En croissant til eller fra.

Det er hun som ser henne. "Skal vi gi penger til dama som sitter der, Mamma?". Jeg har også lagt merke til dama, teppet over skuldra og koppen hennes. Jeg har registrert at hun sitter der. Men det har blitt et vanlig syn nå. Jeg har ikke virkelig sett henne. Mange ganger går jeg fort forbi. Prøver å ikke møte blikket, prøver å ikke se, usikker på hva som er rett å gjøre. Men i dag legger en liten barnehånd penger i koppen, og den får et kyss til takk. Jenta mi stråler og synes at kysset var gøy å få. Hun hopper videre, på de hvite zebrastripene.

Like etterpå haster vi av gårde for å finne en minibank. Vi går med raske skritt. Det blåser sur vind. Sur novembervind fra fjorden. Jeg holder henne å hånda da vi passerer mannen. Jeg ser på han og smiler. Jeg gir han ingenting. Det er alltid vanskelig å gå forbi uten å gi noen ting. Men i dag tenker jeg at han kan jo i det minste få et smil. Dessuten skal vi gå forbi igjen snart. Da får vi en ny sjanse.

På 7 Eleven har de minibank. Vi får tatt ut penger. Og vi kjøper sjokolade croissant. Det er tilbud hvis du kjøper tre. Utenfor butikken tar vi en hver. Da blir det en til overs. Vi haster tilbake samme veien som vi kom. Vi skal rekke noe. Da vi skal gå forbi mannen ser jeg på han og smiler igjen. Så går vi bort til han og rekker fram posen med den siste croissanten. "Vil du ha den?", spør jeg, "det er en slik", jeg peker på bakverket som jeg holder i hånda. Han ser forundret ut, så smiler han, tar imot posen, ser opp mot himmelen og sier;" bless you, bless you". Vi ser på hverandre. Vi smiler. Jeg legger et par mynter i koppen hans også. Kanskje liker han ikke croissant, kanskje vil han heller ha noe annet. Det er jo ikke spesielt næringsrik. Jeg skulle gitt han noe sunnere, mer styrkende. Men det er jo godt, han liker det sikkert.

Det tar oss bare noen sekunder, å kjøpe noe og å gi det bort. Akkurat der og da er vi bare tre mennesker som fryser i den kalde novemberdagen. Akkurat der og da er det lørdag og vi har lyst på noe godt, kanskje har han det også. Vi kjenner han ikke. Vi vet ikke hvor han kommer fra eller hva slags virkelighet han må forholde seg til. Det er tilfeldigheter som avgjør, at vi ble født inn i et liv med privilegier, og at andre ikke blir det. 

Han sitter igjen der på gata, i skyggen, på den kalde bakken. Vi går videre, til en varm buss, til et varm hus. Vi håper at han fikk en fin lørdag han også.

Et løvehjerte.

Et løvehjerte banket. I en evig forelsket kjærest, i en brennende engasjert politiker, i en stødig far, i en morsom bestefar, i en venn, i en mann som mange var glad i, med god grunn. Barnehjerter banket ekstra raskt når løvebestefaren løp etter, med håret rett til værs, mot trappa, mens latter og rop fylte stua. Fylte den varme stua, der jeg alltid var velkommen, der jeg kunne møte blikket ditt, høre stemmen din, snuse inn den deilige lukten av min sterke, morsomme, oppfinnsomme, vakre løvebestefar.

Han med det sterke hjertet. Hjertet som slo, selv om legene mente at det ikke ville tåle mer. Selv om vi andre tenkte at nå lever du på lånt tid. Likevel slo det. Likevel ville du at det skulle slå. Du ville opp, lese nyheter, dra hjem til huset ditt, ha familien din rundt deg. Et av de sterkeste hjertene.

Så mange minner fyller tankene mine nå. Jeg ser deg for meg. Jeg husker den gangen vi spiste frokost sammen på kjøkkenet, bestemor, du og jeg. Jeg skulle på cupfinalen og vi diskuterte kunstgress med bestemor. Du var så svimmel, du spiste bare en halv brødskive. Og du holdt så godt fast i koppen din, liksom holdt deg fast for å ikke dette. Likevel ser jeg deg for meg og tenker at ingen i verden har en så sterk bestefar som meg.

Jeg ser deg for meg der du står i gangen og ser ut av ytterdøra på huset ditt. Utenfor leker barn, barnebarn, de leker sammen, alle får være med. Du ser ut på oss og sier stille; "Tenk at alt detta har jeg skylda for". Du smiler. Hver gang vi skulle dra ifra deg sa du alltid noe til meg, noen ord, en liten setning som fikk meg til å kjenne hvor glad du var i meg, hvor glad du var for at akkurat jeg hadde besøkt deg.

Jeg hører stemmen din i hodet mitt. Den gangen jeg skulle levere inn masteroppgaven min og ha muntlig eksamen. Den masteroppgaven som er tilegnet deg. Jeg var så nervøs før muntlig eksamen. Så da ringte jeg løvebestefaren min. Og du sa med stødig stemme;" Nå skal du huske på hva Bestefar sier; detta går bra, jenta mi". Og du fikk rett. Og du fikk den første telefonen etter at eksamen var ferdig.

Sommer for meg er å gå på varmt gress, i din hage, og spise bringebær sammen med deg og bestemor, helst på verandaen. Selv om det er mange år siden nå. Det er mange år siden beina dine har klart å bære deg gjennom hagen. Det er lenge siden du har kunnet gå barbeint på gresset, eller løpe etter barnebarn, eller gå på ski. Jeg vet at det var ting du savna. Det er vondt og vanskelig når kroppen bestemmer, når ren vilje ikke er nok, nok man må sette seg ned selv om man ikke vil.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå sammen til bringebærbuskene, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne holde hånda di, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en lang klem og snuse inn den deilige lukta av løvebestefaren min, bare en gang til. Ingen luktet så godt som deg. Ingen. Ingen var så vakker som deg. Selv om du satt sammensunket i en rullestol, med en kropp som bar preg av sykdom og slitasje, så jeg alltid på deg og tenkte at ingen i verden har en så vakker bestefar som meg. Jeg er heldig jeg.

En helt egen løvebestefar. Så mange dager vi har delt. Så mange samtaler, blikk, klemmer, rørte tårer. Så mye vi har delt. Jeg kunne aldri få deg tilbake slik du var. Men det er slik jeg husker deg. Som en bestefar som kan alt. Som finner en lur plan og hjelper meg slik at jeg kan gå på karneval sammen med resten av 80-banden, selv om jeg egentlig ikke tør. Som lar meg bo i huset sitt som om det var mitt eget. Som lar meg få oppleve en kjærlighet uten grenser. Jeg ser deg og bestemor for meg, der dere går hånd i hånd, på campingplassen, og jeg tenker at ingen har en bestefar og en bestemor som er så gode kjærester som det mine besteforeldre er. Var. Som dere var.

Et løvehjerte banket. For kjærlighet, rettferdighet, fred. Nå er det stille. Selv om jeg vet det forstår jeg det ikke helt. Skal jeg aldri se deg igjen? Bare i tankene mine? I mitt hjerte lever du for alltid. Og selv om jeg så gjerne skulle hatt deg her enda flere dager, enda flere år, så er jeg glad for at du slapp mer smerte og sykdom. Og jeg er så utrolig takknemlig for alle de gode stundene som vi har hatt sammen. Min løvebestefar. Og jeg skal prøve å huske ordene du ga meg; "Detta går bra, jenta mi".

Velkommen inn! Her bor....

...... Klatremus Lillemann og den litt nervøse mamma'n hans :)

Det søte permisjonsliv.

Eldstejenta mi har vært på skolen, vi tre andre har kosa oss på åpen musikkbarnehage. Vi har spist middag og dessert. Vi har tulla, krangla og blitt venner igjen. Nå gjør vaskemaskina og oppvaskmaskina unna litt husarbeid mens jeg sitter i sofaen, med en kopp lunka kaffe, og ser på at søstrene sisters tegner. De har satt på lydbok og har rigget seg til med påskeverksted på stuebordet. Lillebror krabber rundt omkring og nyter at de er her og ikke på rommet sitt uten at han får bli med. Klokka er ikke 16 en gang. Vi har ennå flere timer sammen får dagen er slutt. Jeg er sliten etter nok en travel natt. Det passer så godt med kaffe, sofa og kreative barn.

En kveldstur

Endelig er det yppelige forhold i akebakken! I går lava snøen ned, ga oss enda mer å ake på. Da lillebror skulle sove formiddagsduppen sin snødde det så tett, vi gikk ikke ut, vi ble sittende i sofaen og lese bøker i stedet, så laga vi kakao og spiste appelsin og lata som om vi hadde vært ute i snøen. Men 3-åringen ble utålmodig og ville ut og leke på ordentlig.

Jeg håpa at lillebror skulle sovne igjen da vi skulle hente storesøstra på skolen, men han gjorde ikke det. Han satt pling våken i vogna og hvis jeg gikk unna han kjempa han for å komme seg ut, han ville se hva vi gjorde, han ville være med. Men han kan ikke gå ennå og jeg synes at det ble for tungt å bære rundt på han i snøen. 3-åringen ble lei seg, snudde ryggen til meg. Hun ville ha meg med på kjelken og jeg ville bli med, men nå kom broren i veien. Kjiper'n!

Så, da storesøstra skulle på fotballtrening lot vi lillebroren få alenetid med Pappa og så tok vi på oss uteklær igjen. Vi tok med kjelken. For gymsalen der storesøstra trener ligger like ved verdens beste akebakke. Hvilken flaks!

En liten time fikk vi. Vi to og akebakken. Vi fikk se på skyene som fløyt over himmelen. Vi fikk se kvelden sakte bre seg over byen vår. Vi fant fotspor i snøen. Hvem var de sine? Kanskje et spøkelse? kanskje en bjørn? Kanskje et skolebarn? Vi fikk høre på bare hverandre. Vi fikk suse nedover bakken. Vi fikk snø i ansiktet. Vi fikk gli sakte nedover bakken. Vi fikk kjenne på kvelden som kom.

En liten lomme av tid, til bare oss to. Av og til er det så godt å være mange sammen. Av og til er det deilig å bare være to.

Leggerutine.

Jeg pusler på kjøkkenet, med oppvask og rydding. Jeg kan så vidt høre Anne-Cath. Vestly's stemme fra barnerommet der hun leser for eldstejenta vår. Jeg har også lest for henne og nå ligger hun i mørket og koser seg med nok en fortelling. Det er fortsatt stille på rommet til lillebror. Jammen meg sovna han til igjen, selv om jeg tenkte at nå var det vel kjørt, nå kom han vel til å styre på i timesvis, han som sov en time og så begynte å gråte akkurat da jeg skulle lese ferdig for storesøstra. Men han sovna han, mens jeg leste for den andre storesøstra, i sofaen, slik at hun eldste fikk ha rommet for seg selv, med lydbok, uten lys. 

Det er ikke bestandig like enkelt å dele rom, når en vil ha lys og en ikke, når en vil ha lydbok og en ikke, når en vil ha døra helt åpen og en vil ha den nesten helt igjen. Da er det stort sett den eldste som får det som hun vil. Det er tross alt hun som skal tidlig opp i morgen, vi andre kan ta det med ro, vi har lite vi skal rekke, vi kan ta ting i eget tempo, vi kan være litt trøtte i grunn. 

Nå kjenner jeg at det blir stille på stua. Der ligger hun, midtiguri, som slettes ikke vil sovne i senga slik helt alene, som heller vil ligge på sofaen mens jeg er inne hos lillebror eller bare skal ordne litt på kjøkkenet mens vi ser om han virkelig har sovna, slik at jeg kan bli med å ligge ved siden av deg altså. 

Hun har noen lekehester med seg i sofaen. Hun snakker lavt for seg selv, gjesper, legger seg godt til rette, er trygg og avslappa. Jeg vet at den rådende retningslinjen er at hun skal finne søvnen selv, i egen seng. Men der ville hun vært utrygg, og hvis jeg la meg ned sammen med henne ville jeg blitt så trøtt, så trøtt. Nå er hun nære meg, hun har kontroll på hva jeg gjør og jeg får gjort unna den lille oppvasken. Jeg kjenner roen som brer seg, den deilige følelsen av å dele rom med et sovende barn. 

Jeg kikker bort på henne og tenker at slik kan det også gjøres. Så greit det gikk i kveld da! Så godt, når det går så greit, når vi finner løsninger som alle kan trives med. Jeg bærer henne til senga. Jeg holder den varme, slappe kroppen i armene mine, kysser henne på håret og ønsker oss alle en god natt. Jeg gleder meg til å se henne og de to søsknene igjen i morgen, og lurer på hva slags løsninger vi finner da. Det er ikke sikkert at de er så tatt ut av læreboka de heller.

Til lykke med dagen!

Gratulere med dagen til alle kvinner! Og til alle de som jobber for at likeverdighet og respekt skal prege forholdet mellom kvinner og menn. Til alle de som har bidratt til et lovverk som styrker rettighetene til kvinner, her til lands og i verden for øvrig. 

Dette er en dag hvor vi må løfte blikket fra vår egen sofa og se de endringene som har skjedd i Norges historie som har ført oss til det samfunnet vi har i dag. Vi har ikke bestandig hatt det så trygt og godt. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hva som gjenstår for å få en enda større grad av likestilling i vårt lille land. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og tenke at nå er vi i mål, for det er vi ikke. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hvordan kvinner lever i andre deler av verden. Ikke alle har det som oss. 

I år forventes det stor oppslutning rundt 8. mars-togene her til lands. Det blir spennende å se hvor mange vi blir i Trondheim. Jeg har vært med i 8.mars-toget i byen i mange år og håper å se en positiv forandring i forhold til antall deltakere. Og at det kan holde seg også i årene som kommer. I år er det forventa at mange vil stille for å kjempe for at en rettighet ikke skal bli vanskeligere tilgjengelig for oss. Men slik er det bestandig. Rettigheter kan vi ikke ta for gitt. Vi må kjempe for å få dem, og for å beholde dem, både i lovverk og i tankene til våre medmennesker.

For meg er 8.mars en viktig dag. En dag jeg verdsetter. En dag jeg går i tog for å markere takknemlighet for de som kom før meg og banet vei for kvinner i Norge og i verden forøvrig. En dag jeg går i tog for å vise solidaritet med kvinner i andre deler av verden der arbeidet med likestilling ikke har kommet like langt. 

Når jeg skal forklare for mine barn hvorfor jeg synes at de skal være med i 8.mars-toget vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Historiene rundt nødvendigheten av en Kvinnedag er mange, lange og ofte voldelige. Jeg nøyer meg med å si at vi feirer alt som er bra i Norge og forklarer at det ikke er slik i alle andre land. Jeg sier at i Afghanistan, f eks, så får ikke jenter lov til å gå på skole. Førsteklassingen min ser uforstående på meg. Det er en helt utenkelig situasjon for henne. Og jeg er dypt takknemlig for at vi begge tilfeldigvis ble født i et land der det er utenkelig at ikke kvinner skal ha like rettigheter som menn. La oss holde det slik! Om det så gjelder utdanning, jobbmuligheter, lønn, beskyttelse fra vold og overgrep, bestemmelse over egen kropp. La oss jobbe for å gjøre og beholde Norge trygt, for alle. La oss jobbe for å stadig ha et Norge der det er likeverd og respekt som preger forholdet mellom kvinner og menn. Det er ikke noe vi kan ta for gitt at vi har. La oss ikke jobbe mot hverandre, men sammen. Det er så mye mer konstruktivt å se etter det beste i hverandre, å se etter det beste i forskjeller, enn å se etter hvordan forskjeller kan bidra til å få makt over hverandre. 

I går så eldstejenta mi på meg med et forventningsfullt blikk. "Vi kan vel feire litt også?" Ja, så absolutt! I dag er en festdag! En dag hvor vi skal feire alle de rettighetene som kvinner har i Norge, alle de gode møtene som skjer mellom kvinner og menn i landet vårt hver dag, og alt det som er bra med å være kvinne. Jeg bruker litt fleipete å si at 8.mars er en dag for å spise kake og feire de kvinnelige former! Det ligger en tung, stor, alvorlig debatt under. Men i dag skal i alle fall ingen tanker om at magen og puppene mine er stygge fordi de henger og slenger få innpass i hodet mitt. De er i all hovedsak løse og ledige fordi jeg har fått bære fram tre friske barn, i et land der et solid og profesjonelt helsevesen har vært der for meg og barna mine mens de var i magen, da de kom seg ut og etter at de var født. 

I dag er dagen for å gå i tog og vise takknemlighet, ydmykhet, stolthet, gjensidig respekt, glede og ikke minst kampvilje! Til lykke med dagen!