jeg andre voksne som løper om kapp med barna sine på gata, og som ler sammen med dem. Riktignok får også vincentianske barn klemmer og kos, men de aller fleste av dem får nok også en del slag fra foreldrene sine igjennom oppveksten. Jeg synes barn som gråter får merkelig lite sympati her. Til og med i barnehage har jeg sett barn bli slått, fordi de ville leke med noen leker. De fikk streng beskjed om å sette seg igjen, og å slutte å gråte. Selv om førskolelæreren ikke hadde noen annen aktivitet planlagt. De skulle bare sitte der og trøste seg selv.

Barn er også så grenseløse her. De kommer helt opp til deg. Få har noen kvaler om det å ta på Ella, eller ta i fra henne lekene hennes. Jeg tenker i mitt stille sinn at ingen respekterer grensene deres, derfor lærer de heller ikke å respektere andres. Mange ganger vil voksne, helst damer, at Ella skal håndhilse på dem. De snakker strengt til henne på engelsk, og ber henne legge hånda si i hånda deres. De har ingen forståelse for at hun ikke vil, eller at hun er opptatt med noe annet. En gang slo nesten en gammel dame den lille jenta mi, fordi hun ikke gjorde som hun fikk bekjed om. Jeg fikk heldigvis stoppa henne i siste sekund.

Men likevel klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg synes at han ville fått det bedre hos oss, enn det han har det her. Jeg ser jo hvor glade familien hans er i ham, og han i dem. Vi kunne ikke skilt Jaquan og Yazeem. Aldri i verden. Og hvordan ville det vært for han å komme til et helt fremmed land, der ingen snakker hans språk, eller ser verden slik han er vant til at mennesker ser den? Og i det den første rasistiske kommentaren hadde falt, ville jeg angra?

Av og til gruer jeg meg til å gå ut og leke med han. Jeg vil ikke bli enda mer glad i gutten. Den lille, søte gutten som stadig oftere kommer og vil ha en klem. Av og til skjult, som når han vil løftes ned fra en mur, og blir hengende rundt halsen min, og løfter opp beina, for å si tydelig i fra at han ikke vil settes ned. Eller når han bare strekker armene sine imot meg, og legger den lille kroppen sin inntil meg når jeg løfter han opp. Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av en dag hånda mi strykes over håret hans, men det er ikke få.

Ella stråler når hun ser han. De leker bedre og bedre sammen. Nå er det rolig og greit når de leker inne også. I begynnelsen var det litt kniving om oppmerksomheten min, men nå kan begge fordype seg i leker og nesten glemme at jeg er her en gang. Av og til ser det ut som om de deler hemmeligheter som vi andre ikke kan få tilgang på.

Yazeem vokser også i Jaquans nærvær. Uten ham ville han bare vært den yngste i søskenflokken, den lille, som alltid maser og som aldri får være med. Men nå har han en å være sammen med, og en å ha ansvaret for. Når han leker med Ella ser jeg ekstra godt hvor flink han er til å omgås små barn.

Jaquan får meg til å komme meg ut. Av og til når jeg egentlig bare vil gjemme meg inne, fordi jeg ikke orker å møte flere kommentarer jeg ikke vet hva jeg skal svare på, så banker det på døra. Og så løper Ella for å åpne. Og så ender det med at vi går ut. De to små løper fram og tilbake på gata, eller de finner steiner. Det er ikke så mye å leke med her, og jeg skulle så gjerne ha gitt dem mer. Mer leker, og en lekeplass, eller i alle fall litt plen. Blodet renner fra skubbsår de får på knærne. Likevel får han meg ut. Og han gjør at jeg ikke bare sitter inne og tenker at jeg er håpløs og puslete.

For det tar virkelig på å bo slik, i et land man ikke kjenner, kun omgitt av fremmede. Riktignok er vi på hils med de som bor i gata vår, og en skjelden gang stopper de for å snakke litt også. Men jeg har ikke fått noen voksne venner her. Ingen som kan lære meg om St Vincent, eller om seg selv.

Jeg føler meg så synlig, hudfargen lyser lang vei der jeg går. Jeg mener det ikke, jeg vil ikke være så annerledes. Og jeg deler så aboslutt ikke menneskesynet til de hvite som var her i kolonitiden. Så aboslutt ikke. Men hvordan kan vel andre vite det? Ikke alle bryr seg, selvfølgelig. Noen smil får jeg da.

Men jeg føler meg mislykka, fordi jeg ikke har blitt kjent med noen. Fordi jeg bare har forblitt en utlending, en utenomforstående, som ser på samfunnet, og som ikke lever i det. Jeg kunne sikkert gjort mye mer for å bli kjent med andre her, men jeg vet ikke helt hvordan. Jeg synes ikke det er så lett som jeg hadde håpa på. Jeg føler ikke at jeg er særlig flink til dette her; å forstå seg på et nytt land, og å bli kjent med de som bor der.

Likevel legger han armene rundt halsen min, og jeg tenker at selv om jeg gjør ting så annerledes enn den jevne vincentianer, og selv om mange synes det er rart, så er det i alle fall én som heller vil henge rundt halsen min litt ekstra lenge, enn å bare settes ned med en gang.

Jeg håper han kommer til å huske oss også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar