"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 23. januar 2012

Shake that demon!

Det knaker under skoene mine når jeg går. Det er kaldt ute. Kroppen min er godt pakka inn i klær. Sikkert alt for mange. Lag på lag folder de seg om meg, holder meg varm, holder meg sammen. Min psykiske hud, for anledningen nøye utvalgt. En t-skjorte jeg har fått av kjæresten min, en bukse jeg føler meg myk i, en genser med slagord som må gjelde i dag, en utebukse som har vært med på mye gøy, en varm genser som jeg har kjøpt gjennom jobben min, en jakke med farge, en lue med farge, hansker strikka av mora til ei god venninne av meg. Alt plukka ut for å holde meg sammen. For i kveld gjelder det mer enn vanlig.

I kveld skal jeg nemlig puste. Puste langt ned i magen og slappe av i kroppen og la bekymringer fare. Jeg gleder meg til å begynne på hva jeg vet er en prosess. En lenge etterlengtet sådan. Jeg gruer meg til å måtte være med. Skulle ønske at den bare kunne skure og gå uten meg. Så kunne jeg hoppe inn sånn helt på slutten, og så kunne alt være så mye bedre liksom.

De nakne føttene mine kjennes trygge på matta. Ikke kalde slik jeg trodde de skulle bli. Pust, sier hun. Jeg hører ikke. En annen gang, tenker jeg. En dag når det blir enklere. Jeg følger bevegelsene hennes så langt jeg klarer. Kroppen skal være åpen, i balanse, sterk. Bildene spretter opp. Som forventet. De river i pusten min og gjør at jeg snubler. Men bare litt. Et håndtak som skal åpne en dør ut mot en gate der jeg vet at vi gikk. En parkeringsplass som jeg ikke klarer å plassere i historien. Et urørt vinglass. En lyd som får meg til å skvette. Latter fra mennesker som jeg får følelsen av at ler av meg. Setninger som jeg ikke har tenkt på på veldig lenge, men som har klort seg fast i kroppen min. Alle de små sekvensene som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Fra den natta som skulle være med på å forme alle de kommende netter. 

Vi strekker hendene mot taket og ser opp, og bak. Kroppen strekkes. Han slipper ikke. Jeg vil rope. Så høyt jeg kan. Men det er ikke så høyt. Ikke ennå, nei. Skuldrene er ikke så nære øret som jeg hadde trodd de ville være. Jeg ser mest på meg. Og på henne som viser meg hva jeg skal gjøre. De andre får være i fred for mine blikk. Jeg er glad for at de ikke kan lese tankene mine. Det føles som om blikket hennes borrer seg inn i meg, ser gjennom alle skyene som omringer meg.

Jeg har prøvd dette før. Men det har ikke vært vellykka. Nå er tiden inne. Nå får det være nok. Jeg lurer på hvor slitsomt det blir. Og hvordan det vil føles om noen uker. Timen går fort nå. Bevegelsene er krevende, de vil ha min oppmerksomhet, mine tanker. Pust. Pust. Jada, snart så.

På slutten skal vi slappe av. Vi ligger på gulvet og skal puste, rolig, vi skal kjenne på de avslappende kroppene våre, vi skal lukke øynene. Jeg binder blikket mitt i taket over meg. Armene ligger rett ut fra kroppen min. De gjør meg åpen nok. Jeg konsentrerer meg for å ikke knytte nevene. For å være rak i ryggen. For å puste litt. Ikke så langt ned. Bildene er der igjen. Flimrer over netthinna. Vil ikke gjøre meg fri. Jeg kan ikke lukke øynene. Da er han der igjen. To tårer finner veien ned langs tinningen min. Og jeg puster, ned til levra i alle fall. Men ikke til magen. Da ville jeg ikke klart å holde de andre tårene igjen.

Like etterpå går jeg hjemover. Det kjennes ut som om det har blitt enda kaldere. Jeg er varm inne i alle klærne. Over meg er himmelen dekt av stjerner. De samme stjernene som alltid er der. De som får med seg alt. Jeg må stoppe og se på dem. Og når jeg går så er det i helt vanlig tempo. Etter at jeg har låst opp døra. Etter at jeg vet at jeg kan gå trygt inn i huset, da først stopper jeg for å se bak meg. Jeg er helt alene.

Og nå sitter jeg i sofaen. Kroppen min er sliten. Tankene er rolige. Angsten for mareritt er ikke tilstede i kroppen min nå. Jeg håper det varer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar