"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

onsdag 26. oktober 2011

En god morgen.

Jeg våkner alt for tidlig, etter en natt som har gitt meg alt for få timer med søvn, som vanlig. Jeg er trøtt som en dupp, men likevel sterkere enn på lenge. Jeg kan ikke akkurat si at jeg spretter ut av senga når klokka ringer, men jeg setter heller ikke lista så høyt. Dusja og kledd på meg får jeg i alle fall gjort før mini våkner, og jeg får mange deilige koser av den lille som fortsatt gnir seg i øynene og prøver å våkne helt. Hun har ennå ikke forstått konseptet "å-ligge-å-kose-seg-i-senga-til-man-er-helt-våken". Jeg får stelt henne og kledd på henne før jeg gjør ferdig matpakkene til ungene, og så vidt husker min egen. 

Vår eldste kommer smygende inn på kjøkkenet. Hun må tisse, nemlig. Da slapp jeg å dra henne ut av senga i dag. Så godt. Og god er stemningen også. Vi snakker rolig til hverandre, vi ler. Mannen min hjelper oss slik at vi klarer å være raske. Alt går som det skal, og vi har faktisk helt ok greit med tid i det vi går ut døra. 

Vel ute blir vi stående og se på himmelen. Den er fylt med store, mørkerosa skyer. De ser ut som store havslipte steiner, eller et vakkert maleri. Ella ler fra magen og sier at hun synes det er gøy å være ute når det mørkt. Jeg er helt enig.

Vel oppe i barnehagen går fremdeles alt som det skal. Mini ler til og med få sekunder etter at hun har gått inn døra til sin avdeling. Hun har bare gått i barnehage en liten måned og er ikke helt trygg ennå. Men det går bedre og bedre for hver dag, og hun koser seg, når hun bare har kommet over at jeg har forlatt henne der. De ansatte forteller om ei jente som for meg er lett gjenkjennelig, og det gjør meg så letta og glad. Jeg føler meg helt sikker på at de ser henne og tar godt vare på henne.

Hun gråter når vi går, men gå må vi. Og snart er vi over på "storbarn". Der blir vi møtt i gangen av koselige voksne så vel som koselige barn. Det har tatt litt tid for Ella å bli helt trygg der, men det er ikke noe problem lenger. Hun vil fremdeles aller helst være hjemme, men synes det er helt greit å gå i barnehagen også, heldigvis. For akkurat nå har vi ikke mulighet til at en av oss voksne er hjemme hver dag, men vi har heller ikke full uke, noen av oss, og det gjør godt.

Etter å ha sagt "ha det" til begge jentene mine løper jeg mot bussholdeplassen. Vanligvis går jeg til jobben min, som ikke ligger så langt unna. Men i dag skal jeg på kurs i byen, på siste dag i "grunnopplæring i arbeidsmiljø".  Jeg er nemlig nyvalgt verneombud og skal lære hva det innebærer og hvordan jeg skal utføre mine nye oppgaver. Det er et spennende kurs og jeg gleder meg til dagen som venter.

Jeg ser på klokka og kan noe overrasket konstantere at jeg mest trolig kommer til å rekke den bussen jeg hadde planlagt å ta. Fantastisk! Jeg snur meg og ser at bussen kommer og at den er akkurat passe langt unna meg. Med lette skritt nærmer jeg meg bussholdeplassen, og kjenner at den gode morgenen er komplett i det jeg ser den lange frakken hennes. Vi rakk samme buss! 

Allerede før bussen rekker å ta meg igjen går samtalen imellom oss så lett som bare det. Vi ser hverandre i øynene og smiler. Vi snakker om ting som er viktige for oss. Vi vil vite hvordan den andre har det. Jeg ser inn i det snille ansiktet, lytter til den vakre stemmen og må smile. 

Vi må begge legge litt om på språket vårt, for å forstå hverandre. Armene blir aktivt brukt for å understreke poenger eller forklare begrep. Vi fullfører hverandres setninger, for at de skal bli forståelig for begge. Vi snakker om oss selv, om barna våre, om våre travle småbarnsmødreliv. Vi er så enige om så mangt og søker etter råd der vi er usikre. Nok en gang tenker jeg at kulturelle forskjeller til tross; mange følelser er like - kanskje spesielt følelser rettet mot våre egne barn. 

Det er en ren tilfeldighet at vi møttes. Slik livet gjerne er. Jeg ville være flyktningeguide og hun ville ha en guide. Vi kan takke Røde Kors for at vi kjenner hverandre. Vi har ikke blitt bestevenner. Vi møtes ikke så ofte lenger, for nå er kontrakten vår over og vi har begge travle liv. Men når vi møtes, møtes vi gjerne lenge. Timene forsvinner bare. Det lukter gjerne god mat rundt oss, barnestemmer og latter er aldri langt unna. 

Når vi nå står midt i en rimelig full buss og snakker ivrig sammen er det som to kvinner som er glade for å møtes. Vi vet hvem vi er og hvorfor vi snakker så varmt sammen. Jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan vi blir oppfattet av de andre rundt oss. For det første ser jeg i grunn få som snakker så mye sammen. Det er mange trøtte ansikter rundt oss. For det andre ser jeg ingen andre som oss. Ingen norsk dame iført skjelljakke fra Stormberg og ryggsekk som snakker med ei arabisk dame iført hijab og lang frakk. 

Hvilket selvfølgelig er tilfeldig. Mange norske kvinner har muslimske bekjente/venner. Men likevel alt for få av oss. Jeg blir bestandig så glad når jeg ser mennesker som tydeligvis kommer fra to forskjellige kulturelle bakgrunner som vil ha noe med hverandre å gjøre. For meg gir det håp om et stadig mer integrert samfunn. Jeg håper mange andre tenker det samme. 

Jeg har en følelse av at mange ser en muslim når de ser denne damen ikledd hijab. Og at det er det eneste de ser. Og at de da har mange antagelser. Jeg ser henne - den dama jeg kjenner og som jeg er så glad i. Jeg ser mennesket som står foran meg og som jeg gleder meg til å snakke med. Slik er det jo stort sett med alle vi kjenner, og som vi liker da, vel og merke.

Når jeg går av bussen føler jeg meg lett som en fjær. Kroppen fungerer bedre enn på lenge, stemningen var så god hjemme i dag, blikkene jeg fikk fra kjæresten min kilte meg i magen, jentene virket trygge i barnehagen, jeg fikk snakke med et herlig menneske på bussen og nå skal jeg på et spennende kurs. Hvilken deilig start på dagen. Måtte den bare fortsette slik.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar