Stoffskiftekrøll.

Jeg våkner av at du gråter. Lyden av stemmen din når meg, langt, langt inne i den vonde drømmen et sted. Du har sover godt i natt. Det har ikke jeg. Kroppen bærer preg av lett og urolig søvn, med mareritt på mareritt. Selv om jeg har fått sove mange timer, sammenhengende til og med, så er jeg så sliten. Som om jeg bare har sovet et sekund.

Jeg henter deg, skifter på deg, og tar deg med til min seng. I håp om at du vil hvile litt til. Heldigvis vil du det. Du ligger tett inntil meg, koser med meg, smiler til meg. Det gjør så godt. Jeg vil så gjerne holde godt rundt deg, men armene mine er så kraftløse. Jeg vil gjerne snakke til deg, men stemmen min er så svak. Jeg vil gjerne være sterk for seg, men jeg føler meg så liten. Jeg vil gjerne stå opp og lage frokost til deg, ta vare på deg, men kroppen hører ikke etter tankene mine. Så jeg blir liggende. Og er evig takknemlig for at du ligger rolig også. 

Etter en stund kommer storesøster. Hun stråler av livsglede. Dere danser rundt meg i senga, stryker meg på kinnet og kysser meg på nesa. Jeg blir så glad. Men jeg klarer ikke stå opp. Jeg klarer å bevege beina. Så kanskje kan de bære meg? Jeg vet at jeg må. Jeg vet at han som bruker å redde meg ikke kan det i dag. Likvel står han opp. Likevel rører han ved hånda mi, sender varme til meg, og står opp mens de to små løper i forveien inn til stua. 

Jeg blir fortsatt liggende urørlig i senga. Øynene glir igjen. Uannsett hvor mye jeg prøver å holde de opp. Kroppen lukker seg. Alt stenges og jeg glir inn i søvnen igjen.

Jeg våkner av at du gråter. Men nå har jeg fått sovet litt. Nå klarer jeg å holde øynene oppe. Og armen klarer å løfte dyna. Og beina bærer meg. Sakte går jeg inn på stua. Sakte ser jeg på de tre som venter på meg, de tre jeg så gjerne vil være sammen med. 

Jeg gruer meg, til å kjenne etter, til å vite hvordan det egentlig går. 

I dag dusjer jeg ikke. Tanken på å skulle ta av meg alle klærne jeg nå endelig har klart å ta på meg, gå opp i badekaret, såpe inn håret og kroppen, få skylt av all såpa, stenge av vannet, gå ut av badekaret, tørke bort alt vannet, kle på meg og så bare fortsette dagen, fortoner seg som fullstendig urealistisk. Da må jeg jo måtte legge meg å sove igjen. Hvis jeg skal gjøre så mange ting. Nei, det går vel ikke.

Det er som regel da at alarmen går. Når jeg forstår at ting som normale, friske mennesker ikke ser på som vanskelig virker uoverkommelig på meg. Som når jeg ikke kan forstå hvor jeg skal hente kreftene til å henge opp en klesvask fra, eller når jeg hører at andre snakker sammen, svarer hverandre og ler, og jeg bare hører ord, som flyter der oppe i lufta, uten å klare å plukke de ned og høre dem som meningsbærende setninger. Det er da jeg vet at jeg burde ha ringt legen. 

Jeg fikk ikke snakka med legen min i dag. Selv om jeg har hatt det slik noen dager. Selv om jeg har våknet så mange ganger nå, tung som stein, med vonde muskler, minimalt med pågangsmot og livsgnist. I dag skulle jeg ringe henne. I dag var jeg litt bedre, og klarte fint å ta opp røret og gjøre meg klar for en samtale. Men jeg var 12 minutter for seint ute. Som vanlig.

Nå får jeg alt for lite søvn i natt. Og i morgen må jeg opp. Jeg gruer meg til å finne ut om jeg klarer det, eller om det går bra. Mest trolig går det nok. Selv om kroppen er skjelven, stemmen svak, tankene vonde. Likevel klarer jeg nok å komme meg opp, og få med jentene til barnehagen. Jeg bare lurer på hvor slitsom kvelden blir. Når jeg endelig kan sette meg ned, og bare slappe av. Da kommer som regel den store knekken. Men nå tenker jeg at jeg håper bare at den venter til dagen er over, til jeg har fått gjort alt det jeg må, til jeg er alene. Da kan jeg godt være liten og svak. Bare ikke sammen med andre. Bare ikke når jeg må være på jobb, når jeg må være tilstede for andre. Bare ikke da.