"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 8. mars 2012

Ord for dagen på 8.mars - shake that demon 2.

En gang i uka trener jeg. Kropp og sjel. Jeg skal puste, langt ned i magen, glemme tunge tanker, skyve bekymringer til side, være sterk, ha energi i hele kroppen og være tilstede, her og nå. Ikke i de mørke krokene i hukommelsen, jeg skal ikke kjenne den gnagende smerten. Jeg skal puste, langt ned i magen. Og bare være sterk.

Og føttene mine er nakne. Det bruker de ikke å være. Jeg ser ned på dem. De er søte, liksom. De ser ikke voksne ut, bare som barns føtter. Men ikke myke og vakre, med slikehud og spenst. De er så tørre. Hvite, med alt for mye død hud, som jeg skulle ha fått fjernet, som jeg skulle ha fått gjort noe med. Men så glemmer jeg det bestandig. For det er tross alt bare omtrent en gang i uka at jeg faktisk ser på føttene mine. De som skal bære meg igjennom verden. De jeg skal støtte meg til. De jeg skal gå på. De som er med på å holde kroppen mine oppe.

Men mye mer, selvfølgelig, er med på å holde en kropp oppe. Og hva skal vel ikke til for å holde et sinn oppe? 

Så alt for mange ganger har jeg lagt hendene i kors, holdt hendene rundt overarmene mine, som for å gjemme meg bort i grunn. Av og til verker de. Overarmene, de verker, langt inn i beinet. Jeg stryker de sakte. Med for langsomme bevegelser. Jeg vet godt hvorfor de verker. Fordi kroppen min ikke fungerer som den skal. Fordi den kroniske sykdommen som ligger latent i den har slått til igjen. Har slått meg ut. Bestemmer over hvordan mine dager skal være. Men er jeg separat fra kroppen min? Er ikke skjoldbruksskjertelen også er del av meg? En stor del av meg vil jeg si. Jeg må være snill mot den delen av meg også, for at hele meg skal ha det bra, og være slik jeg vil være.

Når jeg ser på meg selv i speilet nå, ser jeg at kroppen min ikke er så muskuløs som den en gang var. Den er ikke så stram lenger. Alt henger litt. Tørr hud her og der. Ved hoftene buler det liksom ut. Magen er slapp. Og rundt navlen vises de små, røde merkene som satte seg fast i huden forje gang jeg bar fram et lite liv. Små krusninger som beviser at hun har levd der inne, vokst seg stor og sterk, i min kropp. Kort tid etter at hun hadde kommet ut kyssa storesøstra magen min, plutselig en dag, helt ute av det blå, for meg i alle fall, og sa; "Jeg kysser magen din, Mamma, fordi den har vært så snill å ha Una i seg". 

Den samme lille stemmen har ledd av sin mor når hun har kommet ut av dusjen. Hun har skottet opp på puppene mine og lattermildt sagt; "De bare henger, Mamma." Ja, de bare henger. Så mye at jeg nesten glemmer at de er der. Det vises vel at jeg har ammet to barn. Hvilket er merkelig synes jeg. Tenk at de har fått all den næringen de trengte i fra min kropp. 

Jeg antar at jeg har blitt voksen nå. Alderen tilsier det. Fast jobb har jeg, er gift, og er mamma til to jenter. Leilighet og greier. De siste årene har bydd på så mye. Store omveltninger. Og kroppen min bærer merkene av de. Kroppen min er preget av de, som seg hør og bør. Mange ganger synes jeg at den ikke burde være det. Jeg synes den burde være sprek og stram slik den engang var. Men jeg prøver stadig å holde blikket i speiler litt lengere denne gangen. Prøver å ikke se bort. For jeg ser jo bare meg. Og det er jo ikke verst bare det.

Jeg har mange ganger tenkt på det, at hadde det ikke vært for snarttenkte og handlingsorienterte leger så kunne jeg vært død. Eller hatt celebral parese. Mamma fikk svangerskapsforgiftning og alt var på hengende håret. I forhold blir ikke stoffskiftekrøll noe særlig å skryte av. Selv om det til tider er slitsomt nok i grunn. Livet er fullt av tilfeldigheter. De kan styre oss til hva som helst. Livet kan være over før vi får tenkt oss om. Gleden kan forsvinne.

Kunsten å være fornøyd, også med seg selv. Mange ganger er den vanskelig. Mange ganger er den også ganske enkel. Av og til blir jeg sur hvis håret mitt ikke ligger som jeg skulle ønske at det gjorde. Men stort sett kan jeg smile til mitt eget selvbilde. Hva har det vel å si, i den store sammenhengen? 

Jeg vet hvordan forskjellige situasjoner har påvirket meg. Jeg vet hva jeg har likt og ikke. Jeg vet når jeg føler meg respektert, og når jeg føler meg overkjørt. Det gjør vi alle. Likevel ser det ut til at mennesker synes det er fryktelig vanskelig å leve sammen. Så mange konflikter, kriger, kriser rammer så alt for mange. På denne dag oppfordres vi til å reflektere over det - hvordan kan vi finne løsninger som gjør at vi kan leve sammen, selv om vi er forskjellige? Mange i Norge fnyser av 8. mars. Mange sier at dagen har utspilt sin rolle. Jeg ser på meg selv i speilet. Hvis vi som samfunn gjør det samme, hva slags strekkmerker ser vi da? Alt vi ser er formet av de dagene som har vært før, de historiene som har brakt oss hvor vi er i dag. Jeg håper vi går dem i sømmene, og ser hva vi kan lære av dem, for så å finne konstruktive løsninger til de utfordringer vi faktisk står ovenfor. Det føles voldsomt. Det er voldsomt. 

Jeg håper at dere alle har hatt en god kvinnedag. Jeg ønsker dere alt gått i dagene som skal komme.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar