"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 12. mai 2014

Et løvehjerte.

Et løvehjerte banket. I en evig forelsket kjærest, i en brennende engasjert politiker, i en stødig far, i en morsom bestefar, i en venn, i en mann som mange var glad i, med god grunn. Barnehjerter banket ekstra raskt når løvebestefaren løp etter, med håret rett til værs, mot trappa, mens latter og rop fylte stua. Fylte den varme stua, der jeg alltid var velkommen, der jeg kunne møte blikket ditt, høre stemmen din, snuse inn den deilige lukten av min sterke, morsomme, oppfinnsomme, vakre løvebestefar.

Han med det sterke hjertet. Hjertet som slo, selv om legene mente at det ikke ville tåle mer. Selv om vi andre tenkte at nå lever du på lånt tid. Likevel slo det. Likevel ville du at det skulle slå. Du ville opp, lese nyheter, dra hjem til huset ditt, ha familien din rundt deg. Et av de sterkeste hjertene.

Så mange minner fyller tankene mine nå. Jeg ser deg for meg. Jeg husker den gangen vi spiste frokost sammen på kjøkkenet, bestemor, du og jeg. Jeg skulle på cupfinalen og vi diskuterte kunstgress med bestemor. Du var så svimmel, du spiste bare en halv brødskive. Og du holdt så godt fast i koppen din, liksom holdt deg fast for å ikke dette. Likevel ser jeg deg for meg og tenker at ingen i verden har en så sterk bestefar som meg.

Jeg ser deg for meg der du står i gangen og ser ut av ytterdøra på huset ditt. Utenfor leker barn, barnebarn, de leker sammen, alle får være med. Du ser ut på oss og sier stille; "Tenk at alt detta har jeg skylda for". Du smiler. Hver gang vi skulle dra ifra deg sa du alltid noe til meg, noen ord, en liten setning som fikk meg til å kjenne hvor glad du var i meg, hvor glad du var for at akkurat jeg hadde besøkt deg.

Jeg hører stemmen din i hodet mitt. Den gangen jeg skulle levere inn masteroppgaven min og ha muntlig eksamen. Den masteroppgaven som er tilegnet deg. Jeg var så nervøs før muntlig eksamen. Så da ringte jeg løvebestefaren min. Og du sa med stødig stemme;" Nå skal du huske på hva Bestefar sier; detta går bra, jenta mi". Og du fikk rett. Og du fikk den første telefonen etter at eksamen var ferdig.

Sommer for meg er å gå på varmt gress, i din hage, og spise bringebær sammen med deg og bestemor, helst på verandaen. Selv om det er mange år siden nå. Det er mange år siden beina dine har klart å bære deg gjennom hagen. Det er lenge siden du har kunnet gå barbeint på gresset, eller løpe etter barnebarn, eller gå på ski. Jeg vet at det var ting du savna. Det er vondt og vanskelig når kroppen bestemmer, når ren vilje ikke er nok, nok man må sette seg ned selv om man ikke vil.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå sammen til bringebærbuskene, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne holde hånda di, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en lang klem og snuse inn den deilige lukta av løvebestefaren min, bare en gang til. Ingen luktet så godt som deg. Ingen. Ingen var så vakker som deg. Selv om du satt sammensunket i en rullestol, med en kropp som bar preg av sykdom og slitasje, så jeg alltid på deg og tenkte at ingen i verden har en så vakker bestefar som meg. Jeg er heldig jeg.

En helt egen løvebestefar. Så mange dager vi har delt. Så mange samtaler, blikk, klemmer, rørte tårer. Så mye vi har delt. Jeg kunne aldri få deg tilbake slik du var. Men det er slik jeg husker deg. Som en bestefar som kan alt. Som finner en lur plan og hjelper meg slik at jeg kan gå på karneval sammen med resten av 80-banden, selv om jeg egentlig ikke tør. Som lar meg bo i huset sitt som om det var mitt eget. Som lar meg få oppleve en kjærlighet uten grenser. Jeg ser deg og bestemor for meg, der dere går hånd i hånd, på campingplassen, og jeg tenker at ingen har en bestefar og en bestemor som er så gode kjærester som det mine besteforeldre er. Var. Som dere var.

Et løvehjerte banket. For kjærlighet, rettferdighet, fred. Nå er det stille. Selv om jeg vet det forstår jeg det ikke helt. Skal jeg aldri se deg igjen? Bare i tankene mine? I mitt hjerte lever du for alltid. Og selv om jeg så gjerne skulle hatt deg her enda flere dager, enda flere år, så er jeg glad for at du slapp mer smerte og sykdom. Og jeg er så utrolig takknemlig for alle de gode stundene som vi har hatt sammen. Min løvebestefar. Og jeg skal prøve å huske ordene du ga meg; "Detta går bra, jenta mi".

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar