Mitt første møte med en terrorist.

En vinterdag i 2005 gikk jeg langs, for meg, trygge og så smått velkjente gater i Vest-Belfast. Jeg var på vei til kontoret til en organisasjon som jobber med at mennesker fra de to sidene av murene skal kunne møtes. At irer og briter skal kunne snakke sammen og finne ut at de kan vel kanskje leve fredelig sammen læll. Til tross. Eller muligens på grunn av. På grunn av at de likevel ikke er så forskjellige. Av så mange grunner, men aller mest, vil jeg si, fordi de alle har kjent på sorg og redsel. Og fordi det kjennes likedan ut å miste en man har kjær, uannsett hvilken side huset ens ligger på.

Denne dagen skulle jeg forstå det bedre. At det tross alt ikke er så stor forskjell. Eller? Jeg var nemlig på vei til et møte med en mann som skulle vise meg rundt i den britiske bydelen Shankill. Grøss og gru. Bare navnet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Les litt om konflikten i Nord-Irland, og jeg regner med at du er enig. I alle fall hvis man se ting litt fra irenes side. Angrep fra mobber som vil brenne irer ut av husene sine, hovedkvarter for to av de største paramilitære organsiasjonene på britisk side, historier om tortur av tilfeldig irske gutter - bare for moro skyld. Shankill er ikke et sted for de lettskremte. Likevel skulle jeg dit. Heldigvis sammen med en som var godt kjent.

Og for å gjøre det hele enda skumlere; vi skulle gå inn til Shankill fra den andre siden. Vi skulle gå igjennom en av de få portene i den lange muren som deler Vest-Belfast i to. Enhver skulle kunne se at vi kom fra Falls. Den irske delen. Der fienden bor. Der IRA står sterkt. Forhåpentligvis ville de da kjenne igjen han som gikk ved siden av meg, og forstå at jeg også var klarert. Jeg var nysgjerrig på å få se en bydel som jeg visste mye om, men kjente lite til, og som nå mest trolig skulle bli utilgjengelig for meg. 

Forutenom denne dagen. Denne dagen skulle jeg få lov til å smugkikke inn til "de andre". Så spennende. Og så skummelt.

Vi møttes ved kontoret og gikk i samla tropp. Med litt kromme nakker og blikket noe festa i asfalten. Vi gikk igjennom et såkalt nøytralt område som kalles Springfield. Der irer og briter skal kunne leve riktig så fredelig sammen. Sies det. Nå har jeg studert konflikten i Nord-Irland i mange år, og som antropolog er jeg for eksempel opptatt av symbolbruk i konflikter. Jeg hadde for lengst notert meg den aktive bruken av husnummerplater med irsk påskrift da han påpekte det, og som forventa fnøs av tanken om et nøytralt område. For han var dette irske gater. Og han var tydeligvis ikke den eneste som så saken fra den siden. Min plan om å kanskje flytte hit for å studere en nøytral lomme i Vest-Belfast ble skrinlagt.

Vi snek oss igjennom porten. Jeg håpa at ingen så oss. Han gikk med lettere skritt nå. Ryggen var rakere, blikket frier. Smilet vistes så vidt i øyekroken. Men denne mannen hadde lang fartstid i Ulster Voulenteer Force. En av de største paramilitære organisasjonene på britisk side. Han var kortvokst, tettbygd, med de obligatoriske tatoveringene på armene. Han var preget av sin bakgrunn og sine erfaringer. I alle fall nå, når han skulle bruke dem til å gi meg et innblikk i sin side av saken. Det var liten grunn til å smile.

Jeg la merke til små ting. Små ting som antroploger elsker. Aha - de hilser annerledes på hverandre her enn det de gjør på den andre siden av muren. Med tommelen ja. Hmm. Dialekten er annerledes. Tonefallet forskjellig. Jasså, så han bruker det ordet. Israelske flagg ja, sier du det. Hagegnomer. Anti-IRA-slagord. En liten minneslund for soldater som falt ved et slag i 2. verdenskrig, som var helt lik minnelunden i Falls, for falne IRA-soldater. Bilder av den britiske donningen ja. Utedoer, av alle ting. Så det er slik det ser ut, på fiendens side.

Vi snakket løst og ledig. Han fortalte om sitt engasjement i UVF. Han fortalte meg at han hadde skutt fire mennesker. Sett de i øynene, og så avsluttet deres liv. Så vidt jeg kan huske dreide det seg om indre oppgjør. Men jeg spurte ikke så mye. Lot heller han fortelle det han ville. Hva spør man vel om når man får servert slik type informasjon? Jeg visste det vel, langt der inne i underbevisstheten, at jeg ikke skulle kunne bo i Belfast i ca 7 måneder uten å møte noen som hadde tatt liv. Men nå gikk han der altså. Den første ordentlige terroristen jeg snakka med. Og jeg ville ikke grave. Men måtte bare spørre likevel; "angrer du på de drapene?". 

Han sa nei. Han sa at den politiske situasjonen gjorde det nødvendig. Han ga meg et innblikk i en redsel, i en håpløshet som jeg er evig takknemlig for at jeg fikk. Denne formiddagen ble liggende som en viktig følelse og tanke i bakhodet mitt gjennom mine resterende dager i Belfast. Som et bevis, som en stadig påminnelse om at det en person sier det er han eller hennes oppfattning av saken, det er ikke sannheten. En objektiv Sannhet finnes ikke. Langt i fra finnes den i Nord-Irland. 

Av grunner jeg nå ikke lenger husker kom vi inn på at jeg er så glad i å danse. Han smilte varmt og sa at det var kona hans også. Men det var ikke han. Så når de var på fest oppfordra han alltid sine kammerater til å danse med henne. Han synes det var merkelig, men de trengte bestandig en solid bekreftelse på at han virkelig mente det. Jeg skulte forsiktig bort på han og tenke i mitt stille sinn at jeg forstod dem så godt. Jeg ville også vært veldig forsiktig med å tråkke han på tærne.

Seinere kom vi helt bort til muren. Vi ble stillere nå. Spørsmålene ble vanskeligere å stille. Men han pekte på diverse hus. Han fortale videre. Han brukte til og med navnet mitt. Han inviterte meg inn i en verden jeg så sårt trengte å forstå. Og så ble vi stående, bare ved siden av hverandre. Han smilte. Så opp i et tre. Noen småfulger sang og spratt rundt der oppe. Vi trakk pusten. Vi kjente på den kalde, klare lufta. Vi så ikke piggtråen, flaggene, slagordene, veggmaleriene, muren. Vi så bare fulgene. Vi tenkte det begge to, men bare han sa det. Med øynene festa i mine; "jeg elsker fugler". 

Ettersom vi kom lengere nedover i gata, nærmere sentrum, ble han mer anstrengt. Skuldrene heva seg, blikket flakket mer. Vi var nemlig på vei ut av den delen av Shankill som UVF kontrollerer. Vi var på vei inn i UDA-områder. Ulster Defence Association og UVF kjemper for så vidt på samme side av konflikten, men er ikke akkurat bestevenner. Han satte øynene i meg; "Akkurat der du står nå, akkurat der sto bestevennen min da han ble skutt og drept". Jeg bare stirra tilbake. Hva skulle jeg si? "Og der", han snudde seg og pekte på en bygning på andre siden av gata, "der er hovedkvarteret til UVF". Jeg skvatt til, fikk lyst til å rope, men gjorde det ikke. Jeg lagde ikke en lyd. Hvorfor i alle verdens land og dager hadde han fortalt meg det? Det hemmelige hovedkvarteret til UVF! Jeg vil vel for alt i verden ikke vite hvor det er! Det er jo slik type informasjon man kan bli torturert for. Jeg vil ikke vite det! Men jeg sa ingen ting. Jeg bare stirra på han, og holdt pusten.

Og nå måtte vi forresten avslutte. Vi kunne ikke gå lengere nedover gata, ikke sammen i alle fall, for da ville for mange folk stille for mange spørsmål. For vi ble jo iakttatt, selvfølgelig. Og han måtte forresten gå. Han kunne ikke følge meg tilbake til Falls. Kom jeg til å finne veien tilbake selv? Å jo da, jeg trodde da det. Det skulle gå bra det. Jeg visste sånn ca hvor nærmeste port i muren var. For aldri i verden om jeg nå hadde mot til å gå ned til sentrum alene. Aldri i verden.

Hodet mitt var fylt til randen med inntrykk. Inntrykk jeg ikke visste om jeg skulle være takknemlig eller redde for. Han hadde vært så åpen og ærlig. Han hadde vist meg en enorm tillit, og jeg håpa bare at jeg hadde klart å vise han hvor takknemlig jeg var. 

Da jeg igjen var på den irske siden følte jeg meg tryggere. Her visste jeg litt mer hvor ting var. Her hadde innbyggerne blitt mer vant til å se meg. Jeg pusta lettere kjente jeg. Stegene mine var raskere. Men kroppen var sliten. For en formiddag! Tenk om alle som bodde her i Falls kunne få oppleve det. De aller fleste av dem kunne aldri tenke seg tanken på å bevege seg rundt om i Shankill. Det ville vært selvmord. Men tenk om de kunne. Ville det gjort konflikten annerledes? Ville det ha forandre noe? Ville de også ha sett redselen og smerten på den andre siden, eller ville de fortsatt bare ha sett trussel?