"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 31. desember 2012

Godt nytt år!

Ute smeller rakettene. Inne står konfekten på bordet. I sengene sine sove jentene våre. Vi har tilbrakt årets siste dag sammen. Lekt, vaska, rydda, kosa oss, spist god mat, vært på Festningen og sett på fyrverkeri, gomla godis, ledd mye - sammen. Året vi legger bak oss har innholdt så mye. Alt fra smertefull sorg til en høyst gledelig overraskelse, alt fra rutinemessig hverdag til ting vi har gjort for aller første gang. Som et vanlig år altså, heldigvis med mer glede enn sorg denne gangen. Jeg husker mange gode stunder, mange morsomme opplevelser sammen med gode venner, mye latter. Jeg håper at året som kommer også bringer med seg dette. Jeg gleder meg til å se hva året bringer og er glad for at jeg gleder meg. For vår lille familie vil høydepunktet komme med våren, i form av en Lillebror. Han spreller i magen min og vi gleder oss til å få møte han. 

Men vår familie er liten. Bare noen veldig få mennesker. Inne i leiligheten vår er vi trygge. Når vi ligger i storsenga, alle sammen, og ser ut på trærne og himmelen, og snakker, ler, da er verden vår liten, oversiktelig, god. Men vi er for få som har det slik. Mine tanker går til alle de som opplever smerter og utrygghet, hver dag, og som har liten mulighet til å unnslippe sin hverdag. Og følelsen som fyller meg er maktesløshet. En altoppslukende, energitappende maktesløshet. Men det hjelper jo ingen. Jeg prøver å dytte den unna. Prøver heller å fokusere på det jeg kan endre på, det jeg kan påvirke. Prøver å ikke bare tenke at det lille jeg gjør ikke er nok, ikke langt nær bra nok. 

Jeg ønsker alle der ute i den store verden et godt nytt år. Måtte 2013 bringe med seg mye latter, glede, vennskap, gode stunder, lek, raushet og godhet. Måtte vi være så gode mot hverandre som vi bare kan, slik at flest mulig får det best mulig.   

“Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaky feeling you'll find that love actually is....... all around.” (fra filmen Love Actually). 

Jeg seg fram til morsomme opplevelser og gode møte med mennsker jeg er glad i. Jeg er glad for at de finnes her i verden og for at jeg får dele timer, dager, med dem. Vi mennsker er i stand til så mye. Så mye ødeleggelse. Men vi kan også være det beste andre har, vi kan også gjøre livene til våre medmennesker verdifulle, morsomme, gode. Vi er også i stand til å være det viktigste for hverandre.

God nytt år alle sammen!

søndag 2. desember 2012

Adventstid.

"Så tenner vi et lys i kveld,
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv,
og oss som er tilstede.
Så tenner vi et lys i kveld,
vi tenner det for glede."

Det er en av de fineste sangene jeg vet om. Den når meg rett i hjerte. Vi ler, tenner lys, spiser godt, er sammen. Timer etterpå flimrer TV-bilder imot meg, fra Kongo. En kvinne ligger i en seng, med barnet sitt tett ved seg. En sykepleier sitter på sengekanten og styker henne over hodet, mens hun forteller om den dagen da tre menn kom inn i livet hennes, voldtok henne og drepte mannen hennes. Det siste mannen hennes opplevde var å ikke kunne hjelpe henne, ikke kunne forsvare henne, bare være maktesløs. Jeg ser mot min egen mann. Jeg klarer knapt å møte blikket hans. Tenk om det var oss. Tenk om det var vi som måtte oppleve noe slikt.

Leiligheten vår er fyllt med ting, med mat, varme klær. Vi er ikke rike, akkurat nå er vi et godt sykke unna, men vi har det vi trenger. Og utenfor huset vårt er det fred. Det bor mange i Norge også som er villige til å påføre andre smerte. Men det er ikke krig her. Det er systemer som kan beskytte oss. Det som hendte med henne kommer ikke til å skje med meg. Fordi jeg tilfeldigvis ble født i Norge.

Jeg ser på adventsstaken vår. Lyset som brente for kort tid siden. Jeg ønsker alle, hvor enn de måtte være, hvem de enn måtte være, en god adventstid. En adventstid fyllt av glede, håp, lengsel og fred. Jeg ønsker henne lykke til med alle de vonde dagene hun har i vente. Måtte de bli til å leve med. Måtte hun også innimellom kjenne på glede.