Dette er en dag hvor vi må løfte blikket fra vår egen sofa og se de endringene som har skjedd i Norges historie som har ført oss til det samfunnet vi har i dag. Vi har ikke bestandig hatt det så trygt og godt. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hva som gjenstår for å få en enda større grad av likestilling i vårt lille land. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og tenke at nå er vi i mål, for det er vi ikke. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hvordan kvinner lever i andre deler av verden. Ikke alle har det som oss.
I år forventes det stor oppslutning rundt 8. mars-togene her til lands. Det blir spennende å se hvor mange vi blir i Trondheim. Jeg har vært med i 8.mars-toget i byen i mange år og håper å se en positiv forandring i forhold til antall deltakere. Og at det kan holde seg også i årene som kommer. I år er det forventa at mange vil stille for å kjempe for at en rettighet ikke skal bli vanskeligere tilgjengelig for oss. Men slik er det bestandig. Rettigheter kan vi ikke ta for gitt. Vi må kjempe for å få dem, og for å beholde dem, både i lovverk og i tankene til våre medmennesker.
For meg er 8.mars en viktig dag. En dag jeg verdsetter. En dag jeg går i tog for å markere takknemlighet for de som kom før meg og banet vei for kvinner i Norge og i verden forøvrig. En dag jeg går i tog for å vise solidaritet med kvinner i andre deler av verden der arbeidet med likestilling ikke har kommet like langt.
Når jeg skal forklare for mine barn hvorfor jeg synes at de skal være med i 8.mars-toget vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Historiene rundt nødvendigheten av en Kvinnedag er mange, lange og ofte voldelige. Jeg nøyer meg med å si at vi feirer alt som er bra i Norge og forklarer at det ikke er slik i alle andre land. Jeg sier at i Afghanistan, f eks, så får ikke jenter lov til å gå på skole. Førsteklassingen min ser uforstående på meg. Det er en helt utenkelig situasjon for henne. Og jeg er dypt takknemlig for at vi begge tilfeldigvis ble født i et land der det er utenkelig at ikke kvinner skal ha like rettigheter som menn. La oss holde det slik! Om det så gjelder utdanning, jobbmuligheter, lønn, beskyttelse fra vold og overgrep, bestemmelse over egen kropp. La oss jobbe for å gjøre og beholde Norge trygt, for alle. La oss jobbe for å stadig ha et Norge der det er likeverd og respekt som preger forholdet mellom kvinner og menn. Det er ikke noe vi kan ta for gitt at vi har. La oss ikke jobbe mot hverandre, men sammen. Det er så mye mer konstruktivt å se etter det beste i hverandre, å se etter det beste i forskjeller, enn å se etter hvordan forskjeller kan bidra til å få makt over hverandre.
I går så eldstejenta mi på meg med et forventningsfullt blikk. "Vi kan vel feire litt også?" Ja, så absolutt! I dag er en festdag! En dag hvor vi skal feire alle de rettighetene som kvinner har i Norge, alle de gode møtene som skjer mellom kvinner og menn i landet vårt hver dag, og alt det som er bra med å være kvinne. Jeg bruker litt fleipete å si at 8.mars er en dag for å spise kake og feire de kvinnelige former! Det ligger en tung, stor, alvorlig debatt under. Men i dag skal i alle fall ingen tanker om at magen og puppene mine er stygge fordi de henger og slenger få innpass i hodet mitt. De er i all hovedsak løse og ledige fordi jeg har fått bære fram tre friske barn, i et land der et solid og profesjonelt helsevesen har vært der for meg og barna mine mens de var i magen, da de kom seg ut og etter at de var født.
I dag er dagen for å gå i tog og vise takknemlighet, ydmykhet, stolthet, gjensidig respekt, glede og ikke minst kampvilje! Til lykke med dagen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar