Søvntortur.

Senga er myk og varm. Den tar imot meg. Dyna legger seg beskyttende rundt meg. Jeg legger meg godt til rette, kroppen hviler tungt nå og jeg tenker: "No sjø. No søv'n sekkert, læng".

Jeg stavrer meg gjennom leiligheten. Ser på klokka. Den er ti minutter siden sist. Eller en time. Eller tjue minutter. Eller kanskje faktisk to timer. Sjeldent er den mer enn to timer siden sist. Litt for sjeldent for min smak. Jeg er så sliten. Den lille gutten min gråter. Jeg løfter han opp. Gir han en kos. Kjenner på han. Er det vondt noe sted? Er det noe som plager deg? Som oftest ender jeg opp med amming. Han slurper i seg. Etterpå er han urolig, han har vondt i magen, han vrir seg i fanget mitt, han vil ikke legge seg i senga si, han vil sitte i fanget mitt og sove. Jeg kjenner at jeg sovner med han i armene. Dras raskt inn i søvn igjen, men rykker og kjenner at jeg ikke er i senga mi nå, jeg kan ikke sove, jeg sitter jo på sovesofaen på rommet hans, og jeg holder han, jeg kan ikke sove, jeg kan jo miste hele ungen i gulvet. Jeg rugger han sakte, synger lavt, kjenner på det myke håret, det varme kinnet. Han er så god. Så søt. Og jeg tenker at det er nok ikke for uten grunn av babyer er veldig søte. Det hjelper nemlig, når man er oppe og bysser og jo var det for ti minutter siden også.

Det verker i hele kroppen. Det gjør vondt i hodet. Som om noen har tatt et tak rundt hele skallen min, stukket fingrene inn i øynene mine og trekker hodet mitt bakover. Jeg husker dårlig. Veldig dårlig. Alt for dårlig. Viktige ting som jeg skulle ha fått ordna. Papirer som skulle vært i orden, ting som skulle ha vært sendt, gitt beskjed om, snakka om, ordna opp i. Jeg husker ikke. Det ligger som en lav summing bakerst i hukommelsen. Hva var det nå igjen?

I mørket er jeg alene, alene med den lille gutten, det er bare oss på rommet hans. Men jeg ser de for meg. De som faktisk blir utsatt for søvntortur. De som holdes fanget, i mørke, trange rom, uten noe utsikt til et levelig liv igjen, og som slettes ikke blir vekt av en ufattelig søt baby. Jeg fylles med et sinne, imot de som bruker sitt ene liv på å gjøre andre vondt, hvorfor i all verden? Jeg fylles med en motløshet, fordi jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem. Alle de som holdes fanget, fjernt fra familie, venner, frisk luft, lys. De er her hos oss nå. Jeg klarer ikke å la være å tenke på dem. Jeg er så sliten, så sliten, men hva har jeg å klage på? Jeg kjenner på den lille gutten i fanget mitt. Jeg fylles av en angst. Av en angst for at det skal bli meg en gang, eller den lille gutten i fanget mitt. Noen må ta telefonen og høre at sitt barn blir utsatt for tortur, fordi noen simple, såkalte mennesker vil ha penger. Det er noens virkelighet. Jeg ville blitt gal. Jeg blir nesten gal bare ved å vite at noen faktisk har det sånn. Jeg fylles av angst, sinne og motløshet og føler meg så svinnende liten, ubetydningsfull. Jeg holder den lille gutten inntil meg, jeg kjenner på han, er det noe jeg kan hjelpe deg med?

Jeg stavrer tilbake til senga. Ser på klokka. Jeg husker ikke hva den var sist jeg så på den. Det samme kan det være. Nå, nå sover han sikkert, lenge, lenge. Helt til mamma'n er uthvilt, og våkner, morsom, mild, snill, imøtekommende. Jepp, slik blir det nå.

Jeg dras inn i dyp søvn, for omtrent fjerde gang de siste månedene. Fire timer sammenhengende søvn. Hvilken gave! Så utrolig fantastisk! Jeg dras inn i søvnen, inn i drømmer. Jeg drømmer at jeg står i et klasserom, i England av alle land, jeg samarbeider med fagforeninger og holder foredrag og arbeidsgrupper for leger og sykepleiere for å få dem til å stå imot moderne arbeidskrav, for å få dem til å stå på krava og nekte å arbeide urealistiske lange vakter, slik at de ikke får nok hvile, nok søvn. "Dere vet jo hva søvnmangel gjør med hjernen! Dere må ikke gi dere, dere må nekte å arbeide når dere ikke får nok søvn! Det er uansvarlig!". I drømmen er jeg engasjert, ivrig.

Jeg våkner. Han har sovet fire timer sammenhengende. Kroppen hans er rolig. Han stråler av glede. Han er så god. Jeg ser at søvnmangelen ikke har skadet han i alle fall. Selv om jeg til slutt måtte spørre helsesøstra: "Blir han også gal av å få for lite søvn? Blir hjernen hans skada av dette?" Heldigvis sa hun nei. Jeg våkner og føler meg uthvilt. Uoverkommelig. Morsom. Dette blir sikkert en god dag. 

Det ble ikke bare en god dag. Svært få dager er bare gode. Men i natt vet du, da sover han sikkert godt igjen, slik at i morgen, ja, da får jeg sikkert en ny mulighet til å være morsom, effektiv og ikke minst konstruktiv. Da får vi sikkert en ny mulighet til å kose oss sammen. "No søv'n sekkert, læng".