"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

tirsdag 13. september 2011

Like god.

For tiden leser jeg "Barnepiken" av Kathryn Stockett. Jeg anbefaler den på det varmeste. Den er god, vond og tankevekkende, eller minneframbringene. Når jeg leser glemmer jeg ofte at boka er satt i USA. Mine tanker går til St Vincent, til alle de vi møtte der, som ble konfrontert med oss, og vår lyse hud, og som ikke helt visste hvor de skulle plassere oss. Noen behandlet oss bedre enn de ville behandlet mennesker med mørk hud, bare fordi vi var hvite. Noen antok at vi var irriterende rike og vellykkede, bare fordi vi var hvite. Noen så sinte på oss og ropte stygge ting etter oss, bare fordi vi var hvite. Noen trodde at vi kunne strø gaver og penger rundt oss, bare fordi vi var hvite. Noen synes vi var morsomme å leke sammen med, bare fordi vi var hvite. Uannsett hva de tenkte når de så på oss så prega nok hudfargen vår deres oppfattning av oss.

Av og til var det greit å se annerledes ut, slik at alle enkelt kunne se at vi ikke hørte til der, at vi trengte hjelp for å forstå det landet vi nå var havnet i. Av og til var det uutholdelig slitsomt å være så synlig. Alle så oss. Vi kunne ikke gå noe sted uten å bli lagt merke til. Uten at noen snudde seg. 

Men ettersom dagene gikk ble vi mer kjent. Vi forstod landet bedre, og folk visste mer hvem vi var. Jeg og Ella ble kjent med flere som jobbet i turistnæringen, som guider og vakter på stranda og i den botaniske hagen for eksempel. Mennene som jobba på stranda med å selge frukt og drikke så gjerne etter Ella der hun sprang av sted på jakt etter spennende opplevelser, og ga henne raskt tilnavnet "run away baby". Vi ble tatt godt imot på vanene som suste mellom Mespo, der vi bodde, og Kingstown, hovedstaden. Det var aldri annet enn upåklagelig imøtekommenhet som møtte oss der vi troppa opp på bussholdeplassen med vogn og diverse sekker og handleposer. Selv om vi var annerledes, og ubestemmelige, ble vi stort sett møtt med smil. I alle fall ettersom dagene gikk, og folk ble vant til å ha oss der.

Flere av mennene som brukte å tilbringe dagene sine på rumshopen like ved huset sitt kom bort til meg og sa at vi må jo lære å leve sammen, hvite og svarte, fordi vi er jo like bra liksom. Jeg så de alltid bestemt inn i øynene og sa at hvis jeg ikke virkelig mente av hudfarge er uvesentlig hva menneskeverd angår så hadde jeg ikke valgt å flytte til Mespo. Etter en stund slutta de å komme bort til meg for å holde nervøse og litt strenge taler om gjennsidig respekt. De løfta heller glasset sitt og ropte etter meg; "peace and love!". De så meg der jeg tusla rundt på gata forran huset vårt. Hvordan jeg lekte med den lille hvite jenta, og den lille mørke gutten. De så måten jeg så på barna på, måten jeg lekte med dem på, måten jeg holdt dem, kosa med dem, snakka med dem på. De så at hudfarge var uvesentlig. Ella og Jaquan var gode venner likevel. Fordi de var naboer. Og fordi kjemien stemte. 

Men jeg så også måten mange vincentianere så på meg på. Av og til med forakt, av og til med misunnelse, av og til med likegyldighet. Mange følte nok at det var vanskelig å forholde seg til oss. På den ene siden så de opp til oss, ville være som oss, trodde at vi var rikere, lykkeligere, bedre enn dem. På den andre siden hatet de oss, grundig, fordi vi var en stadig påminnelse på alle de hvite som har satt sin fot på St Vincent for å utnytte, bestemme og herske. Og det aller, aller verste er at alle de hvite som har kommet til øya, eller vokst opp der, med tanker om at de er bedre, fordi de er hvite, har klart å få mørke til å tro at de har rett. Og det gjør meg så sint! Jeg får lyst til å gråte, rope, kaste noe veldig hardt i bakken. For hvilken rett har de, og hvilken grunn kan de vel ha, til å komme der, og se mennesker i øynene og si at de er bedre enn dem, på grunn av en hudfarge! 

En gang Haakon var ute og gikk med lille Ella på armen kom det to skolejenter bort til dem, ungdomsjenter bare. Den ene sa at hun synes Ella var så søt, og så ville hun stryke på henne. Men venninna dytta hånda hennes bort og sa til henne at han nok ikke ville at en svart jente skulle ta på dattera si, da ville hun jo bli skitten. Jeg blir kvalm den dag i dag når jeg tenker på dette. Følelser det er vanskelig å sette seg inn i for nordmenn ble reelle for oss der. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk føle på det, fordi jeg nå forstå litt bedre hvordan forholdet mellom hvite og svarte faktisk kan være. Og det kommer bestandig til å gjøre meg kvalm, sint, frustrert - det at noen faktisk tror at de er bedre, eller dårligere, enn andre, på grunn av noe så ufattelig uvesentlig som hudfarge!

Jeg så på Ella som lekte med Jaquan og Yazeem. Jeg hørte latteren de delte. Jeg skulle ønske at vi kunne være naboer bestandig. Jeg savner dem så det skjærer i hjertet, hver dag. Og når jeg lukker øynene kan jeg være hos dem. Men de er aldri der når jeg våkner igjen. Det er bare vondt å leve uten dem. Og jeg vet at de kjente hvor glad vi var i dem, og jeg håper så inderlig at de to i alle fall vil sitte igjen med følelsen av de aldri ble elsket på tross av sin mørke hud, men på grunn av sine herlige personligheter, og at de alltid, alltid, alltid vet at de er like mye verdt som den jenta de en gang lekte med.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar