I det 1. mai nærmer seg tenker jeg stadig mer på bestefar. Begge to for så vidt, men aller mest på farfaren min. Det er som om jeg kan lukte peppermyntedrops, smake HaPå og se de svarte skoa hans som bevegde seg så sakte, men sikkert, over grusen. Jeg ser han for meg på 1. mai. Så stolt. Så fin. Samla gikk gruvearbeiderne på Bjørnli i 1. Mai-toget, og vi fikk gå sammen med dem. For meg var det en høytidsdag. For meg var det en feiring og en tradisjon jeg ikke nødvendigvis forsto så mye av, men at den var viktig, det forstod jeg.
Og jeg skulle ønske at han fortsatt gikk ved siden av meg i 1. mai-toget. Men i år gikk vi uten han, som så mange ganger nå. Blandt paroler, korpsmusikk og flagg spør eldstejenta mi meg om hvorfor vi feier Palestina i dag. Og om hvorfor vi må være stille i ett minutt. Hun ser på meg med et blikk fullt av barnlig nysgjerrighet. Og jeg forteller henne bruddstykker av en virkelighet som må forklares bit for bit. Historiene rundt 1.mai er mange. Grunnene til at vi feirer denne dagen slik vi gjør er kompliserte og alvorlige.
Først og fremst tenker jeg at 1. mai er en hyllest til livet. Til det livet vi alle kan leve, som også kan involvere latter, kos, avslappning, tid til familie og venner, tid til litt av det vi vil, ikke bare til det vi må. En feiring av de systemer som gjør at vi kan ha det slik, og en påminnelse om at langt i fra alle lever gode liv, under gode forhold. Stort sett tenker jeg at vi har jo bare ett liv. Jeg skulle ønske at alle kunne få mest mulig glede ut av sine liv. Få oppleve mest mulig lykke. Og for å få til dette tror jeg hardnakket på sterke stater som behandler sine innbyggere med respekt, med likeverd i tankene, og hvor man kontinuerlig diskuterer hvordan man kan få til dette på en best mulig måte, for alle. Stater hvor mennesker ikke blir omgjort til kun tall, men som forblir det de er, mennesker. Det bor så mye vondt i så alt for mange av oss. Så alt for mange er mer enn villige til å mishandle, torturere, drepe og skremme andre. De må kontrolleres. De må ikke få bestemme.
For meg er 1. mai fortsatt en høytidsdag. Og det er det i 80 land. Ikke bare her. Ikke bare for oss i Norge. En dag for likeverd, solidaritet, medmenneskelighet og samhold. En dag for glede, styrke og liv.
Måtte så mange som mulig, i hele verden, ha en så god 1. mai som overhode mulig!
CARLOS
- har også sin sorg.
Liksom din sorg er hans sorg.
Carlos har også en stemme.
Liksom din stemme veier den like tungt.
Som ditt smil brer også hans seg utover i sol og regn.
Din glede er liksom hans.
Slik din glede brer seg utover som markens blomster.
Enhver glede er som din.
Enhver sorg som hans.
Slik er vi, dypt nede, langt bort - alle søstre og brødre på samme jord.
(A. Nyquist, 1992)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar