"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

fredag 8. april 2011

15. Februar 2009 - Tilbake til Mespo.

31. januar reiste Ella Leona og jeg tilbake til Mespo igjen, etter en lang juleferie i Norge. Haakon reiste tilbake til Karibia 3 uker før oss.

Vi våkna alt for tidlig på morgenen etter alt for mange urolig netter. Men likevel var vi våkne, og klare til dyst. Jeg setter Ella på fanget mitt for å kle på henne; ”i dag Ella, i dag skal vi til Pappa”, sier jeg. ”Fly”, sier Ella. ”Ja, da må vi kjøre fly”, sier jeg og smiler.

Heldige som vi var ble vi kjørt til Gardermoen. Jeg ble ikke en gang nervøs da jeg begynte å se lysene fra flyplassen. Men jeg hadde grua meg mye på forhånd, hvis sant skal sies.

Da vi kom inn på Gardermoen så vi etter innskjekkingsskrankene til British Airways. Og plutselig så vi et kjent fjes. Bestefaren til Ella, min svigerfar, sto der, med et smil om munnen. Like etter var søstra til Haakon der også. Begge for å ønske oss god tur. Begge med overraskende våkne blikk. Det var jo ennå tidlig. Vi var ikke sammen så mange minuttene egentlig, men nok til at jeg rakk å få klump i halsen da vi skulle gå ifra dem.

I sikkerhetsskjekken måtte alt på bordet; stellebagen, sekken, pc’en, jakka mi og jakka til Ella. Jeg tvilholdt på henne. Turde ikke slippe taket et sekund. Tenk om hun løp avgårde! Jeg ble nok litt strengere i stemmen enn jeg hadde ønsket. Men tanken på at hun skulle forsvinne gjorde meg så redd. Til slutt forsto sikkerhetsvakta at det kanskje var en god ide å hjelpe oss. Da ble han også mindre streng i stemmen.

Vel inne på flyet til London, Heathrow sovna vi begge to. Før flyet fikk tatt av. Vi var allerede så slitne. Da vi våkna koste vi oss med kjeks, blad og lekene til Ella. Vi sang lavt for ikke å forstyrre noen og vi så ut av vinduet på vingen til flyet. Vi koste oss. Likevel synes jeg tiden gikk så sakte. Det var da en evighet til London. Og flyturen videre fra London var 6 ½ time lenger. 6 ½ time. Hoj.

Men jaggu kom vi oss ikke velberga ut av Heathrow og stod der og pusta Britisk luft. Mmm. Den som kunne sette seg på neste buss til Exeter. Eller en hvilken som helt annen Engelsk by. Og bo der. Men ikke vi. Ikke nå. Etter litt stress og hektisk løping finner vi bussen til Gatwick i stedet.

I sikkerhetskjekken ser mannen på meg og smiler ømt; ”Are you coping dear?”, sier han og jeg smiler bare tilbake. Vogn, to stk jakker, en pute, et teppe, en pc, en stelleveske, en ryggsekk og to stk folk skal gjennom kontrollen. Må vi ta av oss sko? Nei, heldigvis ikke. Mannen tar fram den ene svarte esken etter den andre som vi kan ha tingene våre i og sier; ”here you go, darling”. Ah, disse britene.

På Gatwick finner vi mat og drikke, og til og med is. Og et stille hjørne der vi kan være litt i fred og se på flyene og alle menneskene som jobber der ute i kulda. Jeg sier at vi skal til Pappa og Ella Leona smiler og sier; ”Pappa, pappa.”

Ettersom flyet begynner å bli fullt av reisende forstår vi sakte men sikkert at setet ved siden av oss er ledig. Hvilken lykke! Og igjen sovner vi i det vi skal ta av. Løvejenta sover i tre timer, sammenhengende! Det er omtrent det lengste hun har sovet sammehengende siden vi dro fra Mespo for ca 7 uker siden. Når hun våkner koser vi oss igjen med kjeks, sang, leker, noen små spaserturer, mat og tøysing. Tiden suser av sted. Jeg ser ned på havet, langt, langt der nede, og lurer på hvordan det vil bli å komme tilbake til Mespo igjen. Fortere enn jeg kunne ha håpet å tro ser jeg Barbados der istedet.

På Barbodos er vi effektive og suser igjennom immigration, baggasjehenting, innskjekking, immgration og sikkerhetskontoll. Innimellom har vi rukket å skifte til sommerklær. Varmen slår ikke imot oss slik som den gjorde sist. I grunn er det bare godt etter den lange flyturen, å få litt varme i kroppen. På flyet var det nemlig kaldt. Dama som satt nære oss sa at hun trodde det var fordi de sparte på bensinen.

Flyet til St. Vincent er bare litt forsinka og vi kommer oss greit på. Ella er så trøtt så trøtt og sover nok en gang i det flyet begynner å bevege på seg. Jeg får fylt ut deler av immigrationskjemaene, og så er vi der. I mørket går vi ut av flyet og haster mot flyplassen. Jeg forter meg med å gjøre unna resten av papirarbeidet og ser med lettelse på kofferten vår som går rundt og rundt på båndet der framme. Vi er slitne nå. Jeg stresser litt, og er redd for at noe skal gå galt, nå helt på slutten. Tenk om vi blir stoppa nå, etter alle disse timene. Ella vrir seg urolig i vogna, men når jeg sier at bak den døra der står Pappa, ser hun bare på meg og blir rolig. Jeg svarer rett på alle spørsmål, og så er vi der. Ute i lufta. Ute hos Haakon. Endelig er vi sammen igjen, vi tre.

Vel hjemme i leiligheten vår klarer ikke Ella å få lekt ferdig med lekene sine, eller Pappa. Hun er så oppgira. Etter noen timer tar jeg henne med for å prøve å få henne til å sovne. Men for første gang siden hun var liten beibi er det Haakon som får henne til å ta natta, ikke jeg. Ca 6 timer etterpå våkner hun. Jeg går inn til henne og prøver å få henne til å sove mer. Men hun bare ler og sier; ”Pappa, Pappa”. Det er så godt å være sammen igjen.

Og nå har vi vært i Mespo i to uker allerede. Dagene har sust avsted, samtidig føles det som om vi har vært her lenge. Vi har fått bada, vært i Kingstown, besøkt den botaniske hagen, lekt med Jaquan og Yazeem. Vi har stort sett fylt dagene med latter, kos og lek. Ella Leona har alle helst villet vært inne, hos lekene sine. De hun ikke har sett på mange uker. De må lekes med nå.

En dag kommer Yazeem på besøk. Han er syk og kan ikke dra på skolen. Han er alene hjemme også, for faren hans har dratt til legen, og tatt Jaquan med seg. Ella og Yazeem leker sammen i flere timer. Noen ganger sammen, noen ganger bare nære hverandre. Kommunikasjonen går som smurt. Latteren til Ella fyller rommene. Det er tydelig at Yazeem er vant til å leke med små barn. At det er den hvite nabojenta og ikke sin egen onkelgutt spiller liten rolle. Jeg får ordna med klesvask, oppvask og bakt rundstykker. Siden spiser vi sammen. Alle fire. Haakon har nemlig kontordag i dag. Da får egentlig ikke barna leke inne sammen. Men i dag er leken så stille. Haakon og jeg ser på de to barna og sier at vi lett kunne tatt imot en 7-åring i familien ja. I alle fall hvis det var Yazeem.

Nye naboer får vi også. I huset som er nærmest oss. De som bodde der da vi kom til Mespo flytta ut like før jul, og nå flytter det inn nye mennesker. Vi har ennå ikke helt funnet ut hvem som bor der, og hvem som bare kommer ofte på besøk. De vi vet bor der er to jenter; Katie og Tanya. De er vel ca 7 og 4 år vil jeg tro. Mammaen deres har vi også snakka med. Hun virker koselig. De tre ligner på hverandre. Jeg vet ikke om mammaen har en jobb, men jeg vet at hun i alle fall baker kaker som hun legger i noen esker og tar med ut for å selge. Ella Leona vet det også. Hun stopper forran huset deres, ser på meg med store øye og sier; ”kake, kake”. Når dama går fordi med eskene sine kjøper vi en eller to, og prøver å spise de som dessert.

De to jentene blir også en del av gjengen. Den harde kjernen har økt fra 4 til 6. Og jeg har litt vanskeligere for å holde på kontrollen. En gang skal jeg bare knyte skolissene til Jaquan og rekker å reise meg for å se Ella som trår utfor en trapp. Tanya prøver å holde henne tilbake, men hun er ikke stor eller sterk nok. Heldigvis har den bare tre trinn. Ella setter foten på trinn nr to og så flyr hun gjennom luften. Jeg løper det jeg kan, men rekker ikke fram. Hun ligger på bakken og begynner å gråte når jeg løfter henne opp. Hun blør fra munnen. Jeg blir redd. Hektisk sier jeg til de andre barna at jeg må inn, og så løper jeg. Vel inne finner vi Haakon og smokken, og Ella slutter straks å gråte. Hun hopper ned på gulvet og leker ivrig med lekene sine igjen. Vi ser på henne med stolte og glade øyne.

Mesteparten av tiden vår tilbringer vi altså inne. Ella koser seg, og jeg prøver å tenke at det er det viktigste. Det er så godt å se at hun er glad for å være tilbake. Da trenger jeg i alle fall ikke ha dårlig samvittighet for at vi er her. Hjemlengelsen river allerede i meg. Jeg savner vennene mine, stemmene deres, latteren vi deler. Jeg savner Sollia. Hjemmet vårt.

Men det er mye bra her også. Det viktigste er Haakon og Ella. Og all tiden vi har til hverandre.

En kveld er jeg og Ella ute og leker med gutta våre. Yazeem får meg med på løpekonkurranse og ser på meg med fornyet respekt når jeg spurter ifra han i oppoverbakke. Men ned igjen er det han som vinner. Da er jeg redd for å snuble og tør ikke løpe like fort. De to minste i gjengen vår løper rundt imellom oss. De veksler mellom å prøve å ta oss igjen og å heie oss fram. Latteren vår stiger mot den stadig mer stjernedekte himmelen. Og jeg tenker på hvor annerledes det er å være her i Mespo nå enn det var da vi først flytta hit. Nå, mens Jaquan stadig roper; ”Silja, watcha, watcha, Silja”, og Yazeem spør etter nok en omkamp, ja nå, nå føles Mespo litt som vårt også.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar