"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 15. august 2013

Ny Levaxin.

Det piper i telefonen. Det er en melding fra legen min. Seint på kvelden som vanlig. Jeg har vært der og tatt blodprøve samme dag, og nå får jeg svar, beskjed om hva jeg nå skal gjøre. 

Kroppen har vært sliten. Tankene har vært så vonde. I ukevis. Det har vært tankefloker jeg ikke har visst hvordan jeg skulle håndtere. Jeg har prøvd så godt jeg kan, å se på alt det fine rundt meg, å kjenne duggen i gresset under føttene mine, kjenne varmen fra solstrålene som har nådd meg, kjenne det lunka badevannet som har omringet kroppen min, smakt ferske blåbær fra skogen, sugd til meg smilene og latteren til barna mine. Men likevel har det ligget tunge skyer i hodet. Kranglene har fortonet seg sterkere for meg enn alt det fine som vi har opplevd, det har vært kaldt synes jeg, selv om sommeren faktisk kom i år. Lillemann har gitt meg få sammenhengene timer søvn, men selv når han har sovet har ikke kroppen min villet falle til ro. En urolig kribling i muskler, ledd, mareritt, tanker jeg forgjeves har prøvd å holde på en armlengdes avstand har banket seg inn i hodet mitt, hva gjort det vondt å puste. 

Og nå ser jeg altså på meldingen jeg har fått. Levaxindosen min trenger å reguleres, igjen. Det er nå 4 1/2 måned siden fødselen og kroppen har ennå ikke landet helt. Stoffskiftet mitt spiller fortsatt ikke helt på lag med amming og nattevåk. Det står at jeg skal begynne på en ny type Levaxin. Ikke annet innhold da, bare annen styrke. Tidligere har jeg tatt 100 mg, nå skal jeg ta 75 mg, en tablett hver dag. Og jeg tar meg selv i å tenke; "hå, så spennende!". Jeg rett og slett gleder meg til å gå til apoteket og hente den nye Levaxinen min. Den har en annen farga på stripa på etiketten og greier. Gult er kult. Så morsomt! Kjæresten min ser på meg med et blikk som sier at nå er jeg litt lattelig, ler av meg og sier at det er jo også noe å gleder seg over her i verden. 

Men, tenkt, det er det faktisk! Jeg kan ikke leve en dag uten Levaxin. Jeg er helt prisgitt at legen min tolker verdiene de finner i mitt blod, og sier til meg hvor mye medisin jeg skal ta og når. Meldingene jeg får fra henne gir grunnlag for at jeg kan leve et vanlig liv. Til at jeg kan sove godt om natta, klare å stå opp om morgenen, ha matlyst, klare å gå over gulvet, klare å snakke med de jeg møter, forstå hva de har å si til meg, le av det som er morsomt, klare å ikke ta vonde ting alt for mye til meg, klare å henge opp klær og gå ut med søpla på en og samme dag. 

Når dosen ikke er riktig, når stoffskiftet svinger og ikke er under kontroll gjør det vondt. Over alt. For meg gjør det også mye vondt i tankene og følelsene. Hvor mye ville det gjort vondt selv med en frisk skjoldbruskkjertel?  Hvor mye har egentlig stoffskiftesvingningene å si for min mentale helse? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg bare vet at når dosen er riktig så er livet enklere å leve. På alle vis.

Jeg holder den lille boksen i hånda mi. Min livslinje. Den hvite tabletten i hånda mi. Hver kveld. Heldigvis. Det vil ta noen uker før denne dosen gjør seg gjeldende i kroppen min. Jeg venter i spenning og håper på en god høst.   






























Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar