Vi planer blomstene ved grava hennes og gjør det fint for henne. Barna leker rundt grava. Eldstejenta mi lurer på om jeg tror Bestemor Solveig er i himmelen, og om jeg tror at hun kan se oss nå. I tilfelle tar vi bilde av skyene som er over grava hennes. I tilfelle hun er der. Men vi er mest enige om at hun er i hjertene våre.
I huset hennes lever hun ennå. Klærne i klesskapet lukter som Bestemor. Knappene, sykmaskina og sytråene på sømmerommet minner oss om kreativiteten hennes, om arbeidsgleden hennes. På kjøkkenet kan jeg høre latteren hennes, ved pianoet kan jeg møte blikket hennes. Det er i huset at vi er på besøk hos deg. Det mest naturlige hadde vært om du kom gående ned trappa. Eller inn på soverommet for å vekke oss, urimelig tidlig etter vår mening.
I vinterstua leker jentene, de lever i dine rom. Minstejenta mi har en banan som for øyeblikket fungerer som telefon. Vi hører den kvikke stemmen hennes: "Hei Bestemor Solveig, er du død?". Og så snakker dere videre. For henne er du også levende. Det er i huset ditt at vi møter deg. Det er her vi savner deg aller mest. Det er her vi glemmer at vi må savne deg. Fordi det er her vi er nærmest deg.
Nå har verden måtte være deg foruten i ett år. Jeg forstår fortsatt ikke at du er borte. Du er i tankene mine hver dag. Du er en del av leken til jentene fra tid til annen. Doktor Proktor har blitt en kjenning i huset vårt. En kveld fikk ikke Ella Leona sove. Hun tenkte på noe. Hun stod ved sofaen og så på meg: "Jeg skulle ønske at vi hadde en tidsmaskin, slik som Doktor Proktor. Så kunne vi reist og besøkt Bestemor Solveig. Men vi er heldige som har møtt henne da. Lillebror får bare se bilder av henne, han".
Ja, vi er heldige som har møtt deg. Som fortsatt har deg i livet vårt. Og som fremdeles kan besøke deg, i huset ditt, og ikke bare ved en grav.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar