"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

lørdag 20. juli 2013

Redd for å føde? Skriv et brev til Føden!

Nå er min lille snart fire måneder, allerede. Tiden flyr avsted. Han vokser så fort og lærer nye ting hver dag. Jeg rekker knapt å følge med i timen. Når han smiler til meg smiler jeg tilbake. Jeg nyter hverdagen med han og søstrene hans. Når det blir snakk om fødsel kan jeg godt fortelle hvordan fødselen hans var. Jeg husker den godt. Men den har ikke brent seg fast som en vond opplevelse i meg, som må snakkes om i det vide og det brede, for å bearbeides, for å bli grei å leve med. Da jeg fødte størstestoresøstra hans måtte jeg det. Det var en helt vanlig fødsel, bare litt hektisk på slutten, ikke spesielt dramatisk, men jeg følte likevel at den ble i overkant slitsom. Jeg følte at jeg ikke hadde klart det. At jeg ikke hadde takla smerten, manglen på kontroll, at jeg ikke hadde oppført meg slik jeg skulle ønske. Jeg satt igjen med følelsen av at jeg hadde starta livet som mamma som en mor som ikke mestrer. 

Da jeg skulle ha nummer to ble tanker om fødselen overdøvende. De brøyt seg fram, de lot seg ikke stoppe. Jeg var så redd. Redd for at det skulle bli i overkant vanskelig. Redd for at jeg skulle miste kontroll og ikke klare å takle situasjonen. Men aller mest redd for at hun skulle dø. Eller allerede være død. Svangerskapet var normalt, alt så bra ut med babyen hele tiden, men likevel lå jeg urørlig i senga og stirra i veggen og klarte knapt annet enn å snappe etter pusten og tenke "tenk om, tenk om".

Jeg synes det er slitsomt, å fortelle andre om slike vonde tanker, om tanker om å ikke mestre, om det jeg innerst inne vet er ubegrunnet frykt, men likevel frykt jeg ikke klarer å gjøre noe med. Det er ikke morsomt å måtte si at man er liten og svak. Det er ikke morsomt å fortelle om vonde tanker når man bare vil være sterk og velfungerende. Men jeg gjorde det likevel. Jeg snakka med jordmora mi. Første gang jeg møtte henne fortalte jeg om ting som har skjedd meg, ting jeg har med meg i kofferten, ting som jeg vet kan prege meg i en fødselssituasjon. Det er ikke ting jeg vil dele med folk jeg ikke kjenner. Knapt med folk jeg kjenner i grunn. Men jeg så henne rett i øynene og sa det likevel, og så sa jeg "det kan hende at jeg friker ut, og da trenger jeg at du er der." Jeg frika ut. Og hun var der. Stødig som et fjell. Med de rette ordene. Med de rette rådene. Og for det er jeg evig takknemlig.

Det viktigste rådet var å skrive er brev til Føden. Fortelle dem om ting jeg er redd for. Sette ord på det, i korte trekk, slik at de vet hva jeg er redd for, og i den grad det kan forklares, hvorfor. Så jeg gjorde det. Jeg skrev et brev. Det ble lagt i journalen min. Da vi kom til sykehuset den gangen var fødselen godt i gang, riene rev i meg og jeg var hysterisk. Etter at jordmora hadde lest brevet mitt var hun fantastisk. Hun tok vare på meg. Hun tok imot mine ord, mine historier og behandlet meg med respekt, ydmykhet, hjalp meg til en seiersfølelse, en stolthet som jeg er evig takknemlig for.

Når jeg da ventet på fødsel nummer tre skrev jeg nok et brev. Denne gangen enda mer konkret. Nå visste jeg enda mer hvilken informasjon som jeg måtte dele med jordmødrene, og hvordan. Nok en gang ble brevet mitt sendt til fødeavdelingen og nok en gang ble det lagt godt synlig i journalen. Før termin hadde jeg allerede vært innom Føden en del ganger. En gang hadde jeg ikke kjent liv på for mange timer. En gang trodde jeg at litt av vannet hadde gått. En gang var jeg bare for redd. Hver gang leste de brevet mitt. Hver gang så de meg dypt inn i øynene. De undersøkte meg, tok imot meg, og forsikra meg om at de ville gjøre alt i deres makt for at dette skulle bli en god fødsel og for at barnet skulle ha det bra.

De tok imot min livserfaring med respekt, med åpenhet, med ydmykhet og det var med på å gi meg en god fødselsopplevelse. Jeg kan nå se på min lille sønn og nyte blikkene hans, smilene, stemmen, latteren hans, og bare være her og nå. Jeg trenger ikke tenke på en fødsel som ikke ble slik jeg skulle ønske. Jeg trenger ikke kjenne på en klo i brystet av motløshet. 

Da jeg skulle reise ifra barselhotellet denne gangen så jordmora på meg med et alvorlig ansikt og sa: "Dette brevet skal du ta vare på. Du skal ta vare på det og vite at det var du som gjorde dette. Det var du som gjorde det slik at vi kunne hjelpe deg på best mulig måte". Så selv om det er vanskelig å være ærlig, åpen og liten, så kan det lønne seg. Er du redd for å føde, har du erfaringer du er redd for at kan blande seg inn i fødselsopplevelsen og forsure den, så si i fra. Da blir det enklere for jordmødrene å vite hvordan de skal hjelpe deg og hvordan de skal møte deg. Lykke til! 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar