"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 29. mars 2012

Værsur!

Veggen på naboblokka er våt. Jeg kan tydelig se det fra sofaen. Så jeg tar en sjokoladebit til og setter meg godt til rette. Nyhetsoppleserne er snasne og blide og kvitrer; "så skal vi se om det fine vårværet fortsetter". Som om vi skulle ha sittet og glodd på Øtlandssendingen. Men det gjør vi faktisk ikke. Vi ser på nasjonale nyheter. Som skal kunne dekke hele landet. Og hele landet har IKKE fint vårvær. Bare så det skal være sagt. Joda, jeg har sett bildene på facebook, av folk i solbriller og helt strippa for varme regnklær. Æsj. Det ser veldig feil ut. 

Vaskemaskina har sterkere muskler enn på lenge. De gjørmete regnklærne vaskes daglig. Posene fra barnehagene blir forsiktig åpna på baderomsgulvet og klærne blir så kasta rett i maskina. Den fikser det meste. Rent blir det. Helt til neste dag. Godt man har gamle stødige radiatorer å tørke klærne ved. 

Lyset når ikke inn. De tunge, grå skyene ligger lavt rundt huset og rundt hodet. All energi er som sunket i bakken. Pågangsmotet ligger der på lur, men må hales og draes i. Kom igjen nå da, sol, kan det være så vanskelig? Vi så deg jo en gang for lenge siden. Vi vet at du fins!

Tenk hvor grønt det ville blitt hvis regnet kunne ta seg en pause nå og sola kunne ha sendt sine stråler ned. Så mange fine blomster. Så energigivende farger. Nå er det grått. Brunt. Trist.

Gardiner er gode greier. De trekkes for. Stearinlys lager rolig og koselig stemning. Det trøstespises som aldri før. Påfallende sterkere etter at yr.no er blitt skjekka, igjen, etter et anfall av optimisme. Men hva gir du meg? 

Regn og regn. Tunge skyer og et ønske om å legge seg, og ikke våkne før sola vekker meg. 

I sandkassa står de. Sand og vann blandes, og de vakre stemmene roper; "kom og kjøp, sukker og løk, kom og kjøp, sukker og løk!". Jeg spør hva det koster. Hundre tusen. Penger eller slengskyss? De siste er mer tilgjengelig. Men jaggu kan man finne gullpenger i gresset. De passer fint i spaden. Og kan sikkert veksles i et stykke sølekake. Noe vi ikke står i akutt fare for å gå tomt for.

Inne leker jentene våre at de sitter i en båt. Fisker spretter rundt dem og frokosten fortæres innimellom latterkuler. Hvem trenger vel en sol på himmelen når man har strålende soler i sandkassa så vel som innomhus? 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar