"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 6. januar 2014

Om å be om hjelp.

Det er noe herk, det å måtte be om hjelp, det å ikke klare ting selv. Jeg vil gjerne klare ting selv. Jeg vil jo ha kontroll og være en som hjelper framfor å være en som ber om hjelp. Hjelp til praktiske ting er nå så. "Kan du bære denne posen for meg?" er enklere å si enn "kan du hjelpe meg med å føle meg betydningsfull?". Det er også enklere å tro at man skal kunne få hjelp med den posen da, det andre er det verre å tro at noen kan gjøre noe med i grunn. Men det kan likevel være verdt å spørre.

Jeg skalv litt, men jeg så henne i øynene. Hun var stødig som vanlig og hørte det jeg hadde å si. Jeg vil ikke sitte der med tårer i øynene og hun vet det. Hun tenker annerledes om meg enn det jeg gjør og hun vet det. Jeg ser tidvis på meg selv med et skarpt blikk. Et vel skarpt blikk. Jeg sa det til henne. Fordi jeg visste jo at jeg hadde tanker som ikke er sunne. Tanker jeg slett ikke vil ha, men som ikke forsvinner, selv etter en tur i frisk luft, et langt bad, en god bok og et duftlys. Ikke alt kan tenkes bort alene. Når stoffskiftet mitt krangler og livet viser seg fra en lite flatterende side så er det ikke alt jeg klarer alene. Selv ikke om jeg vil det aldri så mye.

Legen min er den første jeg oppsøker når jeg ikke har det slik jeg vil ha det, når jeg ikke klarer det jeg vil. Når kroppen er tung og tankene motløse er det legen min jeg går til. Hun tar blodprøver, regulerer medisinen min og sender en henvisning til et annet sted hvis det trengs. Hun vet akkurat hva hun skal skrive, hun kjenner meg godt. Jeg er ærlig når jeg sitter der overfor henne. Ikke tøffere enn jeg egentlig er, ikke gladere enn jeg egentlig er. Jeg tørker bitre tårer. De renner nedover kinnet mitt. Og jeg viser meg slik jeg er. Jeg har lært meg hva jeg må si, og hvem jeg må si det til, for å få den hjelpen jeg vet at jeg trenger. Slik er det bare.

Det er ikke enkelt. Det krever at jeg snakker hardt til meg selv i speilet. Det krever at jeg tar meg selv på alvor, at jeg har større tro på meg selv, at jeg er mer glad i meg selv enn at jeg bare lar meg sitte i sofaen og kverne på det samme gamle mølet om og om igjen. Det krever at jeg synes at tankene må gjøres noe med, og at jeg har tro på at de faktisk kan bli forandret. Det krever at jeg vet at det er så mye fint rundt meg, og at jeg vil nyte det.

Noen av oss må ha veiledning for å komme ut av vonde spor. Noen av oss klarer ikke bare å trekke på skuldrene og le av det. Men det er absolutt best å le. Det er best å ha det morsomt, å ha løse og ledige skuldre, et klart blikk, lett gange, bare vanlige bekymringer. For noen av oss er det en stor lettelse å komme seg dit, dit hvor ting er vanlig, bare vanlig slitsomt. Jeg skulle ønske at jeg hadde det slik hele tiden. Men slik er det ikke. Jaja, slik er det ikke. Men jeg kan veien dit, selv om den er slitsom. For meg starter den ved å møte mitt eget blikk i speilet, for så å løfte opp telefonen, for så å ta til meg det de andre sier, høre deres ord og ikke bare mine.

Jeg vet hvor slitsomt det er å be om hjelp. Jeg vet hvor slitsomt det er å ha grunner til å be om hjelp. Men gjør det likevel da! Det er nemlig verdt det. Det er så absolutt verdt det. Lykke til!


2 kommentarer:

  1. Sterke og flotte ord, skrevve av ei sterk og flott dame! Stå på!! *knuskos*

    SvarSlett
  2. Tusen takk! Jeg tar det til meg :)

    SvarSlett