"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

onsdag 26. oktober 2011

En god morgen.

Jeg våkner alt for tidlig, etter en natt som har gitt meg alt for få timer med søvn, som vanlig. Jeg er trøtt som en dupp, men likevel sterkere enn på lenge. Jeg kan ikke akkurat si at jeg spretter ut av senga når klokka ringer, men jeg setter heller ikke lista så høyt. Dusja og kledd på meg får jeg i alle fall gjort før mini våkner, og jeg får mange deilige koser av den lille som fortsatt gnir seg i øynene og prøver å våkne helt. Hun har ennå ikke forstått konseptet "å-ligge-å-kose-seg-i-senga-til-man-er-helt-våken". Jeg får stelt henne og kledd på henne før jeg gjør ferdig matpakkene til ungene, og så vidt husker min egen. 

Vår eldste kommer smygende inn på kjøkkenet. Hun må tisse, nemlig. Da slapp jeg å dra henne ut av senga i dag. Så godt. Og god er stemningen også. Vi snakker rolig til hverandre, vi ler. Mannen min hjelper oss slik at vi klarer å være raske. Alt går som det skal, og vi har faktisk helt ok greit med tid i det vi går ut døra. 

Vel ute blir vi stående og se på himmelen. Den er fylt med store, mørkerosa skyer. De ser ut som store havslipte steiner, eller et vakkert maleri. Ella ler fra magen og sier at hun synes det er gøy å være ute når det mørkt. Jeg er helt enig.

Vel oppe i barnehagen går fremdeles alt som det skal. Mini ler til og med få sekunder etter at hun har gått inn døra til sin avdeling. Hun har bare gått i barnehage en liten måned og er ikke helt trygg ennå. Men det går bedre og bedre for hver dag, og hun koser seg, når hun bare har kommet over at jeg har forlatt henne der. De ansatte forteller om ei jente som for meg er lett gjenkjennelig, og det gjør meg så letta og glad. Jeg føler meg helt sikker på at de ser henne og tar godt vare på henne.

Hun gråter når vi går, men gå må vi. Og snart er vi over på "storbarn". Der blir vi møtt i gangen av koselige voksne så vel som koselige barn. Det har tatt litt tid for Ella å bli helt trygg der, men det er ikke noe problem lenger. Hun vil fremdeles aller helst være hjemme, men synes det er helt greit å gå i barnehagen også, heldigvis. For akkurat nå har vi ikke mulighet til at en av oss voksne er hjemme hver dag, men vi har heller ikke full uke, noen av oss, og det gjør godt.

Etter å ha sagt "ha det" til begge jentene mine løper jeg mot bussholdeplassen. Vanligvis går jeg til jobben min, som ikke ligger så langt unna. Men i dag skal jeg på kurs i byen, på siste dag i "grunnopplæring i arbeidsmiljø".  Jeg er nemlig nyvalgt verneombud og skal lære hva det innebærer og hvordan jeg skal utføre mine nye oppgaver. Det er et spennende kurs og jeg gleder meg til dagen som venter.

Jeg ser på klokka og kan noe overrasket konstantere at jeg mest trolig kommer til å rekke den bussen jeg hadde planlagt å ta. Fantastisk! Jeg snur meg og ser at bussen kommer og at den er akkurat passe langt unna meg. Med lette skritt nærmer jeg meg bussholdeplassen, og kjenner at den gode morgenen er komplett i det jeg ser den lange frakken hennes. Vi rakk samme buss! 

Allerede før bussen rekker å ta meg igjen går samtalen imellom oss så lett som bare det. Vi ser hverandre i øynene og smiler. Vi snakker om ting som er viktige for oss. Vi vil vite hvordan den andre har det. Jeg ser inn i det snille ansiktet, lytter til den vakre stemmen og må smile. 

Vi må begge legge litt om på språket vårt, for å forstå hverandre. Armene blir aktivt brukt for å understreke poenger eller forklare begrep. Vi fullfører hverandres setninger, for at de skal bli forståelig for begge. Vi snakker om oss selv, om barna våre, om våre travle småbarnsmødreliv. Vi er så enige om så mangt og søker etter råd der vi er usikre. Nok en gang tenker jeg at kulturelle forskjeller til tross; mange følelser er like - kanskje spesielt følelser rettet mot våre egne barn. 

Det er en ren tilfeldighet at vi møttes. Slik livet gjerne er. Jeg ville være flyktningeguide og hun ville ha en guide. Vi kan takke Røde Kors for at vi kjenner hverandre. Vi har ikke blitt bestevenner. Vi møtes ikke så ofte lenger, for nå er kontrakten vår over og vi har begge travle liv. Men når vi møtes, møtes vi gjerne lenge. Timene forsvinner bare. Det lukter gjerne god mat rundt oss, barnestemmer og latter er aldri langt unna. 

Når vi nå står midt i en rimelig full buss og snakker ivrig sammen er det som to kvinner som er glade for å møtes. Vi vet hvem vi er og hvorfor vi snakker så varmt sammen. Jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan vi blir oppfattet av de andre rundt oss. For det første ser jeg i grunn få som snakker så mye sammen. Det er mange trøtte ansikter rundt oss. For det andre ser jeg ingen andre som oss. Ingen norsk dame iført skjelljakke fra Stormberg og ryggsekk som snakker med ei arabisk dame iført hijab og lang frakk. 

Hvilket selvfølgelig er tilfeldig. Mange norske kvinner har muslimske bekjente/venner. Men likevel alt for få av oss. Jeg blir bestandig så glad når jeg ser mennesker som tydeligvis kommer fra to forskjellige kulturelle bakgrunner som vil ha noe med hverandre å gjøre. For meg gir det håp om et stadig mer integrert samfunn. Jeg håper mange andre tenker det samme. 

Jeg har en følelse av at mange ser en muslim når de ser denne damen ikledd hijab. Og at det er det eneste de ser. Og at de da har mange antagelser. Jeg ser henne - den dama jeg kjenner og som jeg er så glad i. Jeg ser mennesket som står foran meg og som jeg gleder meg til å snakke med. Slik er det jo stort sett med alle vi kjenner, og som vi liker da, vel og merke.

Når jeg går av bussen føler jeg meg lett som en fjær. Kroppen fungerer bedre enn på lenge, stemningen var så god hjemme i dag, blikkene jeg fikk fra kjæresten min kilte meg i magen, jentene virket trygge i barnehagen, jeg fikk snakke med et herlig menneske på bussen og nå skal jeg på et spennende kurs. Hvilken deilig start på dagen. Måtte den bare fortsette slik.


mandag 24. oktober 2011

Stoffskiftekrøll.

Jeg våkner av at du gråter. Lyden av stemmen din når meg, langt, langt inne i den vonde drømmen et sted. Du har sover godt i natt. Det har ikke jeg. Kroppen bærer preg av lett og urolig søvn, med mareritt på mareritt. Selv om jeg har fått sove mange timer, sammenhengende til og med, så er jeg så sliten. Som om jeg bare har sovet et sekund.

Jeg henter deg, skifter på deg, og tar deg med til min seng. I håp om at du vil hvile litt til. Heldigvis vil du det. Du ligger tett inntil meg, koser med meg, smiler til meg. Det gjør så godt. Jeg vil så gjerne holde godt rundt deg, men armene mine er så kraftløse. Jeg vil gjerne snakke til deg, men stemmen min er så svak. Jeg vil gjerne være sterk for seg, men jeg føler meg så liten. Jeg vil gjerne stå opp og lage frokost til deg, ta vare på deg, men kroppen hører ikke etter tankene mine. Så jeg blir liggende. Og er evig takknemlig for at du ligger rolig også. 

Etter en stund kommer storesøster. Hun stråler av livsglede. Dere danser rundt meg i senga, stryker meg på kinnet og kysser meg på nesa. Jeg blir så glad. Men jeg klarer ikke stå opp. Jeg klarer å bevege beina. Så kanskje kan de bære meg? Jeg vet at jeg må. Jeg vet at han som bruker å redde meg ikke kan det i dag. Likvel står han opp. Likevel rører han ved hånda mi, sender varme til meg, og står opp mens de to små løper i forveien inn til stua. 

Jeg blir fortsatt liggende urørlig i senga. Øynene glir igjen. Uannsett hvor mye jeg prøver å holde de opp. Kroppen lukker seg. Alt stenges og jeg glir inn i søvnen igjen.

Jeg våkner av at du gråter. Men nå har jeg fått sovet litt. Nå klarer jeg å holde øynene oppe. Og armen klarer å løfte dyna. Og beina bærer meg. Sakte går jeg inn på stua. Sakte ser jeg på de tre som venter på meg, de tre jeg så gjerne vil være sammen med. 

Jeg gruer meg, til å kjenne etter, til å vite hvordan det egentlig går. 

I dag dusjer jeg ikke. Tanken på å skulle ta av meg alle klærne jeg nå endelig har klart å ta på meg, gå opp i badekaret, såpe inn håret og kroppen, få skylt av all såpa, stenge av vannet, gå ut av badekaret, tørke bort alt vannet, kle på meg og så bare fortsette dagen, fortoner seg som fullstendig urealistisk. Da må jeg jo måtte legge meg å sove igjen. Hvis jeg skal gjøre så mange ting. Nei, det går vel ikke.

Det er som regel da at alarmen går. Når jeg forstår at ting som normale, friske mennesker ikke ser på som vanskelig virker uoverkommelig på meg. Som når jeg ikke kan forstå hvor jeg skal hente kreftene til å henge opp en klesvask fra, eller når jeg hører at andre snakker sammen, svarer hverandre og ler, og jeg bare hører ord, som flyter der oppe i lufta, uten å klare å plukke de ned og høre dem som meningsbærende setninger. Det er da jeg vet at jeg burde ha ringt legen. 

Jeg fikk ikke snakka med legen min i dag. Selv om jeg har hatt det slik noen dager. Selv om jeg har våknet så mange ganger nå, tung som stein, med vonde muskler, minimalt med pågangsmot og livsgnist. I dag skulle jeg ringe henne. I dag var jeg litt bedre, og klarte fint å ta opp røret og gjøre meg klar for en samtale. Men jeg var 12 minutter for seint ute. Som vanlig.

Nå får jeg alt for lite søvn i natt. Og i morgen må jeg opp. Jeg gruer meg til å finne ut om jeg klarer det, eller om det går bra. Mest trolig går det nok. Selv om kroppen er skjelven, stemmen svak, tankene vonde. Likevel klarer jeg nok å komme meg opp, og få med jentene til barnehagen. Jeg bare lurer på hvor slitsom kvelden blir. Når jeg endelig kan sette meg ned, og bare slappe av. Da kommer som regel den store knekken. Men nå tenker jeg at jeg håper bare at den venter til dagen er over, til jeg har fått gjort alt det jeg må, til jeg er alene. Da kan jeg godt være liten og svak. Bare ikke sammen med andre. Bare ikke når jeg må være på jobb, når jeg må være tilstede for andre. Bare ikke da.

søndag 23. oktober 2011

Høststemning.

Høsten har kommet og satt seg i meg. Ikke med den beroligende melankolien den tidligere har gitt meg, men nå bare med en enorm sliten følelse. Jeg er så sliten, og så trøtt! 

Innimellom kjenner jeg at stoffskifte mitt krangler også. Kroppen skjelver, som et lite løv, og krefter finnes bare ikke. Likevel er det så mye som skal gjøres. Jobb, barn og hus tar tid gitt. Og hva ellers har jeg lyst til å gjøre? For lever vi ikke i et samfunn med et ekstremt fokus på selvrealisering? Ah, gi meg en myk pute. Jeg vil bare sove! 

Men det er jo kjedelig også da. Å bare vaske og rydde når barna sover liksom. Og å bare være sliten og treig sammen med dem. Jeg får den klassiske dårlige samvittigheten. Jeg maser på dem og kjefter, ikke fordi de ikke gjøre som de skal, men fordi jeg er seint ute, som vanlig, og stressa. Selv om jeg ikke vil være det. Selv om jeg vil være en oase av ro, et herlig medmenneske som strømmer over av kjærlighet, tålmodighet og varme. Jeg har lyst til å se de i øynene og snakke med rolig stemme. Og le. Men så snakker jeg over hodene på dem, beskjed på beskjed. Og så løper vi avsted. Heldigvis ler vi av det også; "nå er vi jo som Jason og Gudrun", sier vi, og ser på hverandre, endelig.

Jeg vil gjerne kjenne meg selv godt nok til å vite når jeg må puste roligere. Men mange ganger merker jeg det egentlig ikke før hun ser på meg og sier; "hvorfor snakker du med så dryg stemme, Mamma?". Da får hun en god klem, og en stor takk for at hun sier ifra. Og så går vi litt saktere.

Og av og til fniser vi, når vi ligger i senga hennes om kvelden for eksempel, og den lille kroppen er full av energi og glede, og min store kropp bare er trøtt. Jeg legger hodet mitt mot armen hennes og later som om jeg snorker. Så må vi le begge to. Og så koser vi oss med ei bok. Nå for tida leser vi aller helst om Bella og Gustav (oppdiktet av Eva Eriksson). For henne er det spennende og morsomme historier om andre barn. For meg er det også en viktig påminnelse om hvor forskjellig verden ser ut for barn og voksne. Så mye av det jeg kan og forstår om hva som foregår rundt oss, det kan ikke hun, ennå. Og når jeg da ser på henne igjen hører jeg ekstra godt på alt det hun forteller meg. Om alle skolebarna som har flyttet inn på rommet hennes, om alt det hun maler og tegner, om havfruene som bor i badekaret. Verden er mer enn det vi ser. I alle fall vi voksne.

I hagen til "Mojmoj" lager vi høstkunst. I en rød bøtte samler vi vann, steiner og vakre blader. Vi ser på dem og smiler. Den yngste av oss synes ikke det er nok. Hun bare må ta på. Og blir veldig kald. Så kald at vi må gå inn, og varme oss, på kakao eller havregrøt for eksempel.

Og jeg ser meg rundt og tenker på alt det jeg skulle ha gjort, alt det jeg må fikse, alt det jeg vil gjøre når jeg bare får litt tid til meg selv. Men så går sola ned. Det blir mørkt. Jentene sover. Jeg tør ikke krype inn i armkroken som venter i sofaen, for da sovner jeg bare. Og kunne gjerne sovet til mars.

Ah, denne mørketiden. Hadde den bare ikke vært så energitappende så hadde den jo vært rent så koselig i grunn. For hvem kan vel motstå ferske kanelsnurrer, stearinlys og stjerner? Joda, det er koselig. Men aller helst ser jeg for meg puta mi, kjenner følelsen av dyna som omslutter meg, og håper i det lengste på uavbruttsøvn, i natt kanskje. Og november har jo ikke begynt en gang. Hvordan skal det vel bli? Ikke rent og velorganisert i alle fall, det er nå helt sikkert. Men forhåpentligvis overkommelig, litt koselig og en smule morsomt læll.




søndag 9. oktober 2011

En liten hilsen bare.

Motivasjon er en ting, tid en annen. Timene fylles, med arbeid, lek, kos, plikter, slit, moro, vennskap og regn. Høsten har lagt seg over oss. Det regner. Det blir mørkere. Og energien min strekker ikke til. Det er så mye jeg skulle ha gjort, mye jeg vil gjøre. Men nå handler det meste om dagen i dag, og å få alt til å gå så fort som mulig. Men samtidig huske å smile, huske å ikke gjøre ting alt for raskt likevel liksom. De ser på meg, mine to små. Den minste av dem går med stadig stødigere skritt over gulvet. Og et stolt smil som sprer seg til hele kroppen. Den eldste danser rundt i stua med 4-års-krona si. Jeg ser på henne og spør; "Kan du hjelpe mormor med å passe på lillesøster i høstferien tror du?" "Ja! Du glemmer jo at jeg er 4 år!".

I morgen må vi opp så tidlig igjen. Tidligere enn vanligere til og med. For at jeg skal rekke et kurs. Noe så kjipern. Kurset er spennende nok, men det kunne vel ha starta litt seinere? Så jeg skulle ha laga matpakker, rydda, vaksa litt og lagt alt klart. Lenge før jeg blir så trøtt at jeg ikke orker å pusse tennene en gang. Det hadde vært lurt det.

Organisering av tid, det er det det handler om. De andre får til så mye de. Jobber, har barn, rene hus, masse kreative hobbyer. Jeg bruker så lang tid på alt jeg skal gjøre. Jeg er alltid den som kommer for seint.

Når jentene skal sove er de av og til urolige. Som i kveld. De vil ikke sove alene. Ikke i et mørkt rom i alle fall. Når jeg åpner døra slik at lyset kommer inn blir de roligere. Da kan de legge seg inntil meg, og jeg får synge, uten å bli forstyrra av gråt. Når jeg kjenner at de små kroppene har falt til ro vet jeg hvilken sang jeg skal synge for å hjelpe dem inn i drømmeland. Den sangen som alltid er der, som en ro, som en stadig påminnelse om hvor uendelig viktige de er. "Kjærlighetsvisa", selvfølgelig. For når regnet slår mot vinduet, og mørket har lagt seg over oss, og en liten varm kropp ligger inntil meg, da er ingen så god som dem. Uannsett hvor mye jeg skulle ha gjort i kveld.


Kjærlighetsvisa


Når sommerdagen ligg utover landet
Og du og æ har funne oss ei strand
Og fire kalde pils ligg nerri vanne
Og vi e brun og fin og hand i hand
Når vi har prata om ei bok vi lika
Og alt e bra og ikke tel å tru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Og når høsten finns og hverdagslive venta
Og fuglan tar te vett å flyg mot sør
Og vi får slit med regninga og renta
Og meininga forsvinn i d vi gjør
Når vi må over mang en liten avgrunn
Og ofte på ei falleferdig bru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Men av og tel når tegnan blir for tydli
Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
Når de fine ordan demmes blir motbydli
Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt
Da har æ ei som vet at folk vil vokne
Og at veien ifra høyre snart må snu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Og når æ kryp te køys å frys på beina
Og du har lagt dæ før mæ og e varm
Da vet du æ e litn og aleina
Og låne mæ litt dyne og ei arm
Og dagen den e vikti og den kræv oss
Men natta den e din og min og nu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du
 
(H. Sivertsen, 1979)