Mitt i en travel hverdag smelter snøen og viser at det finnes skatter under den. Som sikkert har ligget der lenge. Siden sjørøverne var her kanskje. Gullmynter. Hvilken lykke! Hvis man går forsiktig, ser nøye etter, plukker de forsiktig opp og legger de varsomt ned, så kan man få plass til mange av dem i spaden. Den blir ikke tung engang. Lette gullmynter. Tenk det du.
Det unge barneansiktet ser opp mot meg, med et salig uttrykk. Rundt gutten går livet sin vante gang. Vi, de voksne, har tatt oss friheten til å planlegge helt andre aktiviteter enn gullmyntsamling. Vi maser om vårt. Alle må følge med, gjøre som de får beskjed om, holde timeplanen. Vi lever jo i tiden. Vi forventer effektivitet. Men han ser på oss med helt andre forventninger. Og når jeg ser på han går tiden saktere. Stemmene til de andre rundt meg blir utydelige. Jeg registrerer bevegelsene deres som i sakte film. Blikket mitt glir over gresset og jeg tar meg selv i å plukke opp en gullmynt jeg også. Selv om jeg vet at jeg burde ha oppmuntra gutten til å gå nå. Han skal jo på tur. De andre begynner å vente på han.
Jeg legger myten forsiktig i spaden. Blikkene våre møtes og jeg må smile. For blikket hans varmer. Og leken føles så meningsfull. De små papplatene han har funnet virker som en skinnende skatt. Men så må vi se mot de andre også. Vi må avslutte.
Nå er det mange dager siden allerede. Men når jeg tenker på han og den verdifulle skatten hans blir jeg glad langt ned i magen og får en sterk følelse av at han ga meg en viktig pause i livet. Noen få minutter der fantasien fikk ta overhånd, alle krav fra omverden glemt og de sakte bevegelsene våre fikk bestemme. En aldri så liten påminnelse av hva som er virkelig viktig. Jeg kan fremdeles kjenne energien jeg fikk av dette lille møtet, energien som varmet hele kroppen min.
Takk skal du ha, lille skatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar