Jeg sitter i senga vår, og ser ut på trærne. De rører forsiktig på seg i den milde vinden. Bare svake pust som får de til å vise at de er levende, ekte, ikke stillestående malerier. De er vakre. De har blitt en del av soverommet vårt. En del av søvnen min. For vi sover med gardinene trukket fra nå. Vi har gjort det lenge. Helt siden jeg kjente at angst og fortvilelse var i ferd med å kvele meg.
Noen ganger blir jeg stående helt stille. Jeg ser for meg dørhåndtaket vårt, hånda mi som rører ved den, pusten min som blir sterkere og sterkere. Vil det bli slik en dag, at jeg ikke vil klare å dytte dørhåndtaket ned? Vil det bli slik at jeg ikke vil klare å åpne døra å gå ut, ut i verden?
Jeg hører om det hele tiden, blir informert om drap, overgrep, grusomme handlinger gjort av mennesker, mot mennesker. Det er for meg uforståelig. At det går an. Jeg blir overveldet. Av angst, for at det skal skje igjen. For at alt skal falle sammen, som grus, som støv, som bare smerte. Nyhetsoppleserene forteller om overgrep på overgrep. Kvinner som går alene og som ikke kommer seg velberga hjem. I sitt eget land. I sitt eget liv. Fordi andre vil bestemme over dem. Fordi andre tar seg retten til å påføre dem utenkelige tanker, gjøre om deres kropper til et smertelig hylster som man selv ikke vil ha noe med å gjøre lenger. Jeg har sett øynene. De som ser rett igjennom deg. De som gjør deg usynlig. Og de gjemmer seg ikke bare i busker, de er også der du er.
Et lag av is legger seg rundt hjertet mitt. Håp, glede, selvrespekt blir pakket langt inn i boden. Jeg vet at jeg er trygg når jeg er hjemme og vil bare være der, men hva slags verden blir det vel hvis vi, de angstfulle, bare blir sittende hjemme? Skal ikke vi også være med på å prege det offentlige rom?
Jeg bestemmer ikke over angsten. Jeg kan prøve, selvfølgelig. Men stort sett må jeg bare leve med den, og se hva hver dag fører med seg.
Jeg sitter i senga mi, og ser ut på trærne. Kinnene mine er varme i kveld. Fordi jeg har gått kveldstur, i snøværet. Så mange dager har jeg tenkt at jeg må jo ut. Jeg vil trene kroppen min, jeg vil kjenne på været, jeg vil leve slik jeg selv bestemmer. Og angsten har ikke vært der. Jeg har vært utenfor huset mange ganger i det siste uten å sett meg over skulderen. Derfor tok jeg motet til meg. På med treningsklær og sko. Ut i verden. Heldig var jeg også, da jeg fikk godt selskap. Turen ble preget av latter, ledig og betydningsfull samtale, klare blikk. En visshet om at så lenge vi går her, er i alle fall denne lille delen av verden trygg. Ingen utrygge blikk og desperate ønsker om kontroll fikk slippe til. Alt var greit likevel.
Og jeg blir overveldet. Ikke av angst denne gangen. Men av lykke. Jeg har gått kveldstur i meget godt selskap, blitt sliten og litt sprek. Det frister sterkt til gjenntakelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar