"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

lørdag 3. november 2012

Cricket.

På Golden Goal har de en reportasje om cricket. Vi ser og ler. De gjør litt narr av denne langsomme, noe fremmede sporten. Jeg kan ikke reglene. Jeg har aldri spilt cricket. Jeg kjenner ikke mange som gjør det heller. Likevel føles ikke cricket som fremmed for meg.

For meg er cricket reiser til andre land. Opplevelser som har gitt meg minner jeg håper at jeg aldri glemmer.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg late som om jeg er tilbake i India. Oppe i fjellet, et sted mellom Jaipur og Agra. Vi stoppet der, for å sove på et gjestgiveri. Det lå like ved et vakkert tempel. Og fattige teppemakere. Et av teppene deres henger på veggen vår. En tur rundt en inntørka innsjø, som visstnok var så fin at vi bare måtte se den. En rolig, stille, melankolsk vårstemning. Kalde netter og tykke ullpledd. Ei god venninne som ler. Deilig mat. Og et heller mislykka forsøk på å ta bilde av han der kjekke, unge mannen som jobba på gjestegiveriet. Et bål, med koselige mennesker rundt, og en kopp te. Den kjekke, unge mannen som til stadighet snek seg opp trappa for å høre etter om det hadde skjedd noe nytt i kampen. En cricketkamp ble nemlig sendt på radioen. Jeg husker ikke hvem som spilte, jeg husker bare at jeg forstod at det var spennende for de som fulgt med, og at man måtte ha tålmodighet. 

Hvis jeg lukker øynene kan jeg nærmest kjenne det varme vannet som omslutter St Vincent kile meg på bena. Jeg kan kjenne den myke sanden som jeg sitter i mens bølgene sakte slår inn over oss. På stranden er det rolig. Det kommer ingen cruiseturister til standa i dag. Derfor sitter de som jobber på stranda, med å selge frukt, brus og kjeks, nå i skråningen rett ovenfor oss og bare slapper av i skyggen. Lukten av marihuana brer seg sakte, men sikkert over oss. Den lille jenta mi leker i den varme sanden og hun legger ut på en tur for å utforske. Hvis en av de avslappa, røykende mennene synes at hun går for langt unna meg roper de til meg; "hey, run away baby!". Og så får hun en brus. På noen trappetrinn like ved sitter to vakter. Vakter som er å finne på ulike offentlige steder på St Vincent. Som skal passe på at ting går rett for seg. De har med seg en liten, hvit og svart radio. Den spraker litt. De holder den opp før å høre hva stemmene sier. De sitter helt rolige, der på trappa i skyggen. Ansiktet deres er avslappa, men konsentrert. Vi forstår av kampen er viktig.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg se for meg den tunge ytterdøra. Jeg kan høre den lille hånda hans som banker så ivrig. Med store øyne spør han meg om jeg har en liten ball. Han skal få være med å spille cricket! Litt senere står han der igjen, denne gangen med tårer i øynene. Han fikk ikke være med allikevel. Han er ikke flink nok. Jeg går ut og gjør noe jeg egentlig ikke tør, lenge før jeg rekker å huske det. Guttene prøver å motsi meg. Men det hjelper ikke. Hvis ikke han får bli med kommer jeg rett ned å henter ballen, hører dere? Med hendene i siden, med korte, enkle, forståelige setninger kjefter jeg høylytt på dem. Det skal ikke være noen tvil. Min Yazeem skal være med! Jeg kan se ansiktet hans. Den dagen. Og alle de andre dagene vi lekte sammen. Jeg kan se ansiktet hans den dagen vi dro. Da jeg måtte si farvel. Da tårene trillet og jeg prøvde så godt jeg kunne å fortelle han hvor mye han betydde for meg.

For meg er cricket en stemning. Avventende, tålmodig, litt nervøs. For meg er circket en sport som har tid til å romme mye. For meg er cricket å reise, til andre land, for å få nye inntrykk, lære om hvordan verden kan se ut fra en annen vinkel. For meg er cricket små barnehender, som klarer å ta imot en liten ball for aller første gang. For meg er cricket to små, gode venner som jeg aldri ville vært foruten.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar