Da jeg var liten en gang, kanskje bare fire år eller noe, i alle fall en gang før jeg fylte fem, hadde jeg et mareritt. Jeg drømte at jeg våkna, satte meg opp på sengekanten, skulle til å gå over gulvet og bort mot døra da en slange kom og kveila seg rundt beina mine. Jeg datt framover, og kjente slangen krype oppover langs beina mine. Så våkna jeg. Og etter det kan jeg ikke huske annet enn at jeg har vært utrolig redd for slanger. I perioder verre enn ellers. Slik at jeg har måttet sett etter under senga mi hver gang jeg skulle legge meg, eller titta ned i do og nesten ikke turt å sitte på skåla, eller fått panikkangst og vært overbevist om at nå dør jeg når jeg så en slange på TV, eller ligget våken på natta og sett for meg slanger over alt slik at jeg ikke har fått sovet, men bare hatt nok med å puste normalt og prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke har noen grunn til å være redd. Fobi altså. Ugrunnet frykt. En vond, altoppslukende fysisk smerte og en sterk tro på at jeg har all grunn til å være redd, uannsett hva andre sier. Slitsomme greier.
Sånn ca sommeren 2004 ble stoffskiftet mitt i ulage. De to neste årene som fulge var slangefobien ekstra ille. Jeg synes at jeg så slanger over alt, fobien tok rett og slett over hverdagen min og fikk en sentral plass i livet mitt. Slik kan man jo ikke ha det. Så jeg fortalte det til legen min. Som sendte henvisning til en psykriater. Kort tid etterpå troppa jeg opp på Brøset. Iført alt for mye klær og med en stor nervøs klomp i magen. Psykriateren brukte lang tid på å overbevise meg om at ingen hittil har dødd av et angstanfall. Jeg er fremdeles ikke helt overbevist kjenner jeg. Når jeg er på det reddeste får jeg jo ikke puste. I alle fall kjennes det slik ut. Så ble jobben min å utsette meg for angstanfall, slik at jeg fikk se da, at jeg ikke døde.
Jeg øvet på å se på bilder og korte filmsnutter av slanger og samtidig puste normalt. Jeg gikk til og med ut i skogen, på jakt etter en hoggorm, for å se på den, og fant en, og klarte å stå i mange minutter og se på at den krøyp rundt. Det er det ekleste. Måten de beveger seg på. Slik de kveiler seg rundt, kryper, uten armer eller bein, uforutsigbare, usannsynlige. Ekle rett og slett. Jeg får nå en sterk trang til å snu meg, for å forsikre meg om at det ikke ligger en slange på sofaryggen bak meg. Men jeg vet jo at det ikke er en slange der. Jeg skal ikke snu meg.
For et par år siden var vi i barnehagen til jentene, det var salg av leker og ting der inntekten fikk til Forut. Ella ville ha en grønn treslange. Jeg så hardt på den og sa ja. Egentlig aller mest for min egen del. Egentlig aller mest fordi jeg fortsatt trenger å bli vant til å plutselig se en slange, og når det er den grønne treslangen vet jeg jo at det bare er tre. Jeg øver meg på å bare la den ligge rundt og slenge. Jeg øver meg på å ta i den og selv rydde den bort. Jeg øver meg på å si greit ifra når barna vil leke med den og vil ha den for nærme meg. Jeg øver meg på mine egen grenser, og på å lære barna å respektere andres grenser. Jeg øver meg.
Men den er fortsatt ekkel synes jeg. Selv om den er av tre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar