Hoho! I dag våkna vi til snø! Da var det ikke vanskelig å få med jentene ut. Etter at de hadde brukt sin tid på å stå opp, sett litt barne-tv, spist en lang frokost, fortalt om litt av hvert, møysommelig funnet klær som kunne passe for dagen, tegnet litt, sunget langt mer enn en håndfull sanger, ja, da, da var det bare å få på seg klærne og løpe ut altså, for snøen måtte lekes med nå med en gang!
Det var hvitt, lyst, kaldt, friskt, morsomt. Jentene suste ned en liten bakke, en bakke som var akkurat lang nok for treåringen, men litt for kort for seksåringen da, hun ville gjerne til en større bakke. Men da tipper jeg at hun ikke hadde orka å løpe opp så mange ganger. I den lille bakken ble det løpt. Opp igjen og opp igjen. Latteren deres omringet meg, grep tak i meg. Noe så energigivende som å ake skal man se langt etter! Det er og blir fantastisk synes jeg.
Det akes i grunn alt for lite. Jeg tenker det hver gang jeg er i de fantastiske akebakken som ligger like bak huset vårt, den som for meg er et veldig stort pluss ved å bo akkurat der vi bor; vi har en litt liten leilighet for fem folk, men en veldig god akebakke. Nå om dagen er det snakk om at stadig flere i Norge plages av angst, depresjon, ensomhet; slitsomme tanker og livssituasjoner altså. Jeg for min del møter mye energi og livsglede i akebakken. Jeg har stor tro på at voksne må leke mer, sette seg godt til rette på et akebrett og suse nedover bakkene, le, få kald snø i ansiktet og kjenne at det kiler i magen. Jeg er så glad for at mine barn har blitt glad i å ake! Nå håper vi at det snart kommer stadig mer snø og at vi går en herlig akesesong i møte, der vi kan kose oss sammen med hverandre og andre gode venner i akebakken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar