Fortsatt bare sammen.

Vi lever det glade permisjonsliv. Vi tre. Babyen, treåringen vår og jeg. I mange måneder ennå. Så langt fram i tid at vi ikke har begynt å tenkte på å skulle begynne å tenke på at det en gang vil bli et annet liv. Et liv med grytidlige morgener, der familien skal opp og ut av huset og leveres hit og dit og rekke forskjellige jobber og være borte fra hverandre i timer i strekk og møtes igjen og nærmest kun rekke middag, lekser, barne-tv og legging. Åh, det er så lenge til. Men dagene flyr av sted. Livet går så fort synes jeg nå. 

Det er ikke det at jeg ikke liker jobben min. Men den overgår ikke mine egne barn. Dette er mest trolig siste gang jeg er i permisjon. Siste gang i livet at vi kan ha mange dager i vårt eget tempo og i hverandres selskap. I den store sammenhenen er det bare snakk om noen dager, noen timer av et liv egentlig. Jeg tviholder i dem, mine tre små, og prøver å legge bort tanker om husarbeid, system, orden, trening, spennende romaner, cafebesøk, strikking, tidkrevende matlaging, rene vinduer, alt dette som jeg kommer til å få mer enn nok tid til, seinere i livet. Da eldstejenta vår var baby venta jeg, på at hun skulle lære seg ting, på at hun skulle bli eldre. Det var spennende å se utviklingen hennes, men av og til virket dagene lange. Nå flyr de bare forbi. Mai, det er jo bare noen timer unna.

Nå, nå ligger vi i senga, selv om vi kanskje burde ha stått opp. Nå ser hun på meg med rolige, blå øyne og snakker lavt om ting hun tenker på. Vi ler sammen. Vi ser på hverandre der i halvmørket, og vet at vi kan ligge litt til, selv om vi kanskje burde stått opp nå. 

Vi kan godt kle på oss hvis vi vil. Til og med uteklær. Da kan vi for eksempel ta med oss lillebror og gå ut i skogen, og finne skolen hennes. Hun har diktet den opp, den er i et skogholt. Der kan vi se på blomster, insekter, blad på bakken, blad på trærne som vokser tett og lager et slags tak over oss. 

Lillebror ler og smiler, setter blikket i henne og vifter med armer og bein for å få henne til å se på han. Hun smiler tilbake, sier tulleord så han hikster og ler. Av og til gråter han når hun går ut av rommet. Han vil gjerne kunne løpe etter henne, men har mer enn nok med å lære seg å rulle og krype enn så lenge.

Vi skal være sammen helt til langt utti neste vår. Hver dag. Helt uten barnehage. Først var jeg litt nervøs. Litt nervøs for om det var riktig. For om det kom til å bli kjedelig for henne. For om hun kom til å gå glipp av noe, bli utenfor slik sosialt sett, eller på noe annet vis som kanskje ble dumt for henne. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på, bare at de fleste andre treåringer går i barnehage, det er liksom det de skal, og da var jeg nok redd for at det på et eller annet vis skulle bli feil å ikke ha et barnehagetilbud for henne. Hun snakker litt om barnehagen sin. Men hun snakker mer om skolen sin egentlig.

Hverdagen vår er passe travel nå. Vi legger inn sosiale møter slik vi selv vil det. Snakk om luksus. Møte med gode venner står i høysete, det blir prioritert og organisert så ofte som mulig. Hun ler sammen med en god venninne, i det rosa teltet som står på verandaen. De leker sammen. De bryner seg på hverandre. Bare de to. De snakker om hverandre når de er fra hverandre. Slik hun gjør med andre venner hun også møter så ofte vi kan.

Ellers drar vi på turer. Enten bare vi tre, eller sammen med storesøstra også, eller sammen med storesøstra og venner. Vi drar til steder vi ikke har tid til å besøke i hverdagen ellers. For eksempel Sverresborg, Teisendammen, Musikkmanesjen, Ilaparken, Vitenskapsmuseet. Vi kan bruke timer der. Vi har lite annet å rekke. Jeg vet fortsatt ikke helt hvor klokka mi er. Jeg tror den ligger på kjøkkenet. Vi skal stort sett bare rekke å hente storesøstra på skolen hver dag. Og det har vi hittil klart helt fint.

For oss blir dette helt riktig kjenner jeg. For andre kan det bli feil. For andre kan det bli mer stress enn avslappning. Men for oss blir dette rolig, morsomt, greit, spennende. Konfliktnivået mellom oss to er sterkt redusert. Vi har tid til å snakke ferdig begge to nå, til å høre på hverandre, til å si ferdig setningene våre, til å virkelig bli kjent med hverandre. Midt oppi svangerskap, jobb, en snakkeglad storesøster og en liten baby mista jeg henne litt. Jeg følte ikke at jeg kjente henne så godt som jeg gjerne ville. Jeg rakk ikke å oppleve så mye sammen med henne som jeg gjerne ville. Likevel tvilte jeg. Jeg var redd for at hun ville kjede seg sammen med meg og lillebroren. Jeg var redd for at det skulle bli feil for henne. 

Men vi lever det glade permisjonliv. Og jeg gleder meg til i morgen. Jeg håper at vi stort sett kommer til å ha det slik, helt til jeg går tilbake til jobb igjen. Slik som dette, med lommer av tid til å bare være sammen, oss to, jeg og lillebror, jeg og midtiguri, jeg og størstesøstra, lommer av tid som vi i all hovedsak synes er givende. Jeg gleder meg til i morgen.