"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 23. oktober 2011

Høststemning.

Høsten har kommet og satt seg i meg. Ikke med den beroligende melankolien den tidligere har gitt meg, men nå bare med en enorm sliten følelse. Jeg er så sliten, og så trøtt! 

Innimellom kjenner jeg at stoffskifte mitt krangler også. Kroppen skjelver, som et lite løv, og krefter finnes bare ikke. Likevel er det så mye som skal gjøres. Jobb, barn og hus tar tid gitt. Og hva ellers har jeg lyst til å gjøre? For lever vi ikke i et samfunn med et ekstremt fokus på selvrealisering? Ah, gi meg en myk pute. Jeg vil bare sove! 

Men det er jo kjedelig også da. Å bare vaske og rydde når barna sover liksom. Og å bare være sliten og treig sammen med dem. Jeg får den klassiske dårlige samvittigheten. Jeg maser på dem og kjefter, ikke fordi de ikke gjøre som de skal, men fordi jeg er seint ute, som vanlig, og stressa. Selv om jeg ikke vil være det. Selv om jeg vil være en oase av ro, et herlig medmenneske som strømmer over av kjærlighet, tålmodighet og varme. Jeg har lyst til å se de i øynene og snakke med rolig stemme. Og le. Men så snakker jeg over hodene på dem, beskjed på beskjed. Og så løper vi avsted. Heldigvis ler vi av det også; "nå er vi jo som Jason og Gudrun", sier vi, og ser på hverandre, endelig.

Jeg vil gjerne kjenne meg selv godt nok til å vite når jeg må puste roligere. Men mange ganger merker jeg det egentlig ikke før hun ser på meg og sier; "hvorfor snakker du med så dryg stemme, Mamma?". Da får hun en god klem, og en stor takk for at hun sier ifra. Og så går vi litt saktere.

Og av og til fniser vi, når vi ligger i senga hennes om kvelden for eksempel, og den lille kroppen er full av energi og glede, og min store kropp bare er trøtt. Jeg legger hodet mitt mot armen hennes og later som om jeg snorker. Så må vi le begge to. Og så koser vi oss med ei bok. Nå for tida leser vi aller helst om Bella og Gustav (oppdiktet av Eva Eriksson). For henne er det spennende og morsomme historier om andre barn. For meg er det også en viktig påminnelse om hvor forskjellig verden ser ut for barn og voksne. Så mye av det jeg kan og forstår om hva som foregår rundt oss, det kan ikke hun, ennå. Og når jeg da ser på henne igjen hører jeg ekstra godt på alt det hun forteller meg. Om alle skolebarna som har flyttet inn på rommet hennes, om alt det hun maler og tegner, om havfruene som bor i badekaret. Verden er mer enn det vi ser. I alle fall vi voksne.

I hagen til "Mojmoj" lager vi høstkunst. I en rød bøtte samler vi vann, steiner og vakre blader. Vi ser på dem og smiler. Den yngste av oss synes ikke det er nok. Hun bare må ta på. Og blir veldig kald. Så kald at vi må gå inn, og varme oss, på kakao eller havregrøt for eksempel.

Og jeg ser meg rundt og tenker på alt det jeg skulle ha gjort, alt det jeg må fikse, alt det jeg vil gjøre når jeg bare får litt tid til meg selv. Men så går sola ned. Det blir mørkt. Jentene sover. Jeg tør ikke krype inn i armkroken som venter i sofaen, for da sovner jeg bare. Og kunne gjerne sovet til mars.

Ah, denne mørketiden. Hadde den bare ikke vært så energitappende så hadde den jo vært rent så koselig i grunn. For hvem kan vel motstå ferske kanelsnurrer, stearinlys og stjerner? Joda, det er koselig. Men aller helst ser jeg for meg puta mi, kjenner følelsen av dyna som omslutter meg, og håper i det lengste på uavbruttsøvn, i natt kanskje. Og november har jo ikke begynt en gang. Hvordan skal det vel bli? Ikke rent og velorganisert i alle fall, det er nå helt sikkert. Men forhåpentligvis overkommelig, litt koselig og en smule morsomt læll.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar