Landsfaderen.

Forrige lørdag var det duket for jentekveld i heimen. Etter koselig besøk på dagen planla jeg og eldstejenta vår tidlig kveld for mini og så påfølgende filmkveld for oss store. Vi så for oss dempet belysning, kinofølelse, et hav av godteri, kos og lykke. Lillesnupps var medgjørlig og la seg greit. I det hun hadde sovna godt i sin trygge seng løp vi to inn på kjøkkenet for å finne fram alt det vi trengte - smoothie, skumnisser, sjokolade, godterismokker - nå måtte alt på bordet. Hun visste godt hvilken film hun ville se. Vi skulle se "Se opp", en film vi bare har sett en gang før, og vi gleda oss veldig. Tidligere på dagen hadde hun opprømt fortalt scener fra filmen til gjestene våre. Dette ble stas.

Stearinlysene skinte, jenta i sofaen pakka seg godt inn i ett pledd og jeg kunne kjenne gleden som bobla i magen hennes. Vi hadde funnet fram alt vi trengte, inkludert filmen, og nå kunne filmkvelden bare starte. Men så overrumpet teknologien den eldste av oss. Jeg ble sittende forran TV'en og tenke og prøve. Hmm, skal tro om det er noen ledninger som ikke er der de skal? Hvorfor blir det ikke lyd? Har jeg virkelig kobla feil her altså? Hvordan klarer jeg å spole forbi rulleteksten? Hmm, det var da merkelig da. Jeg har bestandig en liten usikker klomp i magen når vi skal se på film - skal tro om jeg får det til i dag da? 

Og det gjorde jeg altså ikke. Jeg klødde meg i hodet og gjorde så godt jeg kunne å tenke logisk og rasjonelt. En noe alvorlig og nærmest bekymret stemning la seg over stua, og det ble helt stille. Vi var så nære, så nære, og jeg ville så inderlig at vi to skulle kunne få kose oss med filmkveld nå, helt alene for en gangs skyld. Jeg fortsatte å prøve. Etter en stund brøt en liten stemme igjennom den konsentrerte stillheten; "Jeg tjoj vi må jinge Jens Stoltenbejg".

For når alt virker håpløst, hvem skal man vel snu seg mot, hvis ikke Landsfaderen? :)

Brannmann Sam følger med på analyser av Stortingsvalget i 2009. Tidlig krøkes som interessert og engasjert samfunnsborger skal bli.