Jeg holder den lille kroppen tett inntil meg. Han er passe varm, passe trøtt, helt trygg, bare litt forkjøla og så uendelig søt og god. Jeg kjenner varmen fra han. Jeg kjenner pusten hans. Jeg får lov til å passe på han. Jeg får lov til å gå hjemme med han i 13 måneder, jeg fikk gratis oppfølging under svangerskap, fødsel og barseltid. Fordi iherdige politikere har diskutert, tenkt, jobba og stått på for å lage de lover og regler som trengs for at jeg nå kan sitte helt stille på sofaen og bare kjenne at han puster. Politikk angår oss, alle sammen, hele tida. Det er fundamentet i hverdagen vår, det legger rammer for samfunnet vårt, og for våre liv, for hvordan vi kan leve våre liv. Alt jeg trenger å gjøre er å gå til et valglokalet, annenhvert år, og stemme. Så fikser i grunn politikerne resten. Rimelig enkelt i grunn. Men utrolig viktig. Jeg får lov til å delta. Jeg får lov til å være med på å bestemme hvem som skal bestemme.
Det er med æresfrykt at jeg nærmer meg valglokalet. Gang på gang stanser jeg tvillingvogna og ser inn i et par knallblåe øyne. "Hvem skal jeg stemme på?", spør jeg det lille barnet som ser tilbake på meg og sukker, lettere oppgitt: "Det kannj ikke æ (be)stemme, Mamma", sier hun. Jeg vet det. Det er mitt valg. Flagget breier seg ut i vinden, det flagrer over oss, lyden av det, fargene, alt viser stolt fram at i dag er det valgdag, og at det er en høytidsdag, en viktig dag, fordi vi har demokrati, fordi vi som bor i Norge faktisk får lov til å være med på å bestemme vi også. Vi har påvirkningskraft på egne liv. Jeg ser mot dørene. En blid og koselig valgfunksjonær smiler til meg. Jeg er velkommen.
Inne i avlukket ser jeg på stemmeseddlene. Det er jo rimelig enkelt. Men vet jeg nok? Klarer jeg å argumentere godt nok for mitt valg? Det er jo så viktig, at det er fornuftige folk som sitter på Stortinget, og i Regjeringen. Vet jeg virkelig hvem jeg vil sende dit? Jeg sukker. Tar ned den ene stemmeseddelen. Ser på den og setter den tilbake. Jeg velger et annet parti. Et annet parti enn jeg bruker å stemme ved stortingsvalg. Jeg ser for meg de blåe øynene hennes. Jeg kjenner den lille kroppen hans i armene mine.
For hennes skyld, for lillebroren, for storesøstra, og for alle de barna som blir født her i dette landet, og for de som kommer hit for å søke ly, tilflukt eller et bedre liv. Det er snakk om miljøet, om verden vår, som skal bestå, som skal være fruktbar for generasajoner etter oss. Det er snakk om en velferdsmodell som er bygd opp, møysommelig, som vi aldri et sekund må ta forgitt, for da kan den faktisk bli borte, det er snakk om å se at det vi gjør i Norge påvirker resten av verden også, og snart er det kanskje for sent. Luft og rent vann er viktigere enn penger. Tid til hverandre er viktigere enn et stort forbruk. Å delta, og å gi ly til de som ikke var så heldige å bli født i et rikt, fredelig land, er viktigere enn det aller meste for meg. Det er faktisk ikke først og fremst på grunn av sin meget omtalte miljøpolitikk at de får min stemme. Men egentlig aller mest på grunn av de verdier de legger til grunn for sin politikk, for sin asylpolitikk, for hvordan de tenker om barns oppvekstvilkår.
Jeg blir varm i hjerterota når jeg leser arbeidsprogrammet deres. Det er et slikt Norge jeg vil ha. Det er en slik verden jeg vil at mine barn skal vokse opp i.
Det er med æresfrykt at jeg nærmer meg stemmelokalet. Jeg får lov til å delta. Jeg håper at mine barn også får det. Jeg håper at de får vokse opp i en velferdsstat er alle mennesker er like mye verdt og har like muligheter, uansett hvor mye penger de har på konto.
Jeg har tatt mitt valg. Det føles riktig. Tror jeg. Selv om jeg var i tvil. Jeg har fått lov til å delta. Tenk det du!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar