"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 27. oktober 2013

Permisjonstid uten barnehage.

Stillheten ligger rundt meg. Stua er helt tom. Det er bare meg. Bare jeg, som sitter her i godstolen. Som absolutt skulle lagt meg på sofaen og sovet litt. Kroppen er så trøtt, så trøtt. Lillemann har sover så dårlig den siste måneden, det er nærmest til å bli sprø av. Enda sprøere enn jeg er fra før liksom. At det går an! Hvis han sover mer enn 2 1/2 time sammenhengende på natt, og ikke trenger byssing og byssing og atter byssing før han sover igjen er det luksus. Jeg er for gammal for slikt. Og det er så fortvila å ikke forstå hvordan jeg skal hjelpe han til å sove godt. Han er syk også da, det er det jo lite jeg får gjort noe med, annet enn å gi omsorg, få i han næringsrik mat og drikke, ta tida til hjelp. 

Det er slikt jeg helt glemte da jeg bestemte meg for å ta treåringen min ut av barnehage her i sommer. Det med at lillebror sikkert kom til å bli syk og at han sikkert kom til å sove dårlig. Men jeg hadde håpet på mer søvn enn dette da. Hadde satsa på mer søvn enn dette. Likevel tenker jeg at det er jo for en periode bare. Snart så sover han sikkert godt. I mange timer i strekk. I natt sikkert. Ja, sikkert i natt. Da blir det saker da!

Men i dag er alt stille rundt meg. I dag har jeg stått opp, spist frokost sammen med den lille gutten og pappa'n hans, sagt "hadet" til pappa'n som har dratt på en konferanse, lagt den lille gutten ut i vogna for morgenduppen, og så satt meg rett ned i godstolen og hørt på stillheten. For i dag er jentene sammen med Morfar. Og jeg har tenkt at slik kunne det faktisk vært hver dag. Jeg kunne faktisk ha hatt denne stillheten hver dag. Jeg kunne ha hatt denne morgenduppen til å gjøre akkurat det jeg vil. Til å sove på sofaen, lese en bok, skrive på bloggen min, gjøre husarbeid helt for meg selv, lakkert neglene, hørt på radio, fiksa håret, ja, faktisk til hva jeg vil. Og så kunne jeg ha lekt og kosa med babyen, helt alene, før jeg kunne gått tur mens han skulle sovet den andre duppen sin, og på turen plukka med meg de to søstrene hans fra barnehage og skole. Det hadde vært bra det også, sikkert. Men jeg har valgt det annderledes. Akkurat nå, når han sover så grenseløst dårlig på natta, så husker jeg ikke helt hvorfor. Men når jeg ser på treåringen min som smiler imot meg, så husker jeg det helt greit.

Jeg har valgt å ha henne hjemme. Hun har permisjon fra barnehagen fram til august neste år. Nå har hun allerede hatt permisjon fra barnehagen i seks måneder. I ett halvt år har vi bare vært sammen. Og hatt det fint, stort sett. Hun har snakka lite om barnehagen sin. Men nå, for et par dager siden, så så hun på meg og sa: "Æ savne bagehagen min, Mamma". Eh, ja. Jeg prøver å si at etter sommeren så kan hun begynne i barnehagen igjen. Litt vanskelig i grunn, å forklare for en treåring hvor lenge det er. Ni måneder fram i tid. Det er en stund til det.

Men jeg tenkte altså at det ville vært kjekt å ha henne hjemme. Jeg ville oppleve hverdagen sammen med henne. Tiden går så fort. Plutselig er de store barn, som vil klare seg selv, leke med venner og ikke med meg, som vil finne ut av verden på egenhånd. Det er så få år at de er små og aller helst vil være sammen med mamma. Og jeg vet selv hvor mye morsomt jeg får oppleve sammen med barna i barnehagen. Jeg ville oppleve det sammen med henne selv. Jeg ville ikke komme i barnehagen og få fortalt hva hun hadde sett og sagt, jeg ville se og høre det selv. 

Jeg ser hvor sliten barna i barnehagen blir. Ja, klart at de opplever mye morsomt, mye lærerikt, mye givende. Men det er også slitsomt. Det er intenst og det er slitsomt for barna. Stadig flere barn har lange dager og lange uker, og jeg tror ikke at det er bra for dem. Barn trenger også hvile. Barn trenger også tid hjemme til å bare gjøre ingenting, til å bare være alene, til å bare være sammen med familie og venner. 

Jeg husker at jeg stod på jobb i fjor, i novembermørket og så på barna rundt meg og tenkte i mitt stille sinn at når jeg nå går ut i permisjon igjen så skal jeg ikke ha barn i barnehagen på november. Det er så mørkt og kaldt og vått og rått og slitsomt. Det er travle hverdager, det er løping hit og dit for å rekke det som rekkes skal, det er bleke, trøtt voksne som så gjerne vil gjøre sitt beste, men som så vel kjenner at det er november, og man aller helst ville ha krøpet opp i sofaen og bare sovet. Og jeg tenkte at hvis hun ikke skal være i barnehagen i november, eller alle de dagene hvor hun sikkert er syk og ekstra sliten, ja da kan hun like så gjerne være hjemme. 

Jeg vurderte å søke om redusert plass da. Halv plass for eksempel. For å gi henne litt av begge verdener. Men så er det dette med at det da ikke er sikkert at vi får full plass igjen til neste høst, og da trenger vi det sjø. Og så tenkte jeg at jeg kan jo ha henne hjemme når jeg vil og så ha henne i barnehagen når jeg vil, men det er nå litt styr det også da. Og som en venninne sa til meg; kanskje er det likså greit å gjøre alt eller ingenting. Da trenger man ikke å lure på om hun skulle ha vært i barnehagen nå, kanskje hadde det vært morsommere for henne akkurat i dag, for da kunne jeg fått gjort unna ditt og datt. Nå trenger jeg ikke å lure, nå er det sånn det er. Hun er hjemme, jeg er trøtt og skulle gjort andre ting enn å bare lekt med henne og lillebroren også, men det er slik det er. 

Vi gjør dagene så gode som vi kan. Vi leker, lese bøker, baker, drar til åpne barnehager, besøker venner, får besøk, går på tur, og henter storesøstra, og gjerne en venn eller venninne, på skolen 13.30. Dagene flyr av sted. Vi kjeder oss ikke. Ikke før nå da. Ikke før lillebror har vært syk i en måned og mamma'n er så sliten av søvnmangel at hun blir kjedelig. Men ikke så kjedelig. Jeg vet så vel, at hvis hun hadde vært i barnehagen og jeg hadde vært hjemme med lillebror alene på dagene, så hadde jeg jo fått sovet selvfølgelig, men det hadde likevel vært mye jeg ville ha gjort som jeg ikke syntes at jeg rakk og så ville jeg ha kjent på hvor trøtt jeg er. Nå, nå kan jeg nesten ikke kjenne etter hvor trøtt jeg er. Nå lager vi oss heller en smoothie for å få i oss mye god næring, og så tar vi på oss varme klær og går ut i den friske, gode lufta. Hoj, så glad man blir i friluftsliv når man ikke sover godt på natta! Aldri så galt at det ikke er godt for noe, kan man jo si.

Jeg var litt spent på hvilke reaksjoner jeg ville få, da jeg valgte å ha henne hjemme. De fleste sier at hun er heldig. Noen har sagt at hun må jo få være sammen med andre barn også da. At hun sikkert ville ha hatt godt av å være i barnehage. Klart at hun skal få være sammen med andre barn. Vi låser oss jo ikke inn i huset og trekker for gardinene heller. Men hun trenger ikke å gå i barnehage for å være sammen med andre barn. Hun møter venner på samme alder som seg selv flere ganger i uka, hun lærer å bli kjent med nye barn gjennom for eksempel Musikkmanesjen der vi er nesten hver onsdag, og fra kl 13.30 hver dag er hun sammen med storesøstra og eventuelt en klassekamerat av henne. Vi sitter fint lite inne alene og kjeder oss.

Jeg synes at det er fasinerende dette, hvordan samfunnet vårt har endra seg de siste 30 årene. Da jeg var liten var de fleste treåringer hjemme, aller mest samme med mor. Da var liksom det riktig. Nå er det liksom riktig at de er i barnehagen. Jeg tror egentlig at en blanding er det aller, aller beste. Både for store og små. Dette året har vi valgt å ikke ha barnehage for treåringen og å ikke ha SFO for seksåringen vår. Det føles riktig for oss. Hva som blir best for andre blir opp til dem å bestemme. Men å ha i bakhodet at langer dag og langer uker i barnehage og på skolen bør unngås hvis man kan, det tror nå jeg så absolutt er best. 

For meg ble dette et slags eksperiment også. Hvordan er det egentlig å ha en treåring hjemme sammen med en baby? Er det virkelig det beste for oss? Blir det gøy?

Det er intenst. Og jeg får lite tid til å bare være meg. Men vi får mye tid sammen. Og dette er siste mulighet vi har til å få det. Fra neste høst av er det full rulle med to voksne i jobb, en på skole og to i barnehage. Da kommer jeg til å være glad for at jeg fikk all denne tiden sammen med henne. Hun gleder seg til å begynne i barnehagen igjen nå. Men hun gleder seg langt mer over å være hjemme. Hun nevner barnehagen noen ganger. Men langt oftere ser hun på meg med lys i øynene og sier; "Vi e bæstevænna, Mamma. Kom da!".


2 kommentarer:

  1. Dette var en reflektert og velskrevet tekst. Selv har jeg ikke barn, men det er fint å tenke på at småbarnsforeldre kan legge opp hverdagen sin slik de helst vil! Ha en fortsatt fin uke!

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig tilbakemelding :) Dette var ment som et lite innlegg i debatten rundt barnehage - hva det skal være og hvordan den brukes - ikke minst med tanke på hvor mye tid barna tilbringer i barnehagen. Mange barn opplever mye morsomt og lærerikt i norske barnehager, men barnehagehverdagen kan også være veldig intens.

    SvarSlett